Et sted i musikken

«Bortover gangen, og føtene er tunge mot golvet. døra slo igjen og ungen begynner å grine. eg går med tunge føter bortover mot heisen. det er morgon. full berepose. ungen skrik».

Slik lyder de første replikkene til Reidun Melvær Berge i Det Vestnorske Teaterets oppsetning av Stengd gitar. Allerede fra første øyeblikk når ordene hennes bryter inn i den trykkende stillheten i scenerommet er situasjonen urovekkende. Den enkle beskrivelsen av det gråtende barnet som ved et uhell blir etterlatt alene bak en låst dør mens moren mangler nøkler og ikke vet hvordan hun skal komme seg inn igjen, repeteres igjen og igjen og løper som en rød tråd gjennom forestillingen. Samtidig som morens fortvilelse vokser, forsterkes ubehaget hos meg som tilskuer: Skal hun ikke gjøre noe mer? Kan hun ikke bare mobilisere kreftene sine snart og be noen om hjelp?

Skildring av en tilstand
Forestillingen er basert på Jon Fosses roman med samme tittel fra 1985. I likhet med flere av Fosses romaner, tar store deler av teksten form som en indre monolog med repetisjoner. Det er et suggererende grep. I Stengd gitar bruker Fosse bare unntaksvis stor forbokstav etter punktum når han begynner på en ny setning, og det får setningene til liksom å flyte over i hverandre med en egen musikalitet. Språket er poetisk og billedskapende med stort rom for leserens fantasi.

Ytre sett er det en forholdvis enkel historie som fortelles: Det dreier seg om 20 år gamle Liv som bor alene i en leilighet med sønnen på ett år. Når hun skal kaste søpla smekker døra til leiligheten igjen, og sønnen blir stengt inne. Liv sliter med å be om hjelp og reiser inn til byen. Tilbakeblikk fra fortiden hennes med rusmisbruk og innleggelse på psykiatrisk avdeling veves sammen med nåtiden. Forvirringen hennes gjør at steder, mennesker og hendelser blander seg med hverandre og skifter form til det er vanskelig å vite hva som faktisk skjer og ikke. Regissør Fredrik Longvas dramatisering er en fortettet versjon der den ytre handlingen i hovedtrekk er bevart, men der flere detaljer er utelatt. De rendyrkede prosadelene i romanen som gjør teksten mer tid- og stedbunden er blant annet skåret vekk. Det er et kledelig og strategisk valg som åpner teksten og gir et konsentrert dramaturgisk fokus som passer en monologforestilling som dette.

Liten i et stort rom
Olav Myrtvedts scenografi består av et langt platå som strekker seg fra den ene siden av rommet og glir over i en trapp som skrår hele veien opp til galleriet i salen og dets hvite, dekorative rekkverk. Langs veggen ved platået er det en hvit dør. Den langstrakte og enkle scenografien får, sammen med Silje Grimstads rene lysdesign, skuespiller Reidun Melvær Berge til å se veldig liten ut i det store rommet. Slik formidles ensomheten Liv befinner seg i.  At publikum er plassert på begge sider langs platået skaper dessuten en opplevelse av å komme tett på det som utspiller seg på scenen.

Forestillingsformatet inviterer til et sterkt fokus på teksten og tilstedeværelsen til Melvær Berge. Hun er hverdagslig kledd i mørke jeans, joggesko og en litt for stor, grønn bomberjakke med jakkeermer som hun stadig trekker nedover hendene sine. Først uttaler hun ordene med en viss ro, men etter hvert som gjentakelsene blir flere, trer det angstfylte ved henne sterkere og sterkere fram. Hun puster øverst i lungene, knyter knokene og strekker seg litt i skoene som om hun er for oppkavet til å klare å fylle kroppen med nok luft. Det er som om hun prøver å klamre seg fast til den siste resten av en forståelig virkelighet gjennom setningene hun sier til seg selv. Melvær Berge snur seg stadig mot den stengte døra, og hun lykkes langt på vei med å formidle den intense desperasjonen og panikken den unge moren kjenner på i et traume som stadig gjentas.

Forsiktig musikk
Utfordringen er imidlertid at monologen blir veldig repetitiv og monoton på teaterscenen. Selv om Melvær Berge varierer rytmen i replikkene og langsomt beveger seg mot trappetrinnene etter hvert som handlingen skrider frem, synes jeg at kontrastene som ligger mellom tilbakeblikk og nåtid ikke utnyttes godt nok. Men først og fremst tror jeg det handler om at forestillingen gjør for lite ut av gitarist Øystein Bech-Eriksens musikalske medvirkning. Midt inne i og under alle ordene til Melvær Berge hører jeg nemlig lyden av lavmælt gitarspill fra en elgitar. Svake, nesten umerkelige, mørke akkorder vokser forsiktig fram i rommet. Av og til kommer det en melodilinje som setter seg på hjernen. Så beskjedent er nærværet til Bech-Eriksen at jeg ikke får øye på ham oppe på galleriet før det har gått en halvtimes tid.

Når Bech-Eriksens gitarspill endelig får større plass, og scenelyset treffer ham oppe på galleriet, representerer det et effektivt stemningsskifte i monologen som bryter fullstendig med den tidligere fortvilelsen. Melvær Berge mimrer om sitt første møte på samfunnshuset med den destruktive unge musikeren som ganske snart ble faren til barnet hennes mens hun danser og svinger seg prøvende rundt på scenen. Tonen er lystig, og hun får en fjærlett energi av melodien som fyller rommet. Gitaren blir et bilde både på håp og forelskelse, rus og uendelig mørke.

For meg er det som om forestillingen med ett virkelig åpner seg når gitaristen mot slutten kommer ned fra galleriet og ut på scenen. Da får Melvær Berge mer å spille på, og spenningen er til å ta og føle på. Hennes ord oppstår som en respons på musikken. Mens gitaristen spiller bråkete og voldsomme akkorder, skildrer hun en voldtektsscene der barnefaren, som nettopp er sluppet ut av fengsel, binder henne fast og misbruker henne. Hun snakker høyere og raskere mens musikken øker i styrke og volum inntil hun står der skrikende og ordene hennes så vidt slipper gjennom den overdøvende musikken. Det gnistrer av denne scenen! Og energien i øyeblikket smitter over og gir den siste delen av forestillingen en spontanitet, noe friskt og litt annerledes.

Etter dette klarer jeg ikke skjønne hvorfor forestillingens musikalske konsept ikke utforsker samspillet mellom ord og toner grundigere og mer ekspansivt. Jeg tror det handler om at det har etablert seg en gjenkjennelig og forutsigbar praksis for hvordan Fosses tekster settes opp på institusjonsteatrene. Når jeg i små glimt kan skimte alternative innfallsvinkler slik som i denne forestillingen, lengter jeg etter å se stoffet bevege seg lenger inn i ukjent terreng. Stengd gitar har fra før blitt stoppet av både pandemi og streik. At forestillingen i det hele tatt så dagens lys, er et lite mirakel det er verdt å glede seg over. Dessuten er det ikke mange monologer med kvinner på norske teaterscener. Når Thomas Bye tiltrer som teatersjef ved Det Vestnorske Teateret etter sommeren, håper jeg han plukker opp tråden og tar større sjanser.