En nøkkelforestilling

«Hvem er de gale?» var den norske tittelen på et av 1970-tallets mest spilte teaterstykker, Tillståndet av Kent Andersson og Bengt Bratt – men ikke bare det. Spørsmålet er et klassisk eksempel på en ordsammensetning som er større enn seg selv, som vokste til å bli retorisk standard i samtaler på politisk, filosofisk, psykologisk og hverdagslig nivå, og som i ulike varianter florerte på paroler og bannere i datidens mange demonstrasjoner. Kritikken av psykiatrien og psykologien var en sentral del av 68er-opprøret og dets etterdønninger og kom til uttrykk i utallige kunstneriske, politiske og faglige sammenhenger, deriblant filmen Gjøkeredet av Milos Forman (basert på en roman av Ken Kesey), Michel Foucaults banebrytende verk Galskapens historie i opplysningens tidsalder og for ikke å glemme flere av filmene til Wam og Vennerød. En felles grunntese var, enkelt sagt, at den såkalte galskapen er en sunn reaksjon på et sykt samfunn. Men forut for engasjementet og bak parolene lå det en lang historie om et regime med klokkertro på autoritære inngrep og risikabel eksperimentell medisinering.

Den gale
Hvem er den gale? er da også undertittelen på den aktuelle forestillingen, Juklerødsaken, på Teater Ibsen. Arnold Juklerød (1925 – 96) var både en frontfigur og en enslig svale i kampen mot psykiatrien på 1970, -80 og -90-tallet. Han gikk liksom ved siden av oss i disse åra og tok ansvar på vegne av oss alle sammen for å holde fanen høyt hevet. Den offentlige historien om anleggsarbeideren og skytebasen fra Kragerø i Telemark begynner i 1968 da han ble valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelsen av Holtane skole hvor dattera hans skulle begynne. Nedleggelsen var i strid med loven, hevdet han og gikk inn for oppgaven med en iver, energi, detaljfiksering og utholdenhet som etter hvert gikk på livet løs – inkludert jobb, eiendom og familieliv. Han ble tvangsinnlagt, tvangsmedisinert og innesperret på lukket avdeling sammen med de verste tilfellene, men han ga seg aldri, noe som selvsagt ble brukt av systemet som en bekreftelse på hans tilstand. Og i sin tur av kritikerne som en bekreftelse på hvordan systemet tok seg til rette. Sjukehuset forsøkte å kvitte seg med den brysomme pasienten ved i 1985 å skrive ham ut med den siste i en rekke forskjellige diagnoser: «uhelbredelig og alvorlig sinnslidende», men han nektet å fjerne seg, med den logiske begrunnelsen at man kan ikke skrive ut en mann med en sånn diagnose. Først i 1995 fikk han den offisielle innrømmelsen fra departementet av at han hadde hatt rett: Nedleggelsen av Holtane skole var ulovlig. I 1996 døde han, uten å ha blitt befridd fra diagnosen.

Juklerøds leir
Scenerommet er en rekonstruksjon av Juklerøds «leir» på Gaustad sjukehus hvor han holdt til i over ti år, med soveplass, kaffekoker, egenproduserte plakater, avisutklipp og flere hyllemetre med mapper. Bakveggen er et stort videolerret hvor det første vi ser i det mørklagte rommet er levende nærbilder av noen av dokumentene i Juklerøds over mange år omhyggelig oppbygde arkiv. Fram fra bak en av hyllene dukker Kasper Skovli Botnen og Julie Moe Sandø opp. De utgjør et slags dokumentarfilm-team som oppsøker åstedet for, med et åpent sinn og med den voksne ungdommens retningsløse ønske om noe å engasjere seg i, å finne ut av hva som egentlig skjedde. Og snart dukker Juklerød, spilt av Ola Otnes, selv opp. Historien rulles opp fra begynnelsen. Det veksles mellom en journalistisk fortellerteater-tilnærming og direkte spill. Botnen og Sandø går inn og ut av rollene som undersøkende journalister og aktører i spillet rundt Juklerød mens videokameraet er i helkontinuerlig spill, dels som aktivt oppsøkende, dels som passivt dokumenterende.

«Ånei! har videokameraet som del av forestillingen også nådd Teater Ibsen nå?» – må jeg innrømme at jeg umiddelbart tenkte. Men det tok ikke lang tid før skepsisen var glemt. Alle som har prøvd slike virkemidler vet at det ikke er lett å få det til å fungere, av samme grunn er det ganske sikkert mange som vegrer seg for i det hele tatt å prøve. Og likevel ser det så lett ut, når det fungerer! Bruken av kameraet og vekslingen mellom de ulike fortellernivåene og spillemåtene er gjort lekent, dynamisk og intelligent.

Usikkerhet og nyanser
En historie av denne typen, kompleks og uoversiktlig, skriker umiddelbart etter forenkling, gjerne tendensiøst plakatteater – og likevel klarer de, på den snaue halvannen timen forestillingen varer, å brette ut historien på en måte som gir plass også til usikkerheten og nyansene som er en del av den. Juklerød var et offer, men han hadde også kone og barn som i sin tur var ofre for hans hensynsløse ærgjerrighet, fiksering på detaljer, religiøsitet – og galskap. Julie Moe Sandø gir stedvis vakkert og stillferdig stemme til Juklerøds kone. Kasper Skovli Botnen går i en scene plutselig inn i rollen som en mulig oppdatert Juklerød som frenetisk redegjør for detaljene i en nyere parallell historie om en skolenedleggelse et annet sted. Før han tar seg sammen og iler tilbake til videokameraet.

Ola Otnes er siste gjenværende i en generasjon som har vært ved Teater Ibsen siden 80-tallet. Han er en skuespiller av den gamle skolen, med en lett gjenkjennelig stemme som virkelig bærer, uten å bli påtrengende teatral. Han likner ikke på Arnold Juklerød i det hele tatt og gjør ikke noe forsøk på det heller, selv om han ganske sikkert har studert arkivopptakene av hovedpersonen. Først og fremst likner han på seg selv, som skuespiller, der han spiller ut hele registeret: den lavmælte, høflige karen som tålmodig og saklig svarer på spørsmål, den rasende steinsprengeren som uten forvarsel smeller arbeidsneven i bordet så kaffekoppene spretter og ikke minst det tause, ensomme offeret, liggende på gulvet trukket inn i seg selv, overgitt til sorgen og smerten – eksponert via videokamera på bakveggen. Myten om at det å være skuespiller er å til enhver tid spille «en annen enn seg selv» er irriterende hardfør. Derfor gjør det så godt å se en klassisk utdannet skuespiller få plass til å være seg selv – som skuespiller.

Rablende klovn
Regissør Morten Cranner, som selv er fra Kragerø og har skrevet teksten, har begått kunststykket å fortelle historien både om psykiatriens maktmisbruk, om enkeltmennesket Arnold Juklerød og om den tiden han levde i – uten at disse faktorene kommer i veien for hverandre. Kun én ting synes jeg kommer i veien: Framstillingen av overlege ved Gaustad Nils Retterstøl som en rablende, kunnskapsløs klovn. Det er tydelig at dette grepet skal synliggjøre problemstillingen i tittelen: Hvem er den gale? Retterstøl skal her personifisere sjukehuset og det psykiatriske maktapparatets vakling mellom diagnoser og dets selvmotsigende behandling av pasienten. Men det kunne sikkert vært synliggjort på en annen måte enn ved å framstille en for øvrig anerkjent professor og forsker som komplett idiot, selv om det i seg selv tilfører det hele en dose underholdende komedie. Forestillingen som helhet er så sterk og finstemt at det framstår som nærmest uforståelig at Cranner har sett seg nødt til å ty til et sånt virkemiddel.

Jeg tipper at Juklerødsaken vil bli stående som en nøkkelforestilling i denne utgaven av Teater Ibsen, en forestilling som mange faktorer på skjebneaktig vis ser ut til å ha pekt mot i lengre tid: I 2007 fikk den unge skuespilleren Thomas Bye ved Teater Ibsen gjennomslag hos teatersjef Inger Buresund for at teatret skulle sette opp et stykke om en annen av disse ensomme heltene som på egen hånd tok opp kampen mot systemet, i dette tilfelle rettssystemet, nemlig Tilfellet Torgersen av Jens Bjørneboe. Det var magre tider for ny norsk dramatikk og Bye lette febrilsk etter noe mer aktuelt og nærmere enn den Hamlet-rollen han var blitt tilbudt. Skjebnen til Fredrik Fasting Torgersen, som han til sin fortvilelse måtte konstatere at han hadde vokst opp i lykkelig uvitenhet om, ble en besettelse for ham og bestemmende for resten av karrieren hans, som i neste omgang ledet ham videre til Det Norske Teatret. Men etter noen musikalroller der orket han heller ikke det mer, sluttet og henga seg med hud og hår til sin vordende monolog om justismordene på Torgersen, Per Liland og Fritz Moen, 0+0=4, som han reiste rundt med til teatersalonger, rettssaler, foreninger og private hjem. I lys av det var det vel dermed som man kunne forvente at en forestilling basert på historien om Arnold Juklerød ble satt opp på Teater Ibsen ti år seinere – nå med Thomas Bye som sjef.

At dette var Morten Cranners initiativ og at Bye heller ikke kjente til historien om Arnold Juklerød før Cranner presenterte den for ham, er vel i denne sammenhengen nærmest som det skal være.