Scenograf og lysdesigner: Odd Halstensen. Kostymedesigner: Cathrine Ahlsen. Foto: Magnus Skrede

Et barn er født i Bergen?

Bergen Nasjonale Operas Amahl og de tre vise menn imponerer musikalsk, men ikke alt klaffer når historien flyttes to årtusener frem i tid.

Gian Carlo Menottis Amahl og de tre vise menn («Amahl and the Night Visitors») er den første amerikanske fjernsynsoperaen, og den ble vist for første gang på julaften i 1951. Siden er den sendt i julen mange ganger og har etablert seg som en juleklassiker – i alle fall i USA og resten av den engelskspråklige verden.

Av Saba kom de konger tre
Inspirert av Hieronymus Bosch’ maleri Kongenes tilbedelse (1475) skrev den italienske Menotti en opera som tematiserer hans barndoms juletradisjoner. Da han vokste opp, var det ikke julenissen som kom med gavene på julaften, men De tre vise menn på helligtrekongersdag.

Vi møter Amahl som bor sammen med moren sin i nærheten av Betlehem, for omtrent to tusen år siden. Amahl har en livlig fantasi, og en funksjonshemming som gjør at han må gå med krykke. Tidligere har han gjett sauer, men fordi den lille familien har så dårlig råd, har moren måttet selge hele flokken. De er nå så fattige at en omflakkende tiggertilværelse virker som den eneste løsningen. En kveld ser Amahl en stor stjerne på himmelen, og kort tid etter banker tre konger på døren. De følger stjernen på leting etter et hellig barn.

I denne produksjonen har regissør Victoria Bomann-Larsen lagt handlingen til Bergen i en slags nåtid, eller i alle fall en nær fortid. Kostymene – designet av Cathrine Ahlsens og dels gjenbrukt og hentet fra tidligere BNO-produksjoner – spenner fra helt moderne hettejakker til fotside skjørt og store sjal spent over brystet, det meste i grå- og bruntoner. En slags gatebarn-estetikk fra tidlig 1900-tall møter moderne – om enn nedtonede – strikkeplagg. Ulriken ruver i bakgrunnen av Odd Halstensens stemningsfulle scenografi – også her er det gjenbruk fra tidligere produksjoner.

Nu all vår nød og sorg er bøtt
De gjenkjennelige omgivelsene bringer fortellingen nærmere og antyder samtidig en interessant flertydighet i historiefortellingen. Her åpnes det for at julefortellingen også kunne ha funnet sted i dagens Bergen. Det er naturlig å tenke at De tre vise menn er på leting etter Jesusbarnet, men når Betlehemsmarkene flyttes til Store Lungegårdsvann og omegn, er det ikke like gitt. Kanskje er det et helt annet barn som venter under den store stjernen. Det er ikke en gang sikkert at de tre fremmede mennene som banker på døren midt på natten er konger i det hele tatt. De er kledt mer som avdankede 70-tallsrockere – i MC-klær, en knallilla fløyelsjakke og en flagrende slåbrok med sommerfuglmønster – men det gjør ingenting for Amahl og hans livlige fantasi. Med så fargesterke kostymer skiller de seg lett ut fra de ellers naturfargede omgivelsene. Hvor de skal videre og til hvem forblir et forlokkende åpent spørsmål.

Samtidig er det flere ting som ikke klarer seg like godt når handlingen flyttes to tusen år frem i tid og flere titalls breddegrader lenger nord. I operaen er det like før Amahl og moren må ut og tigge, siden han ikke kan forsørge familien med den halte foten sin. Det er mye å si om velferdsordningene her til lands, men når produksjonen legger opp til en såpass virkelighetsnær ramme rundt fortellingen, skulle man tro av en eller annen hjelpeinstans hadde blitt koblet på. At han inntil nylig har livnært seg som gjeter i Bergen sentrum er heller ikke helt lett å kjøpe. Både barnearbeid og -tigging er fortsatt store samfunnsproblemer i verden i dag, men når rammen er et moderne Norge, skurrer det litt.

Amahls funksjonshemming byr også på et annet problem for nåtidssettingen. I slutten av operaen skal De tre vise menn dra videre for å finne den nyfødte Jesus, og Amahl gir dem krykken sin som en gave. På mirakuløst vis blir foten hans helt frisk – i denne produksjonen løst med en magisk ankelstøtte – og han kan danse og løpe rundt som de andre barna, og ikke minst – jobbe. Det er lett å skjønne at en frisk eller halt fot ville utgjøre forskjellen mellom arbeidsevne og ikke arbeidsevne i et jordbrukssamfunn for to tusen år siden, men det er virkelig ikke tilfelle i vår tid.

Lov, takk og pris i evighet
I stor grad går det an å se forbi disse problemene, ikke minst fordi det musikalske fungerer veldig godt. Menotti skrev i en tradisjon etter italienske operakomponister som Puccini og Giordani, men med rytmene og intonasjonen tilpasset det engelske språket. Lange, lyriske melodilinjer alternerer med talenært resitativ. Den norske oversettelsen av Marit Selfjord klarer i stor grad å overføre de engelske språkrytmene til norsk, selv om det lugger litt her og der.

Bergen Filharmoniske Orkester, her i en kammerversjon og under ledelse av dirigent Gunvald Ottesen, spiller godt. Ottesen har fin flyt i tempoene sine, og til tross for den tørre og lite tilgivende akustikken i Peer Gynt-salen, er det en fin balanse innad i ensemblet. Det er riktignok litt ujevn intonasjon hos fiolinene i den eksponerte åpningen, men det stabiliserer seg utover i forestillingen. Også sangerne fra Edvard Grieg Ungdomskor og Edvard Grieg Guttekor imponerer med fin, homogen klang og god uttale under krevende akustiske forhold.

Guttesopran Benjamin Winther synger rollen som Amahl med en tindrende klarhet i stemmen. Det er spesielt vakkert i duettene med Moren, sunget av Ivi Karnezi. Han har en troskyldighet, både vokalt og scenisk, som gir en fin kontrast til de voksne sangerne på scenen. Karnezis store sopran gir en dramatisk tyngde til Morens bekymringer og skyldfølelse. Mikkel Fjeld Skorpen, Ludvig Lindström og Jens-Erik Aasbø er fornøyelige som De tre vise menn, spesielt Skorpen som den lett tunghørte Kaspar.

Det er mye som fungerer veldig bra i BNOs oppsetning av Amahl og de tre vise menn, ikke minst musikalsk. Historien er ikke enkel å flytte nærmere vår tid, men Victoria Bomann-Larsens produksjon klarer å sjarmere nok til at man kan se forbi de fleste moderniseringsutfordringene. Det gjenstår å se om BNO klarer å skape en årlig juleoperatradisjon i Bergen, men Amahl i alle fall ingen dårlig kandidat.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER