En Maskarade på villspor

Utenfor Danmark er Carl Nielsen mest kjent som symfoniker. Det er de store, harmonisk komplekse symfoniene og konsertene som blir fremført, mens i hjemlandet er han vel så mye kjent for sine enkle, folkelige sanger og ikke minst sin andre og siste opera, Maskarade. Etter premieren i 1906 oppnådde Maskarade raskt status som dansk nasjonalopera, men har siden knapt vært å se utenfor København og Det Kongelige Teater. Derfor var det særs oppsiktsvekkende at denne operaen har stått på programmet til to tyske operahus denne sesongen.

Den første oppsetningen var ved Frankfurt-operaen i fjor høst med regissør Tobias Kratzer, og nå spilles den på Oper Leipzig, i en produksjon signert regissør Cusch Jung. Det er alltid en utfordring å introdusere et nytt publikum for en så godt som ukjent opera, og det virker ikke som om Jung har tatt oppgaven alvorlig. Med en stillestående, overfladisk regi og store kutt, står operaen ribbet tilbake.

Beruselsen som forsvant
Maskarade er basert på Ludvig Holbergs komedie fra 1724 med omtrent samme navn. Operaen åpner med Leander og hans tjener Henrik som våkner langt ut på ettermiddagen etter en fuktig maskeradekveld. På maskeraden forlovet Leander seg med en ung, ukjent kvinne, til tross for at han allerede er lovet bort til datteren til Leonard, en kjøpmann fra landet. Når Jeronimus, Leanders strenge far, får høre om denne forlovelsen, blir det stor oppstandelse, og han setter hele husholdningen – inkludert Leanders festlystne mor Magdelone – i husarrest. Likevel klarer alle å snike seg ut av huset og til maskeraden. Når maskene til slutt faller, viser det seg at ingen skade er skjedd: Leonora, Leanders forlovede, er Leonards datter, og til tross for en ydmyket Jeronimus ender alt godt.

Operaen følger skuespillet nokså tett i de første to aktene. Tredje og siste akt i operaen utspiller seg på selve maskeraden, et sted som i skuespillet kun skildres gjennom en pantomimesekvens. Her forsvinner det som kan minne om et lineært narrativ – i stedet brer historien seg utover for å vise alt som foregår, en kollasj med stigende promille. I denne produksjonen har regissør Jung øyensynlig prøvd å strømlinjeforme en handling som er alt annet enn aerodynamisk. Store deler av tredje akt er kuttet vekk – en betydelig del av akt to har også gått med i dragsuget – noe som har resultert i brå, voldsomme overganger og i at flyten og overskuddet i siste halvdel av operaen har forsvunnet helt. Det er riktignok sjelden at denne operaen fremføres helt uten kutt, men dette er det mest ekstreme tilfellet jeg har vært borti. Paradoksalt nok føles tredje akt mye mer langdryg når halvparten av musikken er skåret bort enn når handlingen får gå sin gang.

Med alle disse kuttene har Jung også fjernet operaens ideologiske kjerne. Holberg skrev sin komedie som et forsvar av maskeballene som ble arrangert på sitt teater på kvelder uten forestilling. Her møttes forskjellige samfunnslag, og unge mennesker kunne treffes utenfor husets fire vegger og uten foreldrenes påsyn. Maskeraden var en frihetsoase for Holberg hvor samfunnets strukturer ble oppløst og hvor man – ved å ikle seg maske – virkelig kunne være seg selv. Denne ideen finnes også i operaen, men her får maskeraden en ytterligere, rituell – for ikke å si spirituell – dimensjon.

Librettist Vilhelm Andersen så Holberg som en representant for en nordisk kunstreligion – en videreføring av den antikke Bacchus- og Dionysos-kulten – hvor beruselse og fest var blant de viktigste sakramentene. På maskeraden kan Bacchus – og ikke minst vinen – føre de motstridende livskreftene kjærlighet og splid sammen og skape et midlertidig idealsamfunn. Denne midlertidigheten understrekes av avslutningen på festen, en symbolsk død og gjenfødelse før alle må ut i den virkelige verden igjen. Maskarademesteren, kledd ut som «Korporal Mors», befaler «Kast Jer Maske/og bliv atter Støv og Aske!», et øyeblikk som det ikke virker som om Jung vet hva han vil med.

Stillestående regi
Uten å ta stilling til Andersens ideer om kunst som religion blir Maskarade fort tam og slapp, noe som gjøres verre av at den musikalske og dramatiske flyten er forrykket så mye som i denne produksjonen. Det kan også virke som om mye av regien har gått på autopilot, og at Jung tidvis har gitt opp. Musikken preges av høye tempi og munnrapp dialog, men det er lite som går fort på scenen. Regien er stillestående og klarer ikke å holde tritt med stemningsskiftene i musikken. Spesielt ille blir det i finalen i første akt, et stort og komplekst ensemblenummer der Henrik og Leander trosser Jeronimus og sier de skal gå på maskeraden, husarrest eller ei. Her er det umotivert løping rundt et enormt møtebord og halvhjertet musikaldansing i stedet for at regien prøver å si noe om rollefigurene på scenen. Også i tredje akt skorter det på fantasien. Selv om Oper Leipzigs kor synger godt, er det lite feststemning å spore i Oliver Preiß’ koreografi.

Karin Fritz’ scenografi er ikke den mest oppfinnsomme, men den kommer heller ikke i veien for handlingen. Jeronimus’ hus i første akt er en tredelt møterom/spa-hybrid, med badstue, massasjesalong og flipover, mens maskeraden foregår i en containerhavn, et trendy motstykke til den borgerlige velstanden i begynnelsen. Fritz står også for kostymene, som heller ikke kommer i veien. Jeg savner likevel en refleksjon rundt utkledningen i siste akt, for selv om det er morsomt med menn i fargerike tyllkjoler, sier det ikke all verden om maskeraden og utkledningens funksjon i denne operaen.

Dirigent Stephan Zilias leder Gewandhausorkesteret, men også her er det lite overskudd å spore. Tempiene er avholdne, og noe av denne avholdenheten kommer av at det er lettere å synge fort på dansk enn på tysk, men det mangler også energi. Nielsens musikk går raskt, og ofte har orkesteret – spesielt treblåserne – en kommenterende rolle. Denne rollen forsvinner raskt ut vinduet, og Zilias bruker mesteparten av tiden på å koordinere sangere og orkester – ofte til liten nytte. Solister og kor havner både foran og bak musikken, og det tar for lang tid før alt er i vater igjen.

Sanglig er alt helt på det jevne, med gode prestasjoner. Patrick Vogel synger rollen som Leander med en lys og til å begynne med ubesværet tenor. Han sliter litt i andre akt, men tar seg inn igjen etter hvert. Theresa Pilsls Leonora er også god, selv om hun mangler kraft nok i mellomregisteret i de mange duettene med Vogel. Franz Xaver Schlecht som Henrik gjør helt tydelig en innsats for å holde forestillingen sammen med en særdeles sympatisk fremtoning på scenen. Vokalt skorter det riktignok i dybden, men han klarer å forme Henrik til en levende karakter. Magnus Piontek er en stødig Jeronimus og synger spesielt raseriutbruddet i slutten av andre akt med stor overbevisning.

En lite stødig oversettelse og en usikker fremtid
Til slutt må det også nevnes at den tyske oversettelsen ikke er den aller beste. Vilhelm Andersens danske originallibretto bobler over av litterære henvisninger og bevisst språklig stilforvirring. Librettoen er et utpreget overskuddsarbeid, og til tross for at alt er på rim, fungerer den godt som operatekst både fordi den underbygger musikkens tilsvarende store variasjon og fordi den rett og slett er veldig morsom – en operatisk sjeldenhet. Oversettelsen som brukes i Oper Leipzigs klarer ikke å nå opp til originalen i språklig virtuositet eller humor. Handlingen fortelles greit nok, men i Maskaradeligger store deler av humoren i teksten og musikken, ikke like mye i ablegøyer som utføres på scenen.

Maskarade er en av mine personlige yndlingsoperaer, og det er spennende å se at den oppføres utenfor København. Det er en opera som krever stort overskudd i alle ledd – tekst, musikk, musikere og regi må spille på lag i enda større grad enn vanlig. Derfor er det kanskje ikke så rart at det ikke gikk veien i Cusch Jungs produksjon. Men denne produksjonen viser også at operaen må settes opp på sine egne premisser. Ved å kutte ned handlingen, spesielt i tredje akt, forsvinner det som gjør denne operaen interessant, den større fortellingen om festen som et rituelt samlingspunkt. Skal Maskarade ha et liv ute i verden, tror jeg det er dette aspektet som må understrekes og undersøkes.