Et spørsmål om produksjonsforhold
19. april lanserte Kulturrådet rapporten “Basis og overbygning: Evaluering av tilskuddsordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper”. Ordningen redegjøres godt for i rapporten, men den diskuterer i liten grad hva som blir konsekvensene for kunstnerne når de faller ut av den.
Da rapporten ble lansert på Caféteatret på Grønland var lokalet fullstappet. Kulturrådet bød på lunsj, men det står ikke så dårlig til med norske scenekunstnere at de kommer på kulturrådsseminar bare for å få mat. Dessuten blir det jo sagt det ikke finnes noe som heter gratis lunsj. Lokalet var fullstappet fordi mange mennesker følte at noe var på spill, at noe som angikk dem og deres fremtid skulle bli lagt frem.
Siden lanseringsseminaret har vi rukket å feire første mai. Arbeidsfolks vilkår blir satt i fokus, og det slår meg hvor lite vi snakker om bedre vilkår for scenekunstnere. For det er jo det det handler om dette med basisfinansiering. Det handler om forutsigbare arbeidsvilkår for kunstnerne og kunsten, om trygghet og muligheter. Det er også derfor så mange har hatt forventninger til rapporten og at debatten har fortsatt etter lanseringen. Kulturrådsevalueringer kan føles byråkratiske, men det angår folks liv på et svært ubyråkratisk vis, og det er her vi kan forstå engasjementet, men også betydningen av at dette blir en prosess som diskuteres ordentlig i feltet.
Rapportens konklusjoner
Rapporten, som gir en grundig gjennomgang av basisfinansieringsordningen, er i all hovedsak veldig positiv. Det er et oppriktig engasjement for ordningen, nærmest en slags stolthet, å lese mellom linjene. Telemarksforskning har evaluert ordningen en gang før, men det var i 2010. Siden den gang har det skjedd mye. Viktigst er det at ordningen har økt i omfang, og at det nå er hele ti scenekunstkompanier som mottar basisfinansiering fra Kulturrådet.
Det er også lett å la seg begeistre når man leser rapporten. Det deles ut masse penger til masse flinke folk som lager bra greier. For når man leser rapporten blir det på en måte forhåndskonkludert at kompaniene på basisfinansiering lager den beste frie scenekunsten i Norge. I en kommentar knyttet til at det viser seg at få av kompaniene gjester de mange norske kulturhusene, skriver de, på side 50, at kompaniene som mottar basisfinansiering er de ”presumptivt beste scenekunstgruppene i landet.” Det leser jeg som om at det at kompaniene får basisfinansiering nødvendigvis betyr at de også er best. Det er jo klart at det er en omfattende søknad som skal skrives og at fagutvalget også skal vurdere kunstnerisk virksomhet når basisfinansiering tildeles, men jeg tenker at basisfinansiering ikke bare er en belønning for å lage scenekunst av høy kvalitet, men også en ordning som skal sikre drift og kunstnerisk utvikling for kompanier som har mulighet til det. Det betyr jo ikke at basiskompaniene ikke lager scenekunst av høy kvalitet, men at det ikke bare kan være kvalitet som kjennetegner disse kompaniene eller som er det eneste kravet til å oppnå en slik støtte.
Profesjonalisering
Noe av det viktigste som kommer frem i rapporten er at basisfinansiering gir kompaniene mulighet til profesjonalisering. Alle basiskompaniene er ulikt organisert, men til felles har de at de har mulighet til å sikre de involverte ordentlige arbeidsforhold og anstendig betaling. De klarer også å bygge organisasjoner, og mange av kompaniene har ansatt produsenter. Produsentleddet er med på å profesjonalisere driften. Telemarksforskning er gjennomgående skeptiske til institusjonalisering. Kulturrådet skal ikke gi midlertidig støtte til det som viser seg å bli en permanent institusjon. Derfor skal det søkes ny støtte hvert fjerde år, og tidligere har det vært en såkalt ”12-årsregel” der det ble satt et øvre tak på 12 år på hvor lenge et kompani kunne motta støtte. Hittil har ingen mottatt støtte så lenge, men noen av kompaniene som har vært på ordningen lengst, som Jo Strømgren Kompani (JSK) og Verdensteatret, nærmer seg tre perioder og 12 år. Denne regelen var det Telemarksforskning selv som foreslo i sin forrige evaluering, og noe av det viktigste som kommer frem i denne nye evalueringen er at de anbefaler at man går bort fra den. Det betyr at det ikke vil være noen øvre grense, men at alle kompanier som søker skal bli gitt en grundig gjennomgang hvert fjerde år, og at det skal være en reell fare for å falle ut av ordningen.
Institusjonaliseringen de er så redde for er en konsekvens av muligheter til å skape ordnede forhold. Rapporten tar i liten grad for seg konsekvensene av å falle ut av ordningen. På lanseringsseminaret fortalte koreograf Ingri Fiksdal om hvordan det å komme inn på driftsstøtteordningen gjorde at hun kunne fortsette kompaniets utvikling. Hun fortalte om hvordan kompaniet hadde vokst seg stort, med visningsforespørsler fra inn- og utland. Uten basisfinansiering ville ikke denne formen for drift vært mulig fordi bare søknadsprosessene ville tatt for mye tid. Så hva skjer da, hvis Fiksdal, eller noen av de andre basismottakerne, får avslag på neste søknad? Jeg burde kanskje ikke skrive ”hvis”, for med mindre ordningen skal vokse inn i himmelen, så vil noen som allerede får snart få avslag.
Konsekvenser
Konsekvensene vil være ulike for de ulike kompaniene, men dette står det ikke noe om i rapporten. Noen vil kanskje klare seg ganske godt på prosjektstøtte og andre mindre tilskudd, for andre betyr det kanskje kroken på døren. Jeg skulle ønske det stod mer om helhetlige økonomiske forhold i rapporten, og hvordan basisfinansiering kan bidra til å gjøre det lettere å få andre inntekter. JSK, som har vært på basisfinansiering kjempelenge, har også opparbeidet seg en organisasjonsstruktur med flere ansatte og utstrakt turnévirksomhet. De er et av de kompaniene som har aller flest premierer i løpet av et år. Det betyr selvfølgelig ikke at basisfinansieringen ikke er viktig for foretakets økonomi og muligheter, men kanskje vil ikke et fravær av støtten bety at mange vil miste jobben eller at kompaniet må omstrukturere så mye at driften vil opphøre. Dette vet imidlertid ikke jeg, og dette skulle jeg ønske at rapporten redegjorde mer for fordi det ville belyst bedre de ulike sidene ved en eventuell institusjonalisering og de positive og negative sidene ved det.
Kvalitet vektlegges som et viktig parameter for å komme inn på basisfinansieringsordningen. Fagfellevurderingen som gjøres i kulturrådets fagutvalg verdsettes av informantene, og fremheves som en grunnleggende styrke. Når det samtidig snakkes lite om konsekvenser for å falle ut av ordningen eller aldri komme på mottakerlisten, kan insisteringen på kvalitet, dette lille ulne begrepet alle har vanskeligheter med å definere tydelig, gjøre at basisfinansiering kan oppfattes som en belønning for å være flink og lage fine ting. Det er imidlertid mer komplisert. Basisfinansiering åpner for muligheten til å bygge organisasjon, og det er vanskelig ikke å se dette som en av de store seirene til ordningen fordi det å sikre forutsigbare og levelige arbeidsforhold for scenekunstnere er av stor betydning. Det har også ringvirkninger fordi basiskompaniene får mulighet til å leie inn eksterne folk til ordentlige honorarer, som igjen kan tørre å kreve det de fortjener i andre sammenhenger. Den store knuten oppstår når man også ser på denne organisasjonsgraden, eller institusjonaliseringen om man vil, som noe negativt. Det er jo åpenbart at en ordning som dette ikke kan vokse inn i himmelen, og at noen nødvendigvis vil falle ut, men det er fremdeles ingen som vet hva som vil bli konsekvensene av det.
«Det er jo åpenbart at en ordning som dette ikke kan vokse inn i himmelen, og at noen nødvendigvis vil falle ut, men det er fremdeles ingen som vet hva som vil bli konsekvensene av det».
Nettopp. Dette var også min vurdering på det nevnte møtet: Som bidragsyter til utredningen etterlyste jeg er tankegang som ser feltet under ett og altså tar konsekvensene av det i utredningen mye brukte begrepet «Økosystem» (som de har etter Tove Bratten). Det befinner seg en enorm, påtrengende og høylytt elefant i rommet: Hvor går kompaniene når de går ut av basisfinansieringsordningen? Utredningen tar til orde for å videreføre ordningen og for å oppheve tidsbegrensningen, men konsekvensene av det vil den ikke ta i. Det er det som bør drøftes nå, gjerne med følgende problemstillinger: Er det feks på tide å løse opp i det rigide dogmet om «armlengdes avstand»? (det er flere politikere som er frustrerte over det prinsippet, for de føler at de blir tildels fratatt muligheten til å være det de gjerne vil være: kulturpolitikere). Isåfall kan man kanskje tenke seg en ordning under departementet, hvor kriteriene utvides utover det rent kunstneriske til også å omfatte feks betydning i lokalmiljøet, evne til rekruttering inn til feltet, tradisjonell, historisk forankring og betydning osv.
Jeg leser denne gjengivelsen av utredningen av BASIS ordningen: Jeg hadde ikke anledning til å være på Cafeteateret og jeg har ikke hatt tid til å lese selve utredningen. (foreløpig) Her er noen tanker:
BASIS-ordningen var opprinnelig ment bla. som en brobygger inn i norske institusjoner, som mulighet: Strømgren og Øyen begge, arbeider per i dag som huskoreografer i NB, men HVA SKJER når BASIS finansieringen deres avvikles? Fortsetter de i NB, eller skal man kunne si at en offentlig investering til en minimum sum av kr 42 mill,- til hver av kunstnerne – ikke førte til noe?
Dagens kultur-marked er skjerpet til å handle om kjøp og salg. (Helt etter regjeringens syn på kultur OG kunst som produkter og tjenester baser i salg/kjøp). Som alle i næringslivet vet, les forretningspersoner, krever salg – EGENKAPITAL. Så når Fiksdal bekrefter dette at – en START kapital – gav en START i bedret drift og formidling – så bekrefter hun det selvfølgelige.
Per prosjekt finansiering gir stort sett “Now you see it – Now you dont” aktivitet. Ikke kostnadseffektivt, ikke markedstabilerende OG ikke tryggende mht levekår, sivile rettighet og inntektsgivende arbeid for kunstnerne. Det er viktige grunner til at søknadene til BASIS ordningen er eksplodert de siste årene: Kunstnerne har skjønt dette som politikere, byråkrater og en rekke kulturarbeidere (alle selv offentig ansatt BTW) virker uvillig til å innse?
Snarere gir per prosjekt virksomheten fattigdoms utvikling i offentlig regi: BASIS-ordningen er vel satt opp mot de offentlig undersøkelsene om kunstnernes levekårs undersøkelser, også i utredningen om ordningen, eller ser man ikke forbindelseslinjene?
“De beste av de beste” er an arkaisk oppfatning av basis-kunstnerne, ALL den tid de samme kunstnerne skal altså etter 12 gå fra større offentlig finansiering – ut i INGENTING?
“De beste av de beste” er fortsatt en arkaisk betegnelse av kunstnerne, om ordningen er en skiftordning – hvor man får 12 år og så skiftes man ut. Utskiftning alt etter som: Det betyr heller at ordningen er basert i kølapp systemet – som altså gir ALLE kunstnere mulighet – til være aktive – om ikke alltid oppfattet som de beste: Har min Vestfold nabo hørt om Avdal/Shinozaki eller Fiksdal? Neppe.
“De beste av de beste” er en besynderlig lanserings-strategi i dagens (postmoderne) samfunn, og et heller overraskende konservativt begrepsapparat i en frifelts sammenheng: Hvem som helst i frifeltet kan lansere seg selv eller andre at man/andre er best (i frifeltet), men så lenge INSTITUSJONS livet i Norge IKKE ser det samme – er det liten sjanse for at noe som helst blir husket som “det beste” og “de beste”: Hvor er INSTITUSJONS sjefene – som jo i hovedsak introduserer kunstnerne og kunsten til – FOLKET?
Har frifeltet helt FRI KOBLET basisordningen som AMBISJON inn i vanlige folks liv? Så langt er det bare NB som er aktivt operativ med et tydelig forsøk på å gjøre to basis kunstnere KJENT for PUBLIKUM. Bærum kulturhus prøver noe av det samme, men uten den samme bemidlingen som ligger i å være et statens hus, er mer sårbar i forvaltningen av ambisjonen.
OG … Skulle ikke CB gjøre det samme? Og … hva med BIT?
Og hva med de andre teatersjefenes ambisjoner?
Og hva med de mange kulturhus sjefene?
Eller omvendt spurt om det samme: Er det slik at Basis GARANTERER visningene og publikums oppmerksomhet landsdekkende? (Turnerer winterguests, Winge/Muller(VT regelmessig i Norge?)
BASIS-ordningen er en god anledning for ministeren og hennes kultur-sjefer å skape en scenekunstnerisk fornyelse i norsk kulturliv – men dette står det lite om i utredningen og dette potensialet er ikke forstått, særlig ikke av våre øverste kulturmyndigheter?