Jan Martin Smørdal i gresset på Økern. Foto: Eivind Lønning

Et musikalsk flokkdyr

Musikkjournalist i BBC, Kate Molleson, har skrevet denne teksten om vinneren av Arne Nordheims komponistpris Jan Martin Smørdals musikk.

Et sted i Jan Martin Smørdals flock foam fume – musikk fra 2016 for solo fiolin og åtte høyttalere – skal fiolinisten bidra med et musikalsk minne. ‘Utøveren spiller først inn en melodi som på en eller annen måte betyr noe for ham eller henne, gjerne noe fra barndommen,’ forklarer Smørdal, og legger til at melodien må spilles utenat og at frasering og konturer skal gjengis på dempede strenger med buetremolo: veldig raske opp- og nedstrøk. Karin Hellqvist, fiolinisten som flock foam fume er skrevet til, velger en nifs, mollstemt folketone kalt Näktergalen. Melodien, fuglen som synger et sted dypt der inne i natten, kan nesten høres gjennom radiostøy. Den hvisker, den er stemmen til et spøkelse, et svakt avtrykk av en figur som danser i tåke. Melodien er viktig for Hellqvist personlig, og som lyttere får vi alle ta del i denne ladede erfaringen, i et kollektivt minne som løftes fram og blir nytt ved å bli gjenfortalt.

Og på et blunk er minnet forsvunnet. Det sarte, taktile forløpet varer i mindre enn et minutt og likevel sier det så mye om det dypt generøse i Smørdals kompositoriske etos. Det vitner om hvordan han vektlegger det kollektive, om en interesse for samarbeid, for å viske ut grensene mellom å komponere, utøve og lytte, og om hvordan han legger til rette for andres skapende prosess parallelt med at han staker ut sin egen. Det vitner om hvor lite han bryr seg om sjangerhierarkier og om hvordan han forstår komposisjon som en løs, porøs prosess, – partituret som levende og bevegelig, som en dialog mellom noe fastlagt og noe midlertidig. Smørdals blekk tørker aldri. Han trekkes mot å skape ut av ingenting: tryller paletter fram fra ensfargede flater, eller som i dette tilfellet: lar melodiske kruseduller vokse ut av en akustisk dis.

Denne lille fuglen som svever gjennom natten, forteller også om komponistens stadig tilbakevendende interesse for minner og emosjoner – kanskje for følelser som minner. Minnene blir aldri kastet inn i musikken som gimmicks. Poenget er heller aldri søtladen, manipulerende eller sentimental affekt. Smørdals ønske om å engasjere er genuint. Det er drivkraften bak den første musikken han lager som barn, det motiverer musikken han lager i dag. Dermed er det heller ikke så underlig at musikken kan vekke følelser i oss som får høre den.

Så hva slags musikk og følelser kan han selv huske? Smørdal er født i 1978 og vokste opp i en arbeiderfamilie i Horten, ved fjorden noen mil sør for Oslo. Hans viktigste kilde til musikk var faren, som hadde godt øre og kunne henge seg på og spille med på hvilken som helst låt som går i bakgrunnen. Han reiste mye, men kjærligheten til musikk ble igjen i huset når han måtte dra. Smørdal kan huske å høre radio, danse polka i stua, spille Elvis-plater, tidlig Beatles, Roy Orbison og annen musikk som faren likte. Da foreldrene ble skilt i 1989, ble det å lære seg å spille selv en motivasjon for å opprettholde kontakten med faren. Da Smørdal fylte 11, fikk han gitar, og de neste årene ble tilbragt sammen med den på soverommet. Han ga seg selv et kræsjkurs i popmusikk, begynte i 1950 og jobbet seg metodisk gjennom alle viktige band og innspillinger fram til og med 1990-tallet. Og det handlet ikke bare om å lytte – han lærte seg noter og transkriberte ustoppelig, skrev ned hele Nirvana-album i tabulatur for virkelig å forstå hva det var han hørte. Hvorfor så systematisk? “Fordi jeg er naiv,” lyder svaret. “Fordi jeg ikke visste om noe annet. Fordi det ikke var noen der som kunne vise meg andre måter å gjøre det på.”

Likevel ble han etter hvert trukket mot å lage musikk sammen med andre. Han spilte i band, begynte å studere jazzgitar ved Norges musikkhøgskole og etablerte et 15-manns improkollektiv kalt Acoustic Accident som ble et viktig rom for å eksperimentere. Derfra gikk veien inn i mangfoldige og sjangerkryssende aktiviteter: studioproduksjon, arrangering, lydinstallasjoner, ensembleledelse og komposisjon, turneer og egen undervisning. Smørdal beskriver seg selv som ‘forankret i et norsk musikkmiljø’ – der slik flerstemt virksomhet er regelen.

Ifølge ham selv er dette musikkmiljøet preget av åpenhet, med rom for det rå og røffe, det avrevne, det ville, men også for mer jordet og tilbakelent melodikk. Dessuten har han en svakhet for lyden av norske luftvernsirener: Det er 1250 av dem, stasjonert over hele landet for å varsle befolkningen ved behov. De ulike signalene spenner fra et mer behersket ‘viktig melding; lytt på radio’ til omfattende advarsler om luftangrep. Man kan høre eksempler på internett. Systemet er naturligvis sjelden i bruk, men blir testet to ganger i året, andre onsdag i januar og juni klokka tolv om formiddagen, og følgelig er dette en lyd alle nordmenn kjenner. Og for en lyd! Et utydelig cluster rundt tonehøydene E og G som komponisten sier er overraskende vanskelig å sortere ut. Lyden blir også påvirket av topografi og vind. Hvert år når testene kjører i gang, er Smørdal ute og gjør feltopptak, og han spøker med at å bli påtvunget denne jevnlige, omsluttende lydkunsten kan ha vært flere norske komponisters vei inn i en eksperimentell lydverden.

Men tilbake til erfaringen av å være ‘forankret i et miljø.’ Mer grunnleggende enn hva slags lyd han skaper, er kanskje hvordan Smørdal arbeider. Musikken hans er sosialt motivert. Han skriver for spesifikke utøvere. Deres musikalske signatur blir en integrert del av kompositoriske resultatet og produserer en kollektiv energi som motarbeider utdaterte tanker om komponister som ensomme genier. Et tidlig stykke av denne typen er All Play, som etter mange år med revisjoner i 2014 landet i en versjon for video, stereospor og fem musikere.

All Play er et av Smørdals mest spilte verk, det framføres jevnlig verden rundt. Umiddelbart kan man tenke at populariteten skyldes de åpenlyse kollisjonene mellom lydverdener som verket byr på. Musikken kretser rundt et videopptak av Daniel Meyer Grønvold som improviserer på gitar, og disse ofte litt kronglete improvisasjonene er så blitt transkribert som grunnlag for en musikk framført på fløyte, klarinett, piano, fiolin og cello. Feedbacken i gitar og den tilhørende videoen der Grønvold headbanger, er en velkommen utfordring av en ordinær samtidsmusikksituasjon. Men det finnes også mer subtile og underfundige budskap i All Play – typiske Smørdal-spørsmål som dukker opp også i andre verk. Hva kan holdes fast og hva må forbli bevegelig, og hva skjer i kollisjoner mellom disse kvalitetene? Hvordan kan det flyktige og det stabile gå i dialog? I verkkommentaren skriver han om spenninger mellom gjenskapt tilstedeværelse og levende framføring. I denne ‘oversettelsen’ er det noe som forsvinner, samtidig som andre ting blir satt i et nytt lys. Stykket har også noe rørende ufullstendig i seg – noen av støylydene i Grønvolds improvisasjon kan ikke noteres fullt ut, egentlig kan de heller ikke gjengis av de andre instrumentene, og likevel jobber musikerne utrettelig videre. Smørdal beskriver ‘en konstant kamp mellom hva som skjer her og nå og med rommet rundt som ubevegelig størrelse.’ Det er dette lekent umulige, det modige spillet med en delvis ukoordinert, kollektiv anstrengelse, som gjør dette stykket så skarpt, dristig og fengende helt fra starten.

Smørdals partiturer omarbeides hele tiden. Han skriver og reviderer, flikker så lenge han kan og litt videre etterpå. ‘Tingeni det,’ sier han, og viser til det permanente i et fysisk partitur. ‘Det blir veldig tingete.’ Bearbeidelsen av musikken fortsetter etter deadline, etter første framføring, etter albumutgivelse. Det er forfriskende, det får musikken til å puste. Kanskje er det også derfor komponistens forhold til installasjoner ofte er fruktbart utfordrende, for der kolliderer tid, flyktighet, menneskelig samhandling og den konkrete tingen i seg selv.

Kanskje er det også derfor arbeidet i Ensemble neoN har vært givende, fordi det har betydd å være del av en kontinuerlig utvikling og endring. I 2008 etablerte Smørdal Ensemble neoN sammen med medstudenter ved Norges musikkhøgskole. Det ble fort tydelig at neoN ikke er et ordinært samtidsensemble med forutsigbar infrastruktur. neoN er et kollektiv av komponister, utøvere og utøverkomponister der medlemmene først og fremst ligner hverandre i at de gir hverandre rom til å utvikle seg i forskjellige retninger. Fra et tidlig samarbeid med vokalisten Susanna – et nydelig album med rendyrkede, åpne sanger i kammerformat – til å arbeide med gitarist Oren Ambarchi (et av Smørdals forbilder), Alvin Lucier, Phill Niblock, Marina Rosenfeld, Jan St. Werner og Catherine Lamb, beskriver Smørdal neoNs utvikling som ‘en perfekt kombinasjon av min egen fortid og framtid.’ I perioden før og under pandemien har flere av medlemmene gått nye veier: slagverker Ane Marthe Sørlien Holen komponerer for teater; fiolinist Karin Hellqvist har gitt ut soloalbum som del av sin kunstneriske doktorgrad og klarinettist og komponist Kristine Tjøgersen skriver for internasjonale ensembler og orkestre. Smørdal beskriver neoNs nåværende tilstand som at ensemblet ‘stikker ut i alle retninger som en vakker kaktus’.

En alternativ beskrivelse kunne være en flokk eller en sverm: en løs, internt beslektet dynamikk – idéen om svermen går også igjen i mye av Smørdals musikk. ‘Det er en naturlig konsekvens av å være sosialt engasjert,’ sier han. ‘Jeg er interessert i samspill mellom mennesker.’ Han vender stadig tilbake til flokker, til mønstre i naturen, til det insisterende og feilbarlige i det å repetere noe. Den fascinerende Choosing to Sing som fyller et album (spilt inn av Ensemble neoN og trompetist Eivind Lønning og utgitt i 2020) folder seg ut i åtte sammenkoblede deler som hyller relasjoner, undersøker årsakssammenhenger, gjentakelser og gjensidighet. My Favourite Thing er en annen mektig trilogi som tar utgangspunkt det upresise i repetisjon. Første versjon er for slagverktrio, bestilt og urframført av Pinquins i 2016; andre versjon er for fløyte, klarinett, altsax, sopran, gitar, perkusjon, piano, fiolin og cello, urframført av Ensemble neoN i 2015; og den siste og største, men stadig intime tredje versjonen er for orkester, urframført av Kringkastingsorkestret som avslutningskonsert for Ultimafestivalen i 2017. De tre verkene utforsker hukommelse og lengsel, setter fingeren på det personlige og snur samtidig forstørrelsesglassene sine utover mot verden.

Og kanskje er dette det viktigste av Smørdals mange talenter. I tillegg til å være teknisk dyktig, ha et finstemt øre for klang og tekstur og et forbløffende håndlag med hvordan man forandrer en flokk kaklende instrumenter til fugler i flukt, har han en evne til å involvere oss alle på veien. Kunst får handle om samvær, samtidsmusikk blir et offentlig rom der menneskelig adferd ikke bare blir observert, men levd og fylt av varme og muligheter. Resultatet kan bli møkkete og frynsete i kantene. Selvfølgelig. Uavsluttede, uperfekte, vakre: Det vi alle sammen er.

 

Teksten er oversatt til norsk av Hild Borcgrevink

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER