En ny polyfoni?

Som helhet var nok denne konserten opprinnelig tiltenkt en tydeligere relasjon til Grunnloven enn den endte opp med å ha. Henrik Hellstenius' nye verk Loven skulle først bruke Grunnloven som tekstgrunnlag, og dette ville ha skapt en tematisk sammenheng med Beethovens 8. symfoni, som ble urframført i 1814. Konserten ville da ha spent over de to hundre årene som har gått siden Norges grunnlov ble skrevet, og denne tidsperioden ville samtidig bli tematisert i det nyskrevne verket.

Loven handler imidlertid i liten grad om Norges lover – eller om nasjonen overhodet. Verket legger en bredere tolkning til grunn og omhandler et mangfold av forskjellige typer lover under mottoet «mange lover, flere liv». I sentrum står naturlovene, og de eksistensielle følgene det har å leve innenfor disse. I tillegg møter vi en håndfull kvinner hvis skjebne blir definert av forskjellige typer lover; juridiske, «loven å elske» og tilværelsens mer grunnleggende lover.

At fokuset er blitt forandret, går på ingen måte ut over Loven som selvstendig verk, snarere tvert i mot. Men som helhet bærer konserten preg av å være et kompromiss mellom en institusjon som har ønsket seg en tydelig markering av den store nasjonale feiringen og kunstnere som ikke har følt seg forpliktet til dette. Musikalsk sett er det vanskelig å finne en sammenheng mellom Beethovens symfoni nr 8 og Loven. Det samme gjelder tematisk. Den 8. symfoniens eneste tilknytning til Norges grunnlov er historisk – den ble urframført samme år som Grunnloven ble vedtatt. Siden Hellstenius' Loven ikke tematiserer verken grunnloven eller nasjonen historisk, forsvinner forbindelsen mellom de to stykkene på Oslo-Filharmoniens program. Den overordnede programmeringen framstår dermed som noe umotivert.

Et moderne oratorium?
Loven er et gjennomkomponert verk hvor video og tekst er integrert i orkesteret, hovedsakelig ut fra musikalske parametere. Språkets musikalske kvaliteter er det primære bindeleddet mellom tekst og musikk, og den overordnede strukturen skapes av rytme og klang heller enn av tekstens innhold eller handling. Mezzosopranstemmen har både ren sang og resitasjon, snakkesang og eksperimentell bruk av stemmen. Stemmens mulighet til å lage forskjellige typer lyd utnyttes til det fulle. Skuespillerens resitasjon er tydelig og hurtig, og er musikalsk betraktet virtuost integrert med mezzosopranstemmen og orkesteret. I tillegg skaper veksling mellom lyden fra videoopptak av sanger Augestad og skuespiller Mordal, som projiseres i stort format på hver sin side av scenen med stemmene deres «live», en effektfull dynamikk. Stemmene får slik mulighet til å kommentere seg selv, og bruk av forskjellige høyttalere for de forskjellige stemmene gir en veksling i lydens retning. Mulighetene dette gir utnyttes elegant og bindes godt sammen med orkestermusikken.

Hellstenius kaller selv Loven for et «moderne oratorium» i programteksten. Her er han ikke alene. Flere komponister har de siste hundre årene vendt seg til oratoriet som utgangspunkt for en moderne form for musikkdramatikk, og resultatet har ofte vært fruktbart. Loven består av to forskjellige typer tekst. På den ene siden står de forskjellige «stemmene»; intime portretter av kvinner som står i et forhold til forskjellige typer lover. På den andre er «naturlovene»; tekster om den fysiske virkeligheten og vår væren i dem. Vekslingen mellom disse delene kan, i følge Hellstenius, likne oratoriets veksling mellom arier og resitativer. I oratoriets kontekst er resitativer taleaktig sang som er fortellende i formen og som driver handlingen framover. Arier derimot er typisk ekspressive og subjektive i uttrykket, melodiske og musikalsk rikt ornamentert.

Statisk preg
Personlig forbinder jeg oratoriet sterkt med kontraster og sterke dynamiske variasjoner. Kontraster mellom kor, solister og orkester, mellom resitativer og arier og mellom de forskjellige stemmene. Dette gjelder for eksempel i Bachs pasjoner, eller Hanns Eislers moderne oratorier og oratorieinspirerte musikkdramatiske verker. I Loven opplever jeg imidlertid at disse kontrastene mangler. Delene som er tenkt som henholdsvis resitativer og arier har begge innslag av både sang og resitasjon. Samtidig holdes musikken stort sett i samme landskap i disse forskjellige delene, og den gjør lite for å framheve forskjellene i tekstens innhold eller karakterforskjellene til de fem kvinnene. «Musikken har sine egne bevegelser», som Hellestenius skriver. En følge av dette er at den overordnede dramaturgien er relativt stillestående. Jeg opplever at dette bidrar til å utligne forskjellene mellom de ulike tekstdelene. Dette gir verket som helhet et statisk preg, selv om musikken internt i hver del har tydelige dynamiske og klanglige kontraster.

Hellstenius' nye polyfoni
Som en kanskje kan forvente av et prosjekt som involverer flere av Norges fremste skapende kunstnere og utøvere innenfor sine felt, er den tekniske kvaliteten på Loven høy. Teksten er interessant og tankevekkende lesning, orkestersatsen er et solid stykke kompositorisk håndverk og koordineringen mellom opptak, sang, resitasjon og orkester er sømløst gjennomført. Likevel er det noe med samspillet mellom elementene – det Hellstenius kaller «den nye polyfonien» – som ikke fungerer så godt. Hellstenius' beskrivelse av kvinneportrettene er etter min mening symptomatisk for dette. Han skriver at musikken her er «skrevet som flerstemmige situasjoner hvor musikken lever parallelt med teksten og sangen». Både teksten og musikken er komplekse strukturer som det krever mye å følge hver for seg. Når de i såpass liten grad ser ut til å jobbe ut fra en ide om en intermedial virkning, blir polyfonien en parallellføring heller enn en interaksjon eller et kontrapunkt mellom kunstartene. Denne parallellføringen gjør at teksten og musikken tidvis kjemper mot hverandre om oppmerksomheten min. Jeg opplever to uavhengige stemmer som med hver sin komplekse oppbygning tvinger meg til å velge hvor jeg skal holde fokus. I brorparten av verket er det vanskelig å følge musikkens oppbygging og utvikling og teksten innhold samtidig.

Tverrkunsterisk dialog
Hellstenius ønsker seg en ny dialog mellom det vi ser og det vi hører, og i forlengelsen av dette formodentlig også en ny dialog mellom språklig forståelse og musikalsk erfaring. Med en ny parallell til musikalsk sats opplever jeg at den tverrkunstneriske polyfonien Hellstenius presenterer i Loven mangler en felles harmonikk, noe som kan samle de forskjellige kunstartene (stemmene) i en felles sats og la det oppstå et forpliktende forhold mellom dem. Kunstartenes «parallelle bevegelser» gjør at Loven oppnår lite på et intermedialt nivå. Dette på tross av teksten og musikkens kvaliteter hver for seg.