Feminisme på moten

Når Trendy Girl in Urban Setting begynner er det lett å få følelsen av at man befinner seg på noe midt mellom en forestilling og et moteshow. I den sparsommelige programteksten jeg har fått utdelt står det at forestillingen utforsker «forskjellige aspekter ved det å være menneske og ung kvinne i et kapitalistisk samfunn. Eksistensialisme, melankoli og fremmedgjøring er temaer som ofte kommer med et mannlig narrativ. I denne forestillingen er det unge kvinner som styrer showet».

I black boxen på Cornerteateret i Bergen er publikum plassert på hver sin side av scenegulvet mens elektronisk, synthbasert musikk pumper energisk ut av høyttalerne. Aktørene, Elise Austad og Chollada Phinitduang, to av medlemmene i PAC, et nokså ferskt, feministisk scenekunstkollektiv som står bak kveldens produksjon, går fram og tilbake på scenegulvet og poserer foran publikum kledd i lange, hvite, halvveis gjennomsiktige jakker. Under jakkene skimter jeg glitrende skjørt og topper. På et lerret dekorert med sølv- og rosafargede firkanter i enden av scenerommet projiseres samtidig en filmsnutt av glade, slanke, vakre, unge kvinner som danser i fellesskap i et helt hvitt rom. Umiddelbart slår det meg at filmklippet er påfallende likt en reklamevideo for høstsesongens nye olabukser av den svenske kleskjeden Gina Tricot som dukket opp i facebookfeeden min tidligere samme dag.

Kapitalisme og fremmedgjøring
Den lystige videosekvensen glir raskt over i bilder av aktørene som står malplasserte og famlende oppstilt i ulike byrom. På den måten skapes en effektiv kontrast som synliggjør gapet mellom reklamens polerte skall og vanlige kvinners liv. Den showete begynnelsen avløses av gjennomtrengende stillhet og de to aktørene begir seg ut i en dialog om manglende fellesskap, som starter med at den ene sier: «Jeg føler meg som et jævla offer for et samfunn hvor ingenting er tilrettelagt for fellesskap». Videre får publikum høre om hvordan man «ikke kan være noe sted uten å kjøpe noe» og at det offentlige rommet er fullt av «fiendtlige former som pigger og tagger». Påstanden visualiseres i en scenografi laget av sponplater med spisse kanter og påmalte, geometriske mønstre i blåtoner. Platene monteres sammen og tas fra hverandre og danner små, skulpturliknende former aktørene beveger seg rundt.

Mellom tekst og dans
Sekvenser med dans og tekst, musikk og video følger hverandre, og særlig samspillet mellom tekst og dans fungerer tidvis godt. Austad avleverer replikkene om fellesskap og fremmedgjøring med korte pauser og det lyder som refleksjoner som blir til i øyeblikket. Det gir alvoret i utsagnene et troverdig innslag av naivitet og spontanitet. Bevegelsene hennes har en tyngde som skaper distanse til det som sies og det er som om hver eneste gest eller rykning i kroppen hennes uttrykker en motstand mot ordene som kommer ut av munnen hennes. Hun kjemper med kroppen, eller med ordene eller med begge deler, idet hun først snur seg i sirkel, siden kryper og står halvt oppreist på gulvet i løpet av dialogen.

Dessverre lyder utsagnene om «kapitalismen» og «patriarkatet» mest av alt som tørre og platte setninger fra en lærebok i sosiologi. Hør bare på dette: «Å leve i verden i dag er å leve i kapitalismens høyborg. Her kommersialiseres så mange aspekter av livet», eller: «Vi lever i et patriarkat i tillegg til det kapitalistiske systemet og det betyr at vi er dobbelt fremmedgjort. Samfunnet kan føles fremmed for oss og gjennom objektivisering og misogyne samfunnsnormer føles også kroppene våre fremmed». (sitert fritt etter hukommelsen) Når disse påstandene ikke løftes av bevegelsesarbeidet på scenen, får de lite eller ingen undertekst og blir tomme utsagn uten innhold.

Langt bedre er det når tematikken knyttes til konkrete situasjoner. Først når ordene «kapitalisme» og «patriarkat» festes til kroppslige erfaringer og levd liv får de mening og substans. Da kommer dessuten en befriende humor og lekenhet til uttrykk i forestillingen – ofte i samspill med aktørenes fysiske språk. Et eksempel er en sekvens der en høyttalerstemme forteller at vi «nå befinner oss i vårt fristed, våre hjem, her er vi frie» mens en kaffetrakter på scenen surkler. De to kaffedrikkende aktørene er ikledd store skjorter og høyhælede sko og det fortelles at «selv om det er en patriarkalsk oppfinnelse, så gjør de beina våre veldig fine». Patriarkatet og kapitalismen siver altså tilsynelatende inn gjennom veggene likevel. Det ender i en absurd og rar scene der lydhermende ord som «SVUSJ» og «KLAKK» utgjør et rytmisk soundtrack aktørene danser overdrevent og stort til, ristende og steppende bortover scenegulvet. En annen sekvens som er verdt å nevne, er når Auestad og Phinitduang står ved siden av hverandre på hvert sitt teppe med rosa paljetter og først vrikker hoftene sensuelt til musikken, før de etter hvert blir stadig mer bredbente og spastiske. Til slutt ligger de på gulvet og jokker rytmisk med ansiktet ned mot gulvet og forsøker ikke lenger å se deilige ut.

Velkjente tema og kvinnelige narrativ
Uheldigvis munner jokkingen ut i en monolog om skamfullt forhold til egen kropp, seksualitet og onani, tidvis overdøvet av basstung musikk. Monologen lider av manglende intensitet og presisjon. Teksten likner strengt tatt på mye jeg har hørt før. Mot slutten kollapser det i en navlebeskuende og platt sekvens. Pustende og mumlende ligger aktørene på gulvet og skildrer både redsel for døden og egen svette før de beskriver seg selv som «trær som mangler næring» i et «samfunn som ikke er tilrettelagt for fellesskap» etterfulgt av utsagn som «jeg vil viske ut alt jeg har gjort, slenge klor over hele forrige uke». Kroppene som snor seg sakte oppover og forsøker å strekke seg ut med voldsom anstrengelse, men med armer som vikles inn i seg selv, er imidlertid et fint visuelt virkemiddel.

Til tross for flere fine øyeblikk der dans og tekst virker sammen, sitter jeg igjen med en opplevelse av at oppsetningen gaper over for mye rent tematisk. Jeg er heller ikke udelt positiv til de kvinnelige narrativene som undersøkes. Jeg spør meg om det nokså ensidige fokuset på begrepene «patriarkat» og «kapitalisme» til syvende og sist begrenser viktige og mulige narrativ som kanskje kunne blitt til gjennom en mer fleksibel tilnærming til materialet.