Bilde:

En forestilling om minnenes dans

Olga de Soto fremkaller minnene om en 60 år gammel dans. Den
gjør ikke inntrykk som scenekunstnerisk forestilling, men som
forskning av våre forestillinger om det forgagne, mener vår
kritiker, Sidsel Pape. Hun så “histoire(s)” på Dansens Hus i
Oslo lørdag.

Tittel: ”histoire(s)”

Spillested: Gamle Broverksted, (Dansens
Hus)

Konsept, regi og koreografi: Olga de
Soto

Medvirkende: Mauro Paccagnella og Olga de
Soto

Scenografi: Thibault Vancraenenbroeck

Lys: Henri-Emmanuel Doublier

Lysregi: Sarah Scouarnec

Lyd: Pierre Gufflet

Musikk: Johann Sebastian Bach

Teknisk Regi: Christophe Gualde

I halvmørket ser jeg to skikkelser kledd i hvitt ved hver sin
prosjektør oppstilt foran på scenen. Et lerret står klart til å
fange film. Bak på scenen skimrer en lyspære. Jeg tenker
tegneseriesymbolsk på et lys som går opp. Noen har kommet på noe,
men hva? De to på scenen viser seg å være koreografen Olga de Soto
og Mauro Paccagnella. De Soto kjører film. Åtte gamle mennesker
forteller hver sin historie om den gang på Théâtre des Champs
Elysées i Paris i 1946, kan det ha vært i juni? – for det er ikke
helt klart når og i hvert fall ikke hva som skjedde på scenen, da
unggutten møtte døden i balletten ”Le jeune homme et la mort”.

Estetiserte døden

Den unge mannen elsket døden, forkledd som en vakker kvinne. Han
gjorde noe så uhørt som å henge seg. Ingen snakket om selvmord i
1946, men koreografen Roland Petit hadde altså mot til å
iscenesette den ytterste selvdestruksjon og samtidig estetisere
den, da krigen var over og alle skulle feire livet!

En av de gamle har visket den dramatiske slutten
helt ut. En annen har brukt opplevelsen fra forestillingen for å
leve videre da hennes barnebarn døde senere. Det er først og fremst
lidenskapen som den mannlige danseren formidlet de husker. Er det
lidenskapen som lyser i glemselens mørke, i form av en tent lampe
bakerst på scenen i de Sotos ”histoire(s)”?

Forlater salen underveis

Det mest fascinerende med ”histoire(s)” er hva de gamle
har glemt. Mot slutten ser vi klipp av tomme blikk. Stemmene har
stilnet. Mennesker kan visst ikke huske smerte, eller vil de ikke?
Spørsmålet om hva som viskes ut av hukommelsen og hvorfor blir
derfor hengende når ”histoire(s)” tar slutt etter halvannen
time. Da har minst fire publikummere rukket å forlate salen. Noen
demonstrativt trampende, andre dansende foran publikum som for å
etterlyse fysisk bevegelse. De som bare har kommet for se dans,
blir skuffet.

Forestillingen problematiserer publikums rolle på
en modig, men mekanisk måte. Det sterile scenerommet er som en
fotolab der to hvitkledde teknikere arbeider med å framkalle en
forgangen forestilling i min fantasi. Det er ikke på scenen dansen
skjer, det er i meg. Det er min forestillingsevne som vises fram
for meg. De Sotos poeng virker å være publikums personlige
fortolkning av de sceniske forestillinger som de eksponeres for.
Dette gjelder både for oss som ser ”histoire(s)” og for dem
som så Le jeune homme et la mort. De Soto krever et aktivt
og selvreflekterende publikum til sin metadans.

Fullt på netthinnen

I ”histoire(s)” eksperimenterer de Soto samtidig med
forholdet mellom dans og språk. Filmen blir fortalt på et fransk
som vi kan høre, oversatt til et norsk som vi kan lese.
Oversettelsen til Eve Lund er god nok, men det tar for mye
konsentrasjon å lese norsk teksting projisert høyt opp i venstre
hjørne av scenen mens filmen ruller på det store lerretet. Jeg får
da ikke med meg hva som blir sagt. Kanskje er det ikke heller så
viktig. Beskrivelsene av forestillingen fortsetter. Jeg har til
slutt ikke plass til flere biter på netthinnen.

”Forskning”

Jeg blir likevel imponert over hvor mye de eldre faktisk husker
og sammenligner det med min egen hukommelse, preget av vår tids
kortvarige konsentrasjonsevne. Vil jeg komme til å huske
”histoire(s)” om 60 år? Neppe. De Sotos forestilling gjør
ikke det store inntrykket på meg som scenekunstnerisk forestilling.
Spørsmålet er heller om ”Histoire(s)” kan betraktes som en
slags ”forskning” i scenekunst og dans.

Allerede tittelen viser at de Soto foretar
undersøkelser på mange nivåer, som kjennetegner forskning. Tittelen
viser til vår kollektive verdenshistorie, men begrepet histoire(s)
kan også oversettes til ”fortellinger”. De Soto viser at de gamle
som barn av modernismen idag er flerstemte postmodernister.

Ved veis ende gløder alle lerretene der filmen
ble vist. Men jeg kjenner meg ikke oppglødd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER