Talsperson for Heddajuryen, Andreas Wiese. Foto: Skjalg Vold

– En gullalder for norsk skuespillerkunst

I går ble de nominerte til Heddaprisen for 2022 offentliggjort. Talsmannen for juryen sier vi er inne i en gullalder for norsk skuespillerkunst.

Pandemien er over. I hvert fall preger den ikke lenger teaterlivet på den måten den har gjort i de to siste årene. I fjor valgte Heddakomiteen at det ikke skulle deles ut pris. Veldig mange forestillinger hadde vært avlyst, teatrene i Osloområdet hadde måttet stenge i mange måneder, og juryen kunne ikke reise rundt i landet. Det føltes ikke riktig å skulle ha en prisutdeling basert på det relativt magre utvalget. Istedenfor har vi fått en enda større utdeling i år. Det er nominerte fra begge de to foregående årene, og antall nominerte er økt fra tre til fem i hver kategori. I tillegg har Heddakomiteen opprettet to helt nye kategorier, endelig er både dans og musikkteater representert. Til sammen har juryen inkludert de to fagutvalgsmedlemmene Rania Broud og Erik Schøyen for henholdsvis dans og musikkteater sett omkring 270 forestillinger i løpet av den utvidete perioden. I dette intervjuet forteller talsmannen for Heddajuryen, Andreas Wiese litt om juryens arbeid, hva som er nytt i år og om det økte kulturelle og kunstneriske mangfoldet vi sier på nominasjonslistene.

Kan du si litt om hvordan juryen jobber?

Denne perioden har juryen jobbet på en ny måte. Vi har fått to nye priser som har gjort det nødvendig å sette ned to separate utvalg, ett for musikkteater og ett for dans. To medlemmer av juryen og et fagmedlem utenfra har sittet i de to utvalgene. De har sett spesielt på disse fagfeltene og hatt et særlig ansvar for det, men det er juryen som i siste instans har bestemt hvilke forestillinger som nomineres. Vi har etter beste evne prøvd å se så mye som mulig, men det var i hvert fall halvannet år da det det meste virket umulig. Jeg var lettet da Heddakomiteen valgte ikke å dele ut priser i fjor. Det syntes jeg var klokt. Så da har vi nominerte med også fra sesongen 2020/ 2021, men det har også gitt oss den utfordringen at vi ikke bare har tre nominerte i hver kategori, men fem.

Har det vært vanskeligere eller lettere?

Det har vært vanskeligere, for det er lettere å bli enige om toppen på en pyramide enn om hva som skal være den fjerde og femte steinen. Det åpner for flere og forskjellige typer diskusjoner. Så det er blitt mer diskusjon av det, ikke mindre.

Har de nye kategoriene gjort at det både er flere nominerte utenfor institusjonene og at det er flere samarbeidsprosjekter på nominasjonslisten?

Vi ser at det har vært flere samarbeidsprosjekter. Flere aktører i det frie feltet har sluppet inn på institusjonsteatrene. Tersklene er lavere, og dørene er åpnere.

Tror du dette er en generell utvikling eller er det spesielt for de siste årene?

Jeg tror det er en del av en utvikling. Det bør man kanskje spørre teatersjefene om, men det ser ut til å være en ønsket utvikling at feltet blir mer inkluderende for hverandres styrker. Samarbeidene forsvarer også godt den plassen det får. Det mangfoldet vi finner i nominasjonene i år er et uttrykk for det mangfoldet som faktisk finnes.

Jeg synes på mange måter nominasjonslistene i år i større grad avspeiler hvordan jeg tenker at det norske scenekunstfeltet faktisk ser ut, ikke bare hvordan det ser ut i en del av det.

Hvis vi nå har oppnådd at det er bedre integrert og en mer helhetlig ting enn før, så tror jeg det er noe hele juryen vil være veldig fornøyd med. Det er det vi har prøvd på.

Medlemmene av Heddajuryen som var til stede under lanseringen 8. juni. Foto: Skjalg Vold

I talen din på lanseringen av nominasjonene snakket du om at det har vært både «the worst of times and the best of times» for norsk teater under pandemien. Til tross for mange utfordringer, har det vært høy kvalitet på forestillingene. Og det er én ting jeg har lurt mye på de siste årene, og det er om teatret er blitt bedre eller om det er vi som har vært mer mottakelige for det under pandemien?

