Foto: Dag Jenssen. Visuelt ansvarlig: Christina Lovery

En overtydelig roadtrip

Marjas jord viser hvordan vi må leve med historiens avfall og spøkelser, men hadde tjent på å skru ned den enkle komikken og overtydeligheten.

Det ligger en eldre kvinne og snorker på scenen som er fylt opp med sekker i i brune, sorte og beige nyanser. Bak henne tikker det en klokke. Tiden og historien er sentrale elementer i forestillingen Marjas Jord som handler om tre kvinner på 100 år som ender opp på en absurd roadtrip gjennom den russiske landsbygda.

Skuespillet er skrevet av dramatikeren Oleg Bogajev, og ifølge Det Norske Teatret er han kjent for å skrive verk med en særegen tragikomisk undertone som inneholder fantastiske og absurde situasjoner. Han skriver med dyp kjærlighet til Russland iblandet uro og sorg over landets historie og utvikling, noe som må sies å være ekstra aktuelt i disse dager.

Det feminine fellesskap
Den eldre damen på scenen er iført en lang blomstrete jakke, hun trekker pusten inn og ut som om hun ikke har mye luft igjen i lungene. To eldre damer, iført ankellange skjørt, vester og skaut med ulike mønstre, kommer inn med en kiste. De setter seg ned, og den ene snakker til hun som sover, forteller henne at det er hennes kiste som hun har spart for å få råd til, men at hun ofrer seg selv og gir den til henne. Den litt kjeklete galgenhumoren og måten de snakker til hverandre på blir raskt etablert og sier også mye om relasjonen mellom de tre eldre kvinnene. Til tider blir det også overspilt for å score billige komiske poeng.

Marja, den sovende kvinnen (Ellen Birigtte Winter) dør, og de to andre (Karl Vidar Lende og Hilde Olaussen) setter seg foran på scenen mens et svart sceneteppe går ned bak dem. De drikker fra lommelerke og sovner, og når de våkner morgenen etter, er Marja levende igjen. Hun har i døden møtt ektemannen Ivan som har fortalt henne at han ikke falt på fronten, men er på vei hjem og at de må møte ham og de andre mennene på stasjonen. Dette er startskuddet på roadtripen de tre kvinnene og kua Maja legger ut på.

Replikkene og spillet leveres med skjelvende pipete stemmer og kroppsholdninger som blir parodiske. Lydbildet består av ulike russiske låter, fuglekvitter og klokken som tikker. Kostymene og scenografien er med på å reprodusere klisjeen om en eldre kvinne på landsbygda i Russland som er trist og mørk. Jeg lurer på om forestillingen hadde tjent på å skape noe friksjon mellom det tekstlige og visuelle materialet. Scenebildet saboterer litt for det allmenngyldige i teksten som potensielt kunne kommet frem om vi i større grad fikk lov til å ta i bruk vår fantasi som når vi på slutten ser pikekilden, en kilde som skal gjøre bestemødrene yngre, falle ned fra taket, og tankene mine spinner inn i det mytiske og overnaturlige som det finnes så mye av i den russiske kulturarven.

Samtidig er det fint å se et kvinnefellesskap spilles ut på en scene. Det blir også et portrett av den russiske landsbygda som i flere perioder har vært befolket stort sett av kvinner, kvinner som har organisert seg og blitt hverandres livsvitner.

Karakterenes ulike personligheter kommer til syne underveis i roadtripen. Marja er seig med mye pågangsmot, Praskovja er litt engstelig og en umulig romantiker, mens Serafina er skeptisk, og selv om hun har vært gift tre ganger virker hun mest fornøyd med samlivet med kuen Maja spilt av Pål Christian Eggen som tar på seg ulike roller gjennom hele forestillingen.  På reisen kommer deres ulike livssyn til syne, de snakker til hverandre med en viten og en kjærlighet som man kun gjør med de man har nær. Det er en selvsagthet i fellesskapet til tross for uenigheter, politiske og ideologiske syn.

Historien som et platå
Som i Rekviem på Rogaland teater i 2021, som var basert på russiske Anna Akmathovas diktsamling med samme navn, maler Marjas jord frem et landskap som viser oss hvordan vi kontinuerlig må leve med historiens avfall og spøkelsene som omgir oss. På mange måter kan man lese karakterene i Marjas jord som levende vesener i en infrastruktur av spøkelser, hvor ideen om spøkelset er at de lever i en evig løkke.

Forestillingen som helhet hadde tjent på å skru ned den enkle komikken, det morsomme i teksten ligger også i det triste. Iscenesettelsen punkterer noe av det sårbare og porøse i materialet. At de i tillegg har valgt å plassere en absurd roadtrip i et så bokstavelig landskap, hvor musikk og kostymevalg understreker det samme, fjerner noe av det fantasifulle og potensielt mellomenneskelige som kunne stått på spill i Marjas jord.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER