Endimensjonal regidebut

Nordnorsk opera og symfoniorkester (NOSO) kategoriseres som såkalt “regionopera”, hvilket til forskjell fra distriktsopera innebærer at produksjonene er profesjonelle i alle ledd. Ariadne auf Naxos er årets store operasatsning, og avtroppende operasjef Katharina Jakhelln Sembs debut som regissør.

Operaen som ikke finnes
Den egentlige operaen Ariadne auf Naxos finnes bare i fiksjonen. Det er en dramatisk opera i én akt, skrevet av rollefiguren Der Komponist – en stereotypisk plaget kunstner omgitt av uforstand. Operaens handling hopper rett inn i en gresk myte, der Ariadne er etterlatt på øya Naxos av sin elskede Thesevs, etter at hun hjalp ham beseire Minotauren i labyrinten på Kreta. Hun holder på å forgå av sorg og savn, og raseri over sviket, men gir etterhvert opp å vente på Thesevs tilbakekomst, og tar isteden til å lengte etter at sendebudet Hermes skal komme og hente henne til dødsriket. Ingen Hermes kommer, men det gjør derimot vinguden Bacchus. Det oppstår sterk kjærlighet mellom dem, og stykket får en lykkelig slutt i en ekstatisk duett.

Den uforstyrrede versjonen av operaen får verden imidlertid aldri se, for Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthal har skrevet inn en komisk prolog med farsekomplikasjoner av ypperste merke: Det er “Wiens rikeste mann” som har bestilt Ariadne auf Naxos, til storslagne festligheter i sitt hjem. På grunn av forsinkelser i programmet beordrer han at operaen skal spilles samtidig med opptredenen til en commedia dell’arte-trupp, som er booket inn i tilfelle operaen vil kjede gjestene. Begge forestillingene skal spilles på samme scene, uten å utelate noe eller vare et minutt lenger. Etter mye syting, klaging og nedrakking på hverandres kunstformer, forenes operakompaniet og gjøglertruppen i en felles anstrengelse for å få til det umulige og redde sine betydelige gasjer, og et mannsterkt anakronistisk muntrasjonsråd toger derfor inn på Naxos midt i Ariadnes utlegninger om sin elendighet. Gjøglerne forsøker å trøste som best de kan og tilby henne sin lystige og sorgløse livsanskuelse – men til ingen nytte. Ariadne tviholder på sin dype tristesse helt til Bacchus kommer seilende.

Slik kommenterer operaen seg selv utenfra, og setter opp en rekke motsetninger: Farse mot drama, eksistensiell grubling mot hedonistisk livsnytelse, underholdning mot kunst, og folkelighet mot finkultur. Musikken taler imidlertid for seg, og Strauss legger inn et vektig argument for eksistensberettigelsen til det emosjonelle operadrama når han uten snev av ironi avslutter operaen med et mektig og dirrende kjærlighetsnummer.

Endimensjonal symbolbruk
I Jakhelln Sembs regi er disse motsetningene lite utforsket. Det er som om hun forsøker å legge til enda et meta-element: hele forestillingen harselerer på et vis med seg selv. Slapstickhumoren blir med videre fra prologen, og tematikken i operaen inni operaen drukner i overdrivelser og endimensjonal symbolbruk. For eksempel tilbringer de tre nymfene som holder Ariadne med selskap mye av tiden inne i en diger nøtt, fordi, vil jeg gjette på, noen av nymfene i gresk mytologi har tilknytning til nøttetrær. Ariadne sleper på et kjempegarnnøste i svart, stadig strikkende på en svær og tyngende sorgkappe, som om hun forfølges av garnnøstet hun ga Thesevs for at han skulle finne veien ut av Minotaurens labyrint. På et tidspunkt kommer et digert hode og to svære hender til syne, med hver sin dukkefører inni. Hodet spiser en gjøgler, og bringer således tankene over på den menneskeetende Minotauren, og når vinguden Bacchus entrer historien kommer han ikke seilende i båt, men i kjempehodets enorme martiniglass.

På denne måten mister gjøglertruppens absurde tilstedeværelse i den dramatiske operaen mye av sin funksjon, idet iscenesettelsen av selve operaen er minst like absurd. I tillegg oppleves regien som lineær og uten dynamikk, når det ene komiske poenget bare avløser det andre i en lang rekke. Midt i kaoset står Ariadne på sin egen planet og gjennomgår alle sine sjelerystende kvaler, henvist til en scenisk birolle i sin egen fortelling.

Musikken er imidlertid på Ariadnes side, og Lise Davidsen er suveren som alltid. Ikke nok med at den praktfulle stemmen hennes fyller hele rommet, men formidlingen er rystende troverdig og treffer rett i mellomgulvet, og mens hun synger forsvinner svevende hoder som drikker vinguder av martiniglass og andre uvesentligheter ut av bevisstheten.

Det er flere andre musikalske høydepunkter: Sara Hershkowitz som gjøglerdronning Zerbinetta har et fjærlett og sprettent koloratur, og gjør en god jobb med den halsbrekkende tolv minutter lange arien “Großmächtige Prinzessin”, der hun med fin komisk timing insisterer på at løsningen på Ariadnes problem er å finne en ny mann – eller to. I prologen overbeviser Adrian Angelico som frustrert komponist, som kjemper i det lengste for sin kunstneriske integritet med en rund og virtuos mezzo. Thomas Ruud som Bacchus høres iblant noe anstrengt ut, men med jevne mellomrom åpenbarer det seg en kraftig klang med akkurat passe mye metall, som er en fryd for øret. Orkesteret under Christian Kluxens ledelse spiller stødig og presist i godt samspill med sangerne, og sjonglerer fint mellom den lette farsemusikken og tung senromantisk dramatikk.

Mange av regipåfunnene er morsomme i seg selv, og publikum brølte stadig av latter. Like fullt, når regien som helhet oppleves som såpass løsrevet fra fortellingen og musikken, blir jeg sittende igjen med følelsen av at en konsert der Lise Davidsen sang Ariadnes arier i gallakjole hadde vært minst like givende.