Et helt ordinært arbeidseventyr

Det bergensbaserte teaterkompaniet Hennes Majestets oppsetning Skandinav kretser rundt spørsmålet: hvordan arbeider du? I programheftet til forestillingen kan vi lese at ”Skandinav leter i et omreisende historisk og geografisk landskap, gjennom språk og tid og skog og slott, etter arbeidets stemme”. Til lyden av en sildrende bekk fra høyttalerne og svake toner fra et munnspill, setter vi oss ned på benker som står i en halvsirkel rundt scenen i det sparsommelige innredede scenerommet. Scenografien er enkel og består av flere ruller med ark som henger ned etter hverandre og danner små papirvegger bakerst på scenen. Noen er helt hvite, på andre er det blyanttegninger og flere av disse rulles ut som løpere på scenen underveis. Et eventyrliknende landskap risses opp foran oss gjennom en av skuespillerne når vi får vite at hun har ”våknet etter 100 dager og 100 netter som en prinsesse der oppe på høyden” og at hun deretter har gått ”på en kjerre som tok henne opp en dal” og ”reiste langs land og strand og møtte folk og spurte dem om deres arbeidseventyr”.

Dermed er premissene for forestillingen lagt: gjennom timen Skandinav varer er vi alle steder og ingen steder på én gang. Introen gir meg assosiasjoner til det universet Lisa Lie og PONR etablerer i Blue Motell, til tross for at Skandinav ikke er i nærheten av å tangere samme uhemmede vanvidd. Temaet ’arbeid’ er den røde tråden i en forestilling komponert av løst sammenbundne sekvenser der vi møter forskjellige karikaturer fra det moderne arbeidslivet i Norge og fra eventyrverdenen. I Skandinav presenterer ensemblet oss for NAV-statistikk, NAV-kontor, norske kontorlandskaper generelt og norske skoger. Typer som den sykmeldte mannen, gründeren Espen, Katrine som alltid er positiv og coachen Terje figurerer sammen med et steintyggende troll og en kjerring som har satt fast nesa i en stubbe. Stikkord er teambuilding, vinlotteri på jobben, takketaler på jobbfesten, tre korte, dokumentariske skildringer av forskjellige jobber og fragmenter fra kjente eventyr. Høres det forvirrende ut? Det er det også.

Representanter for sin generasjon?
Skandinav representerer på flere måter et tydelig brudd med Hennes Majestets to tidligere forestillinger. Kompaniet har fra før tatt for seg temaer knyttet til sin generasjons erfaringer, tankesett og levemåter. Hvordan ser verden egentlig ut for noen som er født tidlig på nittitallet?

Du ser meg (2014) handlet om privatlivets uklare grenser i møtet med det voksende tilgjengelighetssamfunnet. To venninner finner en datamaskin som står åpen og bestemmer seg for å undersøke innholdet som er lagret på den. Dermed får de tilgang på privat informasjon om en ung mann som viser seg å være den ene kvinnens tidligere kjæreste. Etterhvert avsløres det at hun ikke lenger eksisterer i hans digitale hukommelse: han har slettet alle spor etter henne. Du ser meg ble i 2016 spilt i Den kulturelle skolesekken for elever på ungdomsskoletrinnet i Bergen og Alta.

I Drømmen (2015) var det oljenedturen som dannet utgangspunktet for forestillingen og her fikk vi møte to unge par i slutten av tjueårene. Drømmen malte portretter av personlige tragedier på det jevne, med fasader som slår sprekker og personlige gjeldskriser, riktignok godt innpakket i den trygge, norske virkeligheten og milevis unna den avmakten og desperasjonen tusenvis av unge europeere har opplevd i takt med den økonomiske krisen. Til tross for den irriterende norske naiviteten i forestillingen, var det først og fremst forfriskende med unge og uredde folk som bare tok en plass og bestemte seg for å lage teater. I begynnelsen av kunstnerskap, og i tilhørende prosjekters spede begynnelser, tilgir man liksom ujevnheter og feilskjær på grunnlag av en iboende forventning om at noe mer finslipt langsomt vil vokse fram og rettferdiggjøre hvorfor akkurat dette var verdt å vente på.

Skandinav er dessverre en forestilling som ikke klarer å overbevise i denne omgang. Både Du ser meg og Drømmen var dialogdrevet teater med nyskrevne manus der teksten utgjorde en vesentlig del av forestillingenes motor. I Skandinav har det sceniske uttrykket beveget seg i en mer utforskende retning. Teksten er ikke lenger det bærende elementet, derimot er elementer som kropp, stemme, bevegelse, lyd, musikk og fysisk komikk like betydningsfulle. Materialet virker denne gangen å være improvisert fram med utgangspunkt i nettopp arbeid som tema og dermed er også dramaturgien løsere enn tidligere. Resultatet er en lekende, underholdende og ufokusert forestilling som kaster ut ideer og innfall, men strever med å forene dem til en kunstnerisk helhet som bærer. Det sceniske uttrykket og formen kler ensemblet godt, men her finnes ikke noe endelig kraftstøt som skyver de kunstneriske impulsene i en tydelig retning. Hennes Majestet ser ut til å mangle en samlende tanke om hva de egentlig vil med materialet og det gjør Skandinav til en forvirrende opplevelse.

Uklare sammenhenger / Vanskelig overgang fra idé til utførelse
Forestillingens tittel Skandinav, i kombinasjon med teksten i det medfølgende programheftet, gir inntrykk av at den tematiske tilnærmingen er fundert på å undersøke arbeid i lys av særlig de skandinaviske landene. Jeg stiller meg tvilende til måten dette gjøres på. Ensemblet lykkes riktignok godt i å fange absurditeten i det hverdagslige og bagatellmessige i den norske arbeidshverdagen, der blant annet organiseringen og utførelsen av en bedrifts vinlotteri når parodiske høyder og strekkes ut i en lang scene. Som for å nyansere bildet, introduseres vi for folk som har falt inn i NAV-systemet, men det er lite produktivt så lenge Skandinav ikke makter å si noe interessant om samhandlingen mellom menneskene og systemet.

Det kan det virke som om ensemblet har valgt seg noen definerende trekk ved Skandinavia uten å klare å forbinde disse skikkelig annet enn på forestillingens idéplan. Arbeid + den skandinaviske velferdsmodellen og NAV-systemet + folkeeventyr = forestilling? Det blir ikke mer overbevisende når den ene karakteren mot slutten av Skandinav spør trollet om hva han synes om navere, for deretter å presisere:”Jeg mener ikke naver som i den tradisjonelle betydningen av ordet skandinaver, de som var omreisende håndverkere, jeg mener de som ligger på sofaen og spiser chips og potetgull” (fritt etter min hukommelse). Slik spilles det på betydningene vi kan lese inn i stykkets tittel og sammenhengen med ordet ’arbeid’, men tvetydigheten utnyttes ikke i særlig grad i utførelsen av forestillingen, utover at vi får se at det foregår mye annet på norske arbeidsplasser enn arbeid i sin rene form og at troll også jobber.

Bruken av eventyrfragmenter og deres relasjon til temaet ”arbeid” og norske kontorlandskap i Skandinav er også vanskelig å få grep om. Imidlertid åpner eventyrelementene for en leken og fri behandling av materialet som gir næring til absurde situasjoner og slående bilder i kombinasjon med skuespillernes utnyttelse av bevegelse og kroppsspråk. Det avtrykket eventyrelementene setter på det sceniske uttrykket er fruktbart og skaper en verden som følger sin egen, forvridde logikk idet grensene mellom fantasi og virkelighet blir uklare. Flere sekvenser er verdt å nevne: sjefen som under en jobbmiddag skjærer opp magen fordi han er mett, en eventyrsekvens som ender i boksing og det nynorsksnakkende trollet i Henrik Bjellands skikkelse og hans forklaring av NAV-systemet og sin egen ”jobb” i skogen, trollet som kryper inn i en stor haug med papirer, samt masse sand som renner ut av en papirrull i scenografien og ned på en av karakterene.

Innfall uten retning
Skandinav er som helhet så innfallsaktig at flere sekvenser koker bort i ingenting, mangler retning og ikke tilfører forestillingen noe som helst. Det er ikke noe som egentlig står på spill. Scenen med ”Espen-show” og hans dansende ape er liksom tilfeldig plassert for at vi skal le med en hoppende Helena Wik på gulvet i rollen som ape. Her går imidlertid ikke ensemblet langt nok i å utforske den mulige galskapen scenen kunne åpnet for. Sekvensene med vinlotteriet preges av det samme og det hele er langdrygt samtidig som det er uavklart hva hensikten er med at vi som publikum involveres underveis utover at det er underholdende. Som i et forsøk på å tilføre forestillingen et mulig presserende alvor, gjentas noen sekvenser der skuespillerne snakker, ja nesten roper høyt i munnen på hverandre. Her er det ikke lett å forstå hva det dreier seg om, selv hørte jeg bare ordene ”ta det med ro, Karen, det tar tre måneder til”, men min tolkning er at det er et forsøk på å spille ut en NAV-ansatts konflikt med en fortvilt bruker. Eventyret om Hans og Grete er også blant innslagene som virker umotiverte og malplasserte. Skandinav har som helhet blitt en innholdsfattig forestilling uten bunn og vitner om et ensemble på sporet av et scenisk formspråk som kler dem godt, men som ikke har helt kontroll på verken virkemidlene eller hva de faktisk ønsker å formidle.