Et rop i IKEA-ørkenen
Revolusjon av Christian Lollike på Nationaltheatret er blitt en selvreflekterende, selvironisk manifestasjon av maktesløshet, med et teaterspråk befridd fra trange og tyngende sjangerkrav.
«The revolution will not be televised», proklamerte den nord-amerikanske, svarte poeten Gil Scott-Heron i 1970 over et funky komp i en låt som var med og dannet skole for den kommende rap-bølgen. Hvorvidt revolusjonen den gangen var nærmere enn den er nå, kan diskuteres, men i det minste var ordet flittig i bruk. Det er den sovjetiske revolusjonens hundreårsjubileum som gjør at temaet nå tas opp i massemedier og på kunstarenaer. I Norge, blant folk i gatene, på arbeidsplassene, på universitetene og i første mai-demonstrasjonene er ordet fraværende. Det er rett og slett ikke på dagsorden, i en tid der kommunikasjonsbyrået Geelmuyden-Kiese rykker inn jobbannonser i venstresidepressen hvor de søker etter «kommunister». Kapitalismens evne til å suge opp i seg motstand inntar stadig nye arenaer og antar stadig nye former.
Frokostmøte
Det er vel også tvilsomt hvorvidt en teaterforestilling ved navn Revolusjon kommer til å bringe begrepet og saken tilbake på dagsorden i skandinavisk sammenheng.
At begrepet revolusjon er flyttet vekk fra gata og inn på Nationaltheatrets amfiscene kan med andre ord sees som et tegn på at kapitalistene, makthaverne og det politiske etablissementet ikke har noe å frykte. Selv om dramatiker og regissør Christian Lollikes «naive håp» aldri så mye er å vise at «en annen verden er mulig». Og likevel: hadde 70-tallets revolusjonære hatt en brøkdel av den teatrale 2017-utgavens selvironi og sans for det absurde, ville kanskje realiseringen av drømmen ikke kollapset slik den gjorde?
Mangel på sammenheng
Tonen settes fra start: A, B, C og D – i ulike utgaver – kommer vekselvis inn på scenen foran glitterforhenget ikledd gulldress, one-piece kyllingdrakt, transekostyme, Mikke Mus-drakt, diverse parykker med mer og framsier hver sin klagesang over hvor innholdstomme og meningsløse livene deres er, akkompagnert av et bevegelsesmønster uten den fjerneste forbindelse til det de sier. Men kanskje nettopp derfor? Mangelen på sammenheng skal vel illustrere… mangelen på sammenheng. Det minner litt om Monty Pythons udødelige Department of silly walks og kanskje litt om Verk produksjoners kombinasjon av tekst og koreograferte bevegelser.
Så deiser glitterforhenget i bakken og åpenbarer et scenario tatt ut av en IKEA-katalog. Og der utspiller resten av historien seg.
Utgangspunktet er ikke sosial dumping, økte forskjeller og privatisering. Det handler snarere om middelklassens ubehag over flyktningekatastrofe, klimakrise og et utilfredsstillende liv som fanger i en velstandsboble hvor alt blir gjort til et spørsmål om hvilket liv du lever og om personlig moral. «Så sitter jeg der, hos psykologen, og skammer meg over at jeg har skam nok i livet til å sitte foran ham», sier C. «Jeg tror katastrofene setter seg dypere i meg enn i de fleste andre, og jeg er derfor nødt til å passe på meg selv. Jeg er det som kalles høysensitiv», sier B. Ting henger med andre ord ikke på greip. De mangler jording, en forankring i en dypere mening.
En grunnleggende forandring
Heldigvis har aktørene IKEA, som i en stakket stund gir denne følelsen av helhet og sammenheng. Ikke bare har varehuset en løsning på hvordan du skal bo. Det tar også «globalt ansvar. Det planter 100.000 trær hvert år. IKEAs totale inntekter overstiger de fleste lands økonomier. De har like mange kvinnelige som mannlige ledere. Og deres holdninger til flyktninger er mye mer fargerike enn hos noen nasjoner. Jeg vil heller tilhøre IKEA enn noe annet society», sier D.
Men heller ikke det er nok – i lengden. Noe må gjøres. En grunnleggende forandring. En revolusjon! Men hvordan? Og av hvem? Og hvilke konsekvenser får den? Dette diskuterer og krangler og slåss figurene på scenen om, en lang periode i slow motion: «Viii…. haaar… båååde… en… fiiiinaaaanskriiiiise… eeen økonooooomiiiisk kriiiiise (osv. osv.) … ooog… en… heeeeelt ….fucked…. up… kliiiiimakriiiise».
Skuespillerne er påskrudd. Det fungerer i en god stund. Særlig Ole Johan Skjelbred utmerker seg, igjen, med en helt spesiell sans for timing og tilstedeværelse, iført en blond parykk som får ham til å se ut som en ung Iggy Pop. Men ikke alle klarer å stå slow motion-distansen ut –enkelte steder går langsomheten over i søvnighet. Men så skrus tempoet opp og vi – både skuespillerne og publikum – er med igjen. Samtalen og selvransakelsen fortsetter, inn i en vaskeekte IKEA-palass-revolusjon.
Manifestasjon av maktesløshet
Det er ingen enkel oppgave å få en samtale om revolusjon til å bli meningsfylt i en ikke-revolusjonær samfunnssituasjon, og ikke minst når samtalen føres innenfor en hvit middelklasse uten kollektiv forankring. Styrken er nettopp at denne meningsløsheten tas helt ut i sin ytterste og mest absurde konsekvens i en selvreflekterende, selvironisk manifestasjon av maktesløshet, med et teaterspråk befridd fra trange og tyngende sjangerkrav. Det er lekent, underholdende og morsomt – helt til det ikke er det lenger i et avsluttende, overraskende crescendo som utfordrer ironien.
Poenget til Gil Scott-Heron var, i pakt med den daværende tidsånden, at revolusjonen måtte begynne inni oss. Det er også poenget her, men der Scott-Herons poetisk-musikalske utspill var et av mange innlegg i en pågående mangefasettert samtale i samfunnet, skrikes det her ut fra et goldt, ensomt, ekkokammer av et pastellfarget IKEA-univers.
