Foto: Opera Østfold. Scenograf: Eilev Skinnarmo Kostymedesigner: Anette Werenskiold. Maskedesigner: Per Ragnar Karlsen. Lysdesigner: Pia Virolainen

En flyvende hollender som aldri letter

Med mystisk oppmikking og en produksjon uten noe på hjertet tar “Den flyvende hollender” på Fredriksten festning aldri helt av.

Da Opera Østfold i fjor sommer skulle sette opp Wagners Den flyvende hollender på Fredriksten festning, ville koronapandemien og tilhørende restriksjoner det annerledes. Da store folkeansamlinger ikke var lov, ble det i stedet arrangert en ti dagers operafestival i og rundt Halden. I år er heldigvis situasjonen en helt annen, og endelig kan Wagners fjerde opera fremføres blant festningsveggene. Dessverre er det en statisk og lite gjennomtenkt produksjon, og dårlig høyttalerlyd gjør at det musikalske – til tross for enkelte lyspunkter – heller ikke klarer å overbevise.

Stillestående produksjon
Wagner fikk inspirasjonen til Den flyvende hollender etter at han flyktet fra sine kreditorer i Riga. Skipet han reiste med måtte søke tilflukt i Sandviken på Borøya utenfor Tvedestrand, og det var her han endte opp med å legge handlingen i sin nye opera. Operaen bygger på sagnet om Den flyvende hollender, en sjømann som påkalte djevelen og må seile hvileløst rundt på havet til evig tid. Hvert syvende år får Hollenderen gå i land, og da prøver han å finne det eneste som kan bryte forbannelsen: en tro kvinnes kjærlighet. Det finner han hos Senta, datteren til Daland, en sjømann som bor i Sandviken. Hun har drømt om Hollenderen siden hun var barn, og forelskelsen nærmer seg besettelse. Når de endelig møtes, lover hun ham troskap til døden, og operaen ender med at hun fortvilt kaster seg i havet som et siste forsøk på å frelse ham.

Eilev Skinnarmos scenografi lager en effektiv ramme rundt forestillingen med et stort sceneområde som både fungerer som skipsdekk og dagligstue. Bak og over scenen står det store stillaser som gir en fin dynamikk til det sceniske uttrykket. Scenene hvor disse høydeforskjellene brukes er også de mest dramatisk vellykkede. Ellers er produksjonen stillestående, og sangerne står for ofte rett opp og ned og synger ut mot publikum. Bevegelse er som regel overlatt til koret som har et par trauste dansenumre i andre og tredje akt, koreografert av Ann-Therese Aasen.

Et annet, mer grunnleggende problem er at regissør Ivar Tindberg ikke synes å vite hva han vil med historien. Frelse gjennom kjærligheten fra en trofast kvinne er et gjennomgangstema i flere av Wagners operaer – spesielt Den flyvende hollender – og det er en tematikk som produksjonen til stadighet danser rundt. I stedet er oppmerksomheten viet den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom Senta og Erik, hennes tidligere kjæreste som fortsatt er forelsket i henne. Gjennom en rekke tilbakeblikk blir de to blir fremstilt både som barn og ungdommer med en serie tilnærmelser fra Eriks side som blir avvist av Senta. Hun er bare interessert i Hollenderen. Dette er for så vidt en fin måte å illustrere dynamikken mellom dem på, men det tilfører ikke historien noe nytt.

Hollenderen og hans forhold til Senta forblir uutforsket, og hennes ekstreme vilje til å ofre seg for kjærligheten blir bare en ettertanke helt til sist. Det virker ikke som om Tindberg stoler på historien – noe som i og for seg er forståelig – men han velger heller å overse enn å stille spørsmålstegn og gå i dialog med verket. Følelsen av transcendens og frelse i operaens siste takter undergraves av en helt ulogisk lykkelig slutt: Senta hopper aldri i døden, og plutselig står hun forrest på scenen sammen med Hollenderen, smilende mot publikum. Å ikke kjøpe slutten er for så vidt greit, men da må resten av produksjonen bygge under en slik endring.

Forsterkning til besvær
Siden denne produksjonen foregår utendørs, er både orkester og sangere forsterket. Detaljene har det med å forsvinne fra orkesteret som er sammensatt av blåsere fra Det Norske Blåseensemble og strykere fra Wermlands Operas orkester. Det høres ut som mikrofonene er plassert inni hornene mens treblåserne er forvist inn i et hjørne på den andre siden av rommet. Strykerklangen flyter omkring et sted i eteren. Det er synd at ikke orkesteret kunne vært oppmikket bedre der de sitter – ute av syne – i et plasttelt til venstre for scenen. Når ørene mine har vent seg til den noe odde balansen, låter det derimot fint av orkesteret. Det er godt driv og stor dramatikk i Peter Szilvays dirigering, men det er bare unntaksvis at den når ut gjennom høyttalerne.

Forsterkningen – og ikke minst det å synge ute – gir også utfordringer for sangerne. Dynamikken og uttrykket i sangen blir forflatet, og det kan høres ut som om flere av solistene ikke helt klarer å finne seg til rette i den krevende utendørsakustikken. Ofte oppstår det en merkelig ekko-effekt hvor man hører sangerne både med og uten mikrofon, og lydsignalet kommer et brøkdels sekund senere. Solistene er også mikset ganske lavt og har det med å forsvinne i de sterkeste, mest dramatiske øyeblikkene, spesielt mot slutten.

Sopran Cornelia Beskow synger Senta med en klar og lys klang. Innendørs ville den ha skåret gjennom orkesteret uten problemer. Selv om hun har spesialisert seg på lyrisk-dramatiske sopranroller som ligger i et høyt leie, blir toppregisteret hennes stadig mer tynnslitt mot slutten av andre akt. I Sentas store sluttscene i tredje akt – hvor hun vanligvis kaster seg i døden for Hollenderen – er det mer skrik enn sang i høyden. Tidligere i år, da Beskow sang tittelrollen i Janáčeks Jenůfa i Bjørvika, utmerket hun seg med stor klangfylde og et kraftfullt toppregister. Riktignok er Senta en tyngre rolle som krever større stemmekraft enn Jenůfa, men det er påtakelig hvor mye hun sliter utendørs.

Flere av de andre solistene sliter også med å venne seg til utendørsformatet. Som Hollenderen er Kosma Rauer nokså flat i uttrykket, med en lys baryton som ikke helt klarer å formidle den forbannede sjømannens kvaler. Hollenderens store åpningsarie, «Die Frist ist um», blir for stillestående og mangler en dramatisk oppbygging. Petri Lindroos er en jovial Daland med en solid, mørk bass, men også han forsvinner ofte i høyttalerne. Tenor Magnus Stavelands Erik kommer bedre fra det, og Wagners lange melodiske linjer passer stemmen hans godt. Det samme gjelder tenor Petter Moen og Siv Misund i de små rollene som henholdsvis Styrmann og Mary.

Den flyvende hollender på Fredriksten festning er først og fremst en oppvisning i begrensningene som utendørsoperaformatet setter. Samtidig finnes det mange muligheter som rett og slett ikke blir benyttet. Med dårlig lyd, slapp regi og en slutt som kommer helt ut av det blå, er det lite annet å gjøre enn å håpe at neste produksjon blir bedre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER