Foto: Erik Berg. Scenograf/kostymer: Chinelle Marcovic. Lysdesigner: Theodoros Kyratzis

En klimaopera uten budskap

Unge solister, Operaens barnekor og et strålende barne- og ungdomsorkester redder “Noahs ark” fra havari.

Benjamin Brittens opera Noahs ark er Operaens barnekors store egenforestilling denne våren. Med nesten utelukkende barn og unge både på scenen og i orkestergraven, er det en imponerende oppvisning av hvilke musikalske krefter som finnes blant Oslos barn og unge – både i og utenfor Operaen. Likevel forsvinner budskapet i forestillingen på veien.

Musikalsk sterk syndflod
Noahs ark (Noye’s Fludde) forteller i all hovedsak den kjente bibelhistorien med en tekst hentet fra mysteriespillene som ble spilt i den engelske byen Chester på 1400-tallet. I denne versjonen spiller Noahs kone, Fru Noah, en vesentlig rolle. Hun vil heller sitte og sladre med venninnene sine enn å bli med i arken, og det er ikke før i siste øyeblikk at hun blir båret om bord, mens venninnene drukner i flommen.

I Noahs ark synges de fleste rollene av barn og unge sangere, og orkesterstemmene er tilpasset unge utøvere. Tanken fra komponistens side er at barn og voksne, amatører og profesjonelle, skal synge og spille sammen. Men i Nasjonaloperaens produksjon er det så godt som bare barn og unge, både på scenen og i orkestergraven – med unntak av dirigent David Maiwald. Man kan også spørre seg hva man trenger voksne til, for de unge utøverne spiller og synger som bare det. Orkesteret er sammensatt av musikere fra Barratt Due, Oslo Kulturskole og Ungdomsblokkfløytistene fra Uranienborg og St. Sunniva. Det låter virkelig godt av det lille ensemblet, og de spiller med stort overskudd. Selv om mange av de individuelle stemmene er skrevet for unge utøvere, er musikken på ingen måte enkel. Maiwalds tempi er kanskje i overkant raske, men det er likevel en fin flyt i operaen.

Sangprestasjonene fra de åtte solistene er gjennomgående solide, med fin tilstedeværelse på scenen og tydelig uttale. Selv om produksjonen gjøres uten teksting, får jeg med meg Edvard Hoems nynorske gjendiktning uten problemer.  Spesielt imponerende er baryton Aksel Rykkvin og mezzosopran Nora Ervik som ekteparet Noah. Disse rollene er egentlig skrevet for voksne sangere, og begge går løs på rollene med stor innlevelse og musikalitet. Erviks lettlivede Fru Noah er et strålende motstykke til Rykkvins fromme Noah, og hun synger med en oppsiktsvekkende fylde til å være så ung.

Solistene synger med mikrofon, noe som tar litt tid å bli vant til. Det er ikke en dum idé med tanke på utøvernes alder og den langt fra ideelle akustikken på Operaens Scene 2, men ofte opplever jeg at volumet er for høyt. Spesielt i scenene med kor – som synger uten mikrofon og ofte står bakerst på scenen – blir koret lett overdøvd. Siden dette tross alt er barnekorets produksjon, er det synd at de ikke får komme enda bedre frem.

Overtydelig produksjon
Det er tydelig at produksjonen og regissør Gunnar Bergstrøm har noe på hjertet. Operaens sentrale konflikt – som riktignok oppklares halvveis ut i verket – står mellom handling og mangel på sådan. I våre dager er det lett å se paralleller mellom den bibelske syndfloden og et klima som ettertrykkelig sier stopp og politikere som ikke makter å dra i bremsen. Produksjonen prøver å ta opp denne tematikken, men det blir alt for overfladisk til at den faktisk klarer å si noe. I sekvensen der alle verdens dyr går om bord i arken, er det ikke dyrene som kommer over scenen, men sangerne i Operaens barnekor bærende på plakater med klimabudskap. Det er vanskelig ikke å si seg enig i budskapene – om klimaendringer, utrydningstruede dyr og habitater som står i fare for å forsvinne – men det blir så overtydelig at det blir lite plass til annet.

Utover dette forsøksvise klimabudskapet har ikke produksjonen mye å komme med. Selv om historien om syndfloden lett kan sees på som en liknelse om resultatet av menneskelig misbruk av planeten, er den også en straff for utukt og synd fra en hevngjerrig og streng gud. Gammeltestamentlig teologi er tungt fordøyelige saker, og de mindre hyggelige delene av historien – som at «sladrebøttene» til Fru Noah druknes, sammen med resten av jordens befolkning – blir hoppet så raskt over at man nesten ikke får det med seg.

Visuelt er produksjonen likevel interessant, og det klarer å gi en fin dynamikk til forestillingen. Chinelle Marcovics flyttbare scenografi gir en fin romlig avgrensning, og de store tre-liknende konstruksjonene som Noah og familien klamrer seg fast til er det eneste som likner på en vellykket miljømetafor. Markovic står også for kostymene som gir en tydelig kontrast mellom Noahs fromhet og hans kones løslevnet. Noah – og hans sønner og svigerdøtre – er kledt i tilskitnede, grå-brune serker, noe ganske annet enn Fru Noahs neonoransje vinylkjole og knallrøde 60-tallshår og hennes leopardmønstrede venninner.

Et manglende fellesskap
En viktig del av Noahs ark er at publikum også spiller en sentral rolle. Brittens tanke var at verket skulle fremføres i en kirke eller en sal der skillet mellom utøver og publikum gjøres utydelig, altså ikke i et teater. Riktignok gjøres Noahs ark i teatre og operahus stadig vekk, og det finnes absolutt måter å bøte på dette skillet. Publikum – eller rettere sagt menigheten – er med og synger de tre salmene som rammer inn operaen, i begynnelsen, midten og til slutt. Det er noe liturgisk over det hele. Vel er dette et eksplisitt religiøst verk, men det skaper også forbindelser på tvers av orkestergraven. Alle som er til stede er med på å skape verket; som publikummer er man ikke bare tilskuer, men også en aktiv deltaker i historien.

Denne inkluderingen av publikum er ikke til stede i denne produksjonen. På grunn av dette, dannes det en kunstig avstand mellom publikum og utøvere. Salmenes funksjon i verket blir utydeliggjort, for det er vanskelig å se noen grunn til at bare utøverne på scenen skal synge dem. Salmer er fellessanger som gjør hele menigheten til en del av et større kunstnerisk fellesskap og gjør også at historien kommer nærmere. I en produksjon hvor klimaendringer står så sentralt, skulle man tro at å få med publikum sto sentralt.

Til tross for styrken i operaens budskap – om fellesskap, håp og naturvern – blir det svekket når regissør Bergstrøm prøver å gjøre verket til noe det ikke er. Med så sterke musikalske prestasjoner er det synd Bergstrøm og Noahs ark ikke kunne spilt mer på lag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER