Foto: Lars Opstad. Scenografi: Katja Ebbel. Kostymer: Alva Brosten. Lys- og videodesign: Oscar Udbye

Dysfunksjonelt minnespill

Glassmenasjeriet er en effektiv og visuelt godt gjennomført forestilling, men den verken berører eller sier noe om hvorfor den skal spilles i dag.

På scenen på Centralteateret er det bygd en modell i grå betong og fliser som skal forestille leiligheten til familien Wingfield. Fredrik Høstaker, som spiller Tom, kommer inn på scenen og setter seg på kanten. Han er ikledd en beige bukse med litt sleng, blå converse, en skjorte og en ullgenser over. Han forteller oss at vi skal lese forestillingen som hans minner, og minner er ikke 100% prosent til å stole på. Det vi nå skal se er ikke realisme, men sentimentalitet.

Han knipser med fingrene, modellen snurrer rundt, og vi ser søsteren Laura, spilt av Mari Dahl Sæther og som ligner Margot i Royal Tenenbaums, i en kort lyseblå tenniskjole i velour og stram bob med spenne. Moren Amanda, spilt av Helle Haugen, har på seg det som ser ut som en nattkjole og over den en badekåpe.

Et minnespill
Glassmenasjeriet er skrevet av den amerikanske f dramatikeren Tennessee Williams og er et av hans mest kjente verk. Den hadde urpremiere i 1944, og handlingen er lagt til et USA på 1930-tallet med store økonomiske forskjeller og sosial uro. Skuespillet kan leses som et minnespill om ensomhet, berusende forventninger, og skuffelser. En professor jeg hadde under studiene vektla i en analyse at dette var mer potent i «landet full av drømmer» enn i Skandinavia. Karakterene snurrer rundt i fantasier, gjennomsiktige illusjoner og minner som tidvis tillater klare syn på den undergravde virkeligheten.

 Ikke langt inn i forestillingen forstår man dynamikken i familien, Amanda er matriarken som har oppmerksomheten til en hauk. Hun maser og beskytter barna på samme tid. Tom, en drømmende forfatter som vil vekk, og søsteren Laura som er sjenert. Hun har droppet ut av handelsskolen og bruker mesteparten av tiden sin sammen med små dyr av glass. Amandas største bekymring er at Laura ikke vil bli gift godt. Selv reiser hun ofte tilbake i eget minne og forteller barna sine om den gangen hun levde under andre økonomiske kår og ble ballets dronning.

I en desperat konfrontasjon mellom Amanda og Tom legger hun press på ham og sier at han ikke kan forlate Laura før han har funnet en anstendig mann til henne. Gjennom Toms øyne blekner drømmene sakte, og han begynner å forstå at han må velge seg selv eller familien.

Tidslommer og markører
Scenografien er signert Katja Ebbel og består av leiligheten. Hver gang det er et sceneskift snurrer scenografien til musikk komponert av Peder Varkøy. Jeg forstår ikke helt hva musikken bidrar med i forestillingen utover å lage skift. Den kjennes litt unødvendig dramatisk og pompøs ut. Kostymene er skapt av Alva Brosten og hinter om en annen tid enn USA på 1930-tallet, men manuset og iscenesettelsen er for lite oppdatert til at man kan kalle det en modernisering.

Jeg lurer derfor på om regissør Ilene Sørbøe har forsøkt å skape et rom hvor tid og markører ikke skal leses så bokstavelig. Jeg tenker på en annen regissør, Johannes Holmen Dahl, som ofte skaper forestillinger hvor det eksistensielle materialet er så spisset at de eventuelle samtidige markørene kjennes allmenngyldige, men her blir det litt uklart om hva de har forsøkt på og hva jeg skal lese inn i disse elementene i forestillingen.

Tom har invitert en kollega fra skotøylageret han jobber på med seg hjem på middag. Kollegaen heter Jim og spilles av Modou Bah. Amanda blir oppglødd. Hun vasker leiligheten, lager mat, kjøper kjole til Laura og kler seg selv opp i den gamle ballkjolen hun ble dronning i. Amanda ser på dette som den eneste sjansen hun har til å få giftet bort sin datter og gjør alt hun kan for at det skal kunne skje. På vei inn i leiligheten forteller Tom at han har betalt kontingenten til sjømannsforeningen istedenfor strømregningen. Under middagen forsvinner selvsagt lyset, men Jim som er en sjarmerende storkar redder situasjonen.

Selv om Jim ikke er manipulerende blir han merkbart stolt og minner om en mannlig karakter i high school-filmer som kan tillate seg å gjøre nesten hva han vil med kvinnene han omgås. Han kysser Laura fordi han kan, han flørter med både henne og moren, før han angrer og forteller om Betty, hans forlovede som sender Amanda ut i et voldsomt raseri mot Tom: Middagen, kjolen, alt var forgjeves. Besøket av Jim viser frem det dysfunksjonelle i familien, men også hvordan Jim representerer fremtiden. Jim tar kurs i radioteknikk og veltalenhet, han er på vei ut, fremover, mens familien Wingfield sitter fastlåst i gamle minner uten evner til å rikke seg ut av forestillingene de har om seg selv.

Parallelle verdener
Tidligere har regissør Ilene Sørbøe kastet seg over tekster av Heiner Müller og Werner Schwab, tekster med en betydelig annen litterær karakter enn Glassmenasjeriet, og jeg har tenkt at prosjektet til Sørbøe kanskje ligger i språket, i de tekstlige, groteske og sterkt bildefremkallende tekstene, men Glassmenasjeriet er noe annet. Det er en ekstremt spillbar tekst, hvor andre kvaliteter kan tre frem. Skuespillerne er fine, men jeg kjenner egentlig ingen ting. Jeg føler meg ikke berørt eller trist, jeg kjenner ikke på det skjebnesvangre valget Tom tar om å forlate sin søster. Jeg opplever ikke noe nytt i teksten. Jeg mener ikke dette som et innlegg i debatten om å hvorvidt vi skal iscenesette klassikere eller ei, men det er vanskelig å forstå hvorfor de har valgt å iscenesette denne teksten når det ikke finnes et tydeligere prosjekt enn å lage en delikat og velfungerende forestilling?

Til tross for fine skuespillerprestasjoner og godt håndverk hadde forestillingen tjent på noen tydeligere valg. Det blir verken fugl eller fisk når det blandes inn samtidige markører i en ellers litt for tam og tro iscenesettelse av teksten. Det får meg til å lure på hvorfor det er viktig å spille denne teksten, på denne scenen i dag?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER