Et overflødighetshorn av tekst og hendelser

Anmeldt av Elisabeth Leinslie

Forestillingsnavn: SKOGSUNDERHOLDNING – Talk
Softly But Carry A Big Stick

Spillested: Grusomhetens Teater

Av og med: Lisa Lie

Scenografi: Erik Tidemann

På Grusomhetens Teater foregår det i disse dager et obskurt
eksistensialistisk-politisk-satirisk stand-up-rituale. Eller skal
vi kalle det en tragikomisk tur inn i menneskesinnets dypeste
skoger? Eller en underholdende stand-up-performance som kritiserer
vårt kjedelige hverdagsliv? Det er ikke alltid lett å sette
forestillinger inn i kategorier – spesielt ikke hybridverker som
dette. Og det er nettopp det som er så befriende å oppleve; at
kunstnere sprenger konvensjonene for hva scenekunst er og kan
være.

Frådende slampoet

Lisa Lie heter kvinnen bak prosjektet og på scenen (akkompagnert
av assistenten Carlos). Tidligere har vi sett henne sammen med
Stina Kajaso i duoen Sons of Liberty. Et kompani som fra første
stund viste en egen form for tilnærming til og uttrykk i
scenekunsten. Lie tar med seg mye av estetikken fra Sons of Liberty
i sin solo-produksjon, men pøser i tillegg på med tekst. Lie er
nemlig også lyriker, og i Skogsunderholdning fråder
slampoeten i Lie. Kontinuerlig utsettes vi for hennes kolossale
tekstrikdom av paradokser, aforismer, fragmenter fra filmer og
sanger, og fortellinger om (TV)spillopplevelser. Tekstfragmentene
vris og vrenges og sammen med objektene og de tallrike hendelsene
som foregår på scenen, går de til syvende og sist opp i en slags
høyere fragmentert enhet. En enhet som vanskelig lar seg beskrive i
enkle ordelag, men som absolutt forholder seg til virkeligheten
anno 2007.

Vår reptilvert

Lie er vår reptilvert for kvelden. Iført lang brun parykk som
også dekker ansiktet, røde cowboystøvler og en grønn reptilkjole
med et dyrehode på skulderen (som tidvis brukes som maske)
hypnotiserer hun oss. Deretter bærer det av sted utenfor scenisk
allfarvei, på en reise inn i skogen, til et sted som vekker
forestillinger om gamle rituelle gravplasser og mytiske
samlingspunkt for all verdens fabeldyr og romvesener.
Syv store grantrær henger i en ring opp-ned fra taket. Et flere
meter langt fabeldyr hviler dovent bakerst på scenen. Carlos rører
i blodgrytene. I dette rommet blandes det mystiske, rituelle og
mørke med det lette og dagligdagse – i høyt tempo og alltid med
humoristiske under- og overtoner. Mye av fokuset retter Lie mot
romvesener og deres interaksjon med mennesker. Vertinnen har selv
en rekke erfaringer med og teorier om romvesener. Hun forklarer det
meste i verden med romvesenenes konspiratoriske kontroll over
mennesket og vår verden.

Tvangstanker

Jeg kan ikke stoppe tankene mine fra å vandre til Jannicke (Gry
Jannicke Jarlum). Hun fylte min barndom med låta “Svake mennesker”
(1981), og for noen år siden hevdet hun at hun har opplevd
nærkontakt av femte grad. Det resulterte i at hun i ettertiden er
betraktet som temmelig sprø. Lies karakter minner meg om Jannicke i
den forstand at hun fremstår som lite tilregnelig i sin
tvangspregete holdning til romvesener. Karakteren har også flere,
mer vanlige, tvangstanker – som for eksempel det velkjente
fenomenet at man ikke kan gå på streker på gaten.
Men Lie bruker sin karakter til å formidle noe langt mer
eksistensielt enn å stille spørsmål om det fins romvesener og
hvilken betydning de eventuelt har for livet på jorden. Hun setter
snarere opp en rekke treffende betraktninger om hvordan vi lever de
kjedelige livene våre, og hvordan vi forholder oss til og tar vare
på omverdenen.

To går

Det er ikke alle i salen som har sans for Lies maksimalistiske
og ville uttrykk. Halvveis i forestillingen forlater to tilskuere
rommet. Jeg kan forstå at Lies uttrykk kan bli for mye for enkelte
– forestillingen er både konsentrasjonskrevende, utfordrende og
rimelig utmattende. Men, for meg er dette mest berikende. Det er
utrolig spennende å bli kastet hit og dit, rundt i Lies verden av
assosisasjoner og intelligente betraktninger. Dessuten kjenner jeg
igjen en rekke referanser fra min egen virkelighet, og når de
settes i et større perspektiv som her, begynner tankene å rulle.
Det er også et stort pluss at Lie formidler en solid porsjon skarp
humor. Vi vil jo alle underholdes – selv i teatret.

De som har vært på Grusomhetens Teater vet at vi,
for å kunne forlate teatret må gå over scenen. Det kreves
stor irritasjon over forestillingen og guts for å forlate dette
rommet midt i en forestilling, med andre ord. Lie takler dette med
knusende ro. Hun stopper spillet, der hun sitter sammenkrøpet og
neddynket i blod, ser på dem og sier: “Tja. Ha det. Kino i dag
igjen…”