Jeg vet ikke. Det hadde jo vært interessant om noen hadde villet skrive en masteroppgave om koronaens effekt på norsk scenekunstproduksjon. Noen av forestillingene har jo fått bedre tid til å modnes blant skuespillerne. Kanskje de har hatt bedre tid til å konsentrere seg om noen forestillinger? Har instruktører og scenografer hatt mer tid til å sitte hjemme og tenke på hva de gjør? Eller er det simpelthen slik jeg føler det, at vi er i en liten gullalder for norsk skuespillerkunst og scenekunst generelt?

Du nevner også dette med at vi har mye god skuespillerkunst i Norge i dag. Mener du da at det er veldig mange gode skuespillere? Hvordan har dere sett at det er bedre enn før?

Det er jo det som er utfordringen med teater, du kan ikke se gamle ting om igjen. Utfordringen vi har nå er at folk har rotet seg bort med disse terningkastene. For det viktige spørsmålet er ikke hva som er best, men hva det er som gjør det best, altså hvilke ting som spesifikt gjør at dette er en strålende forestilling eller rolleprestasjon. Det blir jo de tingene man kjenner fra før som tilstedeværelse, kontroll over karakteren og evnen til å lage spenning med kontroll. Jeg tenker også at det nå kommer skuespillere fra flere forskjellige steder og i forskjellige former, og skuespillerne får flere utfordringer i film og tv.  Det er fruktbart for begge sider. Det betyr ikke at det er blitt bedre fordi man spiller film, men fordi man blir flinkere til å nyansere uttrykk og til å prøve nye måter å gjøre ting på.

Vi ser det i kritikkene at det skrives veldig lite om skuespilleren.

Hvis du leser gamle teateranmeldelser ser du at tekstene nærmest var en gjennomgang av rollelistene med bedømmelser av hver enkelt skuespiller. Det ble ofte litt likt fra gang til gang, men det var et mye større fokus på skuespillerne da. Nå er det regien som sitter i førersetet, så kommer teksten før scenografi, og til slutt kommer skuespillerne. Jeg skulle gjerne sett at man løftet skuespillerne frem litt mer. Det er de som står i frontlinjen og møter publikum og i siste instans lager magien.

Jeg synes det er morsomt med kategoriene for barn og ungdom i år fordi det virker som om konkurransen i disse kategoriene er sterkere enn før. Er du enig i at det er en utvikling?

Ja, det er jeg, og det er på hver sin måte for de to kategoriene. Ungdomsteater er spennende fordi det er blitt et mye større utvalg. Jeg antar at det betyr at de er i ferd med å lykkes i å treffe målgruppen bedre. Og i barneteatret skjer det også veldig mye. I begge de to kategoriene har vi derfor hatt et stort utvalg av kandidater å vurdere, og det i formmessig forskjellige uttrykk. Det er ikke sånn at alt er skåret over samme lest hvor du heller inn skuespillere i den ene enden og får ut barneteater i den andre enden. Det er virkelig nyskapende på mange forskjellige og spennende måter.

Det er veldig mye mer mangfold i nominasjonslisten enn tidligere både når det kommer til kulturell bakgrunn og kunstnerisk uttrykk. Listen er ikke like utelukkende hvit som den har pleid å være. Jeg lurer på om det har noe å gjøre med at det frie feltet er bedre representert?

Det er flere forskjellige grunner. Jeg opplever at det har vært mye spennende i det frie feltet. Det har vært gode samarbeid mellom institusjoner og fritt felt, og institusjonene har vært flinkere til å få en bedre representativitet i sine ensembler. Til sammen har det gjort det mulig å velge i et utvalg som har gjort det enkelt å synliggjøre mangfold. Jeg tror og håper at det vi ser der er fremtiden til teatret.

Har dere jobbet mer aktivt mot andre miljøer og det frie feltet? Jeg ser for meg at noen av disse forestillingene hadde gått under radaren for kanskje fem år siden?

Det er vanskelig for meg å svare for hvordan ting var for fem år siden, men det som er helt sikkert er at fordi vi har hatt Rania Broud i utvalget for dans og Brynjar Bandlien i juryen, og også Erik Schøyen i musikkteaterutvalget, så har de kunnet varsle oss andre, slik at vi har kunnet se mer. Det har vært flere øyne som har kunnet se, øyne med en særlig kompetanse for feltet som har pekt i retninger som det ville vært vanskeligere å gripe fatt og fange opp uten den sterke kompetansen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER