Bilde: adeløw 4

Enkelt i ytterste potens

Hjemmeforestillingen Good Night and Good Morning rommer
uendelig mange lag av tolkning. Koreografens evne til å gjøre det
intime allment, må gjerne “privatisere” våre offentlige scenerom
mer, skriver vår anmelder Sidsel Pape om Emilia Adeløws
forestilling i Oslo.

Forestillingsnavn: Good Night and Good Morning

Spillested: Torggata 35, 3. etg. i
Oslo

Idé, kostyme og koreografi: Emilia
Adelöw

Medvirkende: Miguel Cortes, Thomas L.
Gundersen, Marius Kjos, Cecilie Lindemann Steen, Maria
Naidu

Lys og scenografi: Tormod Lindgren

Musikk og live electronics: Petter
Wiik

Koreograf Emilia Adelöw inviterer “hjem” til en leilighet Torggata
35 i Oslo, der forestillingen Good Night and Good Morning
vises. Fem dansere fordelt på tre halvmørke rom bruker et enkelt
bevegelsesrepertoar: Stå, sitte, titte, samt alt det som skjer
mellom disse posisjonene og personene som utfører handlingene. Et
par forholder seg til en sofa, et annet beveger seg rundt/i en
seng. Den siste danseren er sammen med et totempel, en bjelke
plassert i et hjørne. Han har en lenestol som han kommer tilbake
til, og et glass melk ved sin side.

Vellykket interaksjon

Adelöw gir tilskuerne frihet til å forflytte seg gjennom
åpningene mellom rommene og de gjør det overraskende ubesværet.
Kanskje fungerer interaktiviteten fordi publikum kjenner konseptet
og koreografen? Kanskje fordi de kan gjemme seg i mørket og bak
lyden? Den vedvarende elektroniske musikken til Petter Wiik er
finjustert til de tre bevegelsessekvensene. Han og Adelöw sitter på
bakrommet og trenger ikke se danserne for å styre lyden og lyset,
så tett timet er koreografien.

Tittelen Good Night and Good Morning kan
forstås som et bilde på det begrensede og begrensende språket som
brukes til å underkommunisere alt som ikke sies. Parene har hvert
sitt fastlagte bevegelsesmønster som gjentas i nøyaktig samme
rekkefølge, gang etter gang. Hilsener som Good Night and Good
Morning
kan bety mye mer enn ”morn og natta”, men den enkle
koreografien viser seg å romme uendelig mange muligheter for
meningsinnhold.

Speil speiler speil

”I disse rommene er det ingen som møtes. Alle parene opplever
brudd”, verstefallstenker jeg. Men jeg rekker å høre min egen
forutinntatthet så mange ganger at den kjeder meg. Adelöw hjelper
meg å fristille blikket ved å bringe inn to svenske dansere som
ikke er så kjente i det norske scenedansemiljøet. Hovedsaken er at
ingen av de fem danserne legger emosjonelt innhold i det de gjør.
Det tillater den som ser å se seg selv i dem.

Med ett blir melkemannens frustrerte møte med
veggen i tillegg en undersøkelse av tapetlimets tørkeevne. Paret
som strever med å finne sammen, befinner seg plutselig også i en
møbelbutikk for å prøve sofa. Det er opp til meg hva jeg ser i
Good Night and Good Morning og den ene tolkningen legger seg
inni den neste. Jeg oppdager at speilene på soverommet ikke bare
viser forsiden av en danser som sitter med ryggen til oss.
Speilbildet speiles og danserens avbildning i stadig mindre
størrelse mangedobles. Ved å betrakte dansen fra et rom gjennom et
annet, gjentar doblingen seg. Det fascinerer og illustrerer hvordan
forestillingen potenserer.

One-night stand

Etter nesten 50 minutter blir radiostøyen i lydbildet
enerverende. Når musikken stilner, men danserne fortsetter, er det
en lise som gjerne kunne vart lenger. I noen få stunder kan vi høre
koreografien, men også egne bevegelser bedre. Tilskuerne går og
står, sitter og ser akkurat som utøverne. Da synker erkjennelsen
helt inn: Alle til stede deltar i denne forutsigbare og
forgjengelige dansen. Mellom dem som befinner seg i leiligheten
oppstår en mengde forbindelser, som så opphører. I lys av dette
antyder Good Night and Good Morning like gjerne en
”one-night stand” av den sorten som gir mersmak. Fint derfor at
forestillingen spilles t.o.m. 15. desember.

Adelöw problematiserer opposisjonen
offentlig/privat i sine forestillinger i Torggata 35. Good Night
and Good Morning
er den 3. i rekken. Å invitere publikum inn i
private rom og ”offentliggjøre” dem, er et konsept som har blitt
populært igjen de siste par årene. Men Adelöw virker ikke
intimiderende fordi hun i både faktisk og overført betydning,
setter opp speil. Adelöws standhaftige utprøving av
problemstillingen sin, tyder på et særpreget og stabilt kunstnerisk
prosjekt. Hennes evne til å gjøre det intime allment, må gjerne
“privatisere” våre offentlige scenerom framover.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER