Ligia Lewis: Minor Matter. Foto: Martha Glenn

Ensomme forestillinger

Oslo Internasjonale Teaterfestival lykkes i å utfordre publikums blikk, men når de aller fleste forestillingene vises få ganger kreves det en sterkere kontekstualisering.

Min ferd gjennom Oslo Internasjonale Teaterfestival starter i kvadraturen, nærmere bestemt på Bankplassen 4. Fra 1990 til i fjor høst huset bygget Samtidskunstmuseet, før det var det Norges Banks hovedkontor. I likhet med andre bygg, som Nasjonalgalleriet på Tullinløkka, er Bankplassen 4 fredet av riksantikvaren, men ingen vet hva det skal huse nå. For en kort stund får det være ett av flere steder Oslo Internasjonale Teaterfestival gjester med sine forestillinger – for Bankplassen 4s del er det fieldworks (bestående av koreografene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki) med vandreforestillingen carry on.

Inngangsdøra til bygget er så tung at jeg får hjelp av en vekter til å åpne den. Inne dominerer det at bygget er fraflyttet, ikke bare er det ingen møbler eller objekter i rommene, men flere steder er det også tydelige merker etter noe som har stått eller hengt der. carry on er en vandreforestilling hvor Avdal og Shinozaki jobber stedsspesifikt. De gjester det aktuelle stedet på forhånd, gjør research på dets historie og lager en dramaturgi som bygger på dette.

I denne versjonen er det som om byggets minner hentes frem, og de blander seg i min bevissthet med minner fra tidligere visninger av fieldworks forestillinger i Oslo. En bred og solid trapp som fører opp til byggets andre etasje er dekket med et florlett, sort tøystykke som trekkes oppover trappa. Mens jeg står der minnes jeg performancen Sirkling som Tori Wrånes hadde i bygget rett før Samtidsmuseet stengte, og hvordan den endte med at de omtrent tjue utøverne, iført trollkostymer, stod i den trappa og sang. Samtidig er stykket med tøy en referanse til flere av fieldworks forestillinger, blant annet brukte de et lignende, men større, materiale, og trakk det gjennom Rådhusets store sal i konsertforestillingen The Otherroom under Ultima for noen år siden. De kvinnelige utøverne i carry on er for det meste iført sorte drakter og pumps, som en påminnelse om byggets forhistorie som bank. Den ene utøveren etter den andre nærmest lokker oss med rundt i bygget, ned i kjeller og gjennom trange korridorer, nesten utelukkende i og gjennom rom man som gjest ikke tidligere har hatt tilgang på.

Vidtfavnende
I likhet med fjorårets utgave utspiller Oslo Internasjonale Teaterfestival (OITF) også i år på flere arenaer: i Sagene kunstsmie, på Bankplassen 4, Atelier Nord, Kulturkirken Jakob, Dansens husGrønlandseleiret 47a, Norsk skuespillerforbund, Helgesensgate 1, og selvsagt også i Black Box teaters egne lokaler.

Å planlegge en festival handler ikke bare om logistikk, om forestillingslengde og tematiske overbygg. Forestillingene man ser virker også inn på hverandre, rytmen som sitter i kroppen fra én forestilling påvirker hvordan man møter den neste. Eller ikke. Jeg vil anta at de aller fleste publikummerne velger seg ut enkeltforestillinger, av hensyn til tid, tema eller økonomi.

Ligia Lewis sin forestilling Minor Matter var på forhånd en av festivalens forestilte høydepunkt. Lewis er basert i Berlin, og forestillingen har i tillegg høstet stor begeistring i New York. Minor Matter leker med ‘sorthet’, som en dobbel referanse: til det sorte scenerommet forestillingen vises i, og som referanse til de tre utøvernes hudfarge. «I would like to turn you inside out and step into your skin», sier en av dem innledningsvis. Kostymene deres er sorte og røde, og de har alle sorte kontaktlinser på seg, slik at de ser litt ut som utenomjordiske skapninger. De bærer hverandre, står bokstavelig talt på hverandre, og fremstår som et sterkt kollektiv. Men utøvernes høye intensitetsnivå og hederlige innsats til tross: det blir det generiske scenerommets lett utmattende energi som stjeler oppmerksomheten min og som (hvit) publikummer forblir jeg adskilt fra dem på scenen. Dette handler like gjerne om at forestillinger som Minor Matter er fraværende ellers i året. Til tross for at både det frie og institusjonelle scenekunstfeltet etterstreber seg å utfordre formater, spillesteder og narrativ, så er det fortrinnsvis hvitt. Det er i stor grad de samme typene historier som fortelles, de samme kroppene på scenen og de samme strukturene som reproduseres.

Kanonisering av kultur
Mot slutten av festivalen vises filippinske Eisa Jocsons performance lecture Corponomy, etterfulgt av hennes forestilling Macho Dancer. Førstnevnte er en presentasjon av Jocsons forestillinger. Den er streng i formatet, og lar Jocsons bevegelser på scenen gå i dialog med videodokumentasjon på en stor skjerm bakerst på scenen. I forestillingene sine har hun tatt utgangspunkt i bevegelsesmaterialet til henholdsvis pole dancing, vertinne/geisha, Disney-universets tegnefilmprinsesser og macho dans. Sistnevnte er hentet fra forestillingen som vises under festivalen, og baserer seg på koreografi lært av unge, filippinske menn som danser på nattklubber. Gjennom Corponomy utfordrer Jocson indirekte vestlig dansetradisjon, og lar dem fremstå som fetisjerte. Hvem bestemmer hvilket bevegelsesmateriale og hvilke kropper som blir estetiserte og kanoniserte?

Spørsmålene blir med inn i Macho Dancer, hvor publikum er plassert rundt en plattform eller scene som mest av alt minner om en catwalk. Til dundrende høy og inderlig pop- og rock-musikk, danser hun på scenen. Den i utgangspunktet spede kroppen hennes får en maskulin fremtoning gjennom bevegelsesmaterialet. Alt fra måten å tygge tyggegummi på til den bredbeinte måten å gå på understreker hvordan selve måten vi er i kroppene våre fremstår kjønnede.

Eisa Jocson: Macho Dancer. Foto: Giannina Ottiker

Kontekstløst
I en liten pause fra OITF reiser jeg til Malmø for å delta på et seminar om dramaturgier i en tid med post-kolonialisme. En av deltakerne, dramatiker og dramaturg Necati Öziri, holder et innlegg om hvordan det tyske teatret Maxim Gorki i Berlin har jobbet for å være mer mangfoldig. Han snakket om å forankre teatret i lokalsamfunnet, og hvordan teatret kan speile Berlins befolkning. Videre snakket han om hvordan gjesteforestillinger lett fremstår ensomme fordi de mangler både publikum, sted og kontekst. Og identifiseringen av gjestespill som ‘ensomme’ får en utløsende effekt hos meg. Jeg har gått og grublet på hvordan jeg skal skrive om OITF, og har vært frustrert over fraværet av en rød tråd mellom forestillingene jeg har opplevd, og idet jeg tenker på dem som ensomme, tatt ut av kontekst, så blir de med ett lettere å håndtere.

Årets festivalprogram består nesten utelukkende av forestillinger som har vært vist før, og flere av dem svært nylig. Rent bortsett fra at forestillingene utspiller seg på ulike steder så er det i forkant av festivalen vanskelig å se hva som binder festivalprogrammet sammen, og kanskje er det også noe av poenget? Intensjonen er muligens å presentere publikum for forestillinger som avviker fra hverandre, som gir oss ulike innblikk og som utfordrer vårt syn på scenekunst og oss selv og vår samtid.

I festivalprogrammet skriver teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland at festivalen er ment som en invitasjon til å utforske ulike opplevelser og at et nøkkelord er ‘det indre’. Det er i utgangspunktet litt kryptisk for meg hva dette skal innebære for meg som publikummer, men etter hvert som festivalen folder seg ut oppstår det forbindelseslinjer og nye kontekster tre frem. Fremmedheten jeg kjente på ved Minor Matter blir kontekstualisert av Jocsons forestillinger, og hukommelsen min har vært en del av forestillingsopplevelsen av carry on. Faren er at disse kontekstene ikke blir tilgjengelige for publikum som kun ser én eller to sporadiske forestillinger i festivalen.

Avdekke de mørke krokene
Parallelt med at festivalen har gått sin gang, utspiller det seg også en annen dramaturgi – nemlig etterspillet av Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Hanan Benammar og Sara Babans Ways of Seeing (WOS). Helt siden forestillingens premiere og visning ved Black Box teater i november i fjor har det stormet rundt forestillingen. Debatten i media har handlet om hvorvidt Wara er rasist eller ikke, hvorvidt det er lov å vise bilder av bolighus på en scene, og om hvor grensa går mellom kunstnerisk frihet og skjerming av privatlivets fred går. Det WOS faktisk forsøker å diskutere – nemlig strukturell rasisme i Norge og hvem som har interesse av en slik dreining i samfunnet – er dessverre i stor grad fraværende i debattene.

Gjennom festivalen har publikum samlet seg rundt telefon- og dataskjermer for å følge utviklingen av det media ser ut til å ha døpt ‘Wara-saken’, men bortsett fra dette har ikke WOS inngått i festivalen. Siden mediedekningen mildt sagt har vært grumsete, og til tider direkte villedende, så har jeg savnet et fysisk rom for diskusjon av WOS og det kunstnerne bak den har ønsket å belyse. Dette kunne det vært rom for i festivalen, uten at det hadde trengt å gå på bekostning av verken de andre kunstnerne eller festivalen som helhet.

Det kolonialistiske blikket har vært en av de tydeligste tematikkene i festivalprogrammet. Da blir det litt rart at den diskusjonen som opptok publikum mest, og som i aller høyeste grad handler om et kolonialistisk blikk OG hvor Black Box teater er en direkte part, ikke er innlemmet i festivalen. Black Box teater er en programmerende scene hvor de færreste forestillingene vises mer enn fire ganger, før de enten turnerer videre til nye steder eller ikke vises igjen. Denne teaterstrukturen er én av grunnene til at forestillingene, både gjestespill og co-produksjoner, lett blir ensomme. Da er det desto viktigere at teatret også er det stedet hvor vi fortsetter å diskutere scenekunsten og de tematikkene kunsten tar opp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER