Bilde fra Kristine Tjøgersens BOWER. Foto: Only Connect

Dyrenes samtidsmusikkfestival

Årets Only Connect bød på flere spennende fremføringer, men følelsen av en samtidsmusikalsk oppdagelsesferd uteble.

Only Connect – foreningen nyMusikks årlige festival for samtidsmusikk, eksperimentell musikk og lydkunst – kunne i år endelig avholdes for publikum i Oslo. Denne gangen var det i Bjørvika, i og rundt det nye Munch-museet. Fjorårets utgave fant sted i Trondheim, mens festivalen i 2020, som skulle ha foregått på Grønland og Tøyen, ble gjennomført digitalt.

Årets festival spente vidt med musikk i mange formater, fra solo fløyte til fullt symfoniorkester, og det var en hel masse dyrekostymer. Festivalen opererer ikke med et overordnet tema, men i stedet er tanken at forbindelser – både tematiske og musikalske – skapes på tvers av konserter, enkeltverk og utøvere. Likevel opplevde jeg i årets utgave at de uventede koblingene ikke alltid kom like naturlig som tidligere år. Kanskje var det fordi flere av verkene delte en tydelig tematisk overbygging, nemlig at de på mer eller mindre eksplisitt vis tok sin inspirasjon fra dyreverdenen.

Ut i naturen, inn på scenen
Dyretematikken hadde dog forskjellige formål. I Kristine Tjøgersens BOWER, fremført den første festivalkvelden, ble lyder av dyr og planter et bærende element i verket. BOWER er oppkalt etter gartnerfugler (bowerbirds på engelsk), gruppe fuglearter som finnes på Ny-Guinea og i Australia, hvis paringsritual blant annet består av å bygge forseggjorte og rikt dekorerte konstruksjoner eller løvhytter for å imponere en make. Verket åpnet med en lydlig fremstilling av en skogbunn som våkner til liv, med risling og skraping på forskjellige instrumenter i en nesten mørklagt sal. Musikerne i det franske ensemblet soundinitiative – ikledd svarte filtkostymer signert Maja Nielsen – var plassert rundt publikum. På den måten ble man omgitt av lyder som kunne kommet rett fra regnskogen, men som også hørtes umiskjennelig menneskeskapte ut.

Åpningen prøvde seg på noe magisk, men fikk det ikke helt til. Fordi salen ikke ble mørk nok, så jeg for godt at det skjedde ting rundt meg, og den mystiske stemningen tok derfor aldri helt overhånd. Men etter at lyset ble slått på, kom BOWER nærmere denne mystikken, som i byggingen av en løvhytte på scenen, det sentrale momentet i verket. Utøverne stakk pinner inn i et piano, men med en andektighet som klarte å gi byggingen et rituelt skjær. Til tross for overraskende troverdige fuglebevegelser fra musikerne – i en koreografi utarbeidet av Julie Despraire – var verket aller sterkest da det gikk bort fra den nærmest dokumentariske fugleskildringen i lyd og bevegelse. Det var de rare og underfundige øyeblikkene som sto igjen som høydepunktene, som da diskolys ble slått på og scenerommet ble gjort om til det komponisten har kalt en «sci-fi-nattklubb».

I Jan Martin Smørdals SOFAR – som ble urfremført på festivalens andre dag av Kringkastingsorkesteret, dirigent Peter Szilvay og trompetsolist Eivind Lønning – var det hvalsang som utgjorde den musikalske inspirasjonen. Verket er oppkalt etter den såkalte SOFAR-kanalen, et sjikt i vannet der lydbølger kan reise rundt nesten hele jorda uten signaltap. Dette sjiktet brukes av finnhvaler, antakeligvis for å kommunisere med andre hvaler langt borte.

Smørdals musikk var også preget av natur, i alle fall til å begynne med. Lønning laget klikkelyder og smattet inn i trompeten som en etterlikning av hvaler, mens orkesteret bak ham hørtes ut som en enorm sonar. Verket hadde form som et langt dykk som begynte på overflaten og beveget seg lengre og lengre ned under vann. Det gikk fra et yrende, rytmisk komplekst liv i begynnelsen, med Smørdals trompetlyder i samspill med slagverk og høy treblås, til lange, utholdte og langsomt omskiftelige klanger i hele orkesteret. Til slutt var det bare pusting igjen. SOFAR utmerket seg først og fremst som en lydlig utforskning av de klanglige mulighetene i trompeten – mye av soliststemmen besto av blåsing og ventiltrykking uten at det kom noen toner ut, selv om det også var flere partier med mer eksplisitt virtuost trompetspill, ofte i et ekstremt høyt register.

Edderkoppgjenfødelse og svanekostyme
I Clara Iannottas MOULT, fremført på samme konsert, ble derimot edderkoppens hamskifte et utgangspunkt for en smertefull musikalsk gjenfødelse. Orkesteret ble til et enormt, kvernende klangvesen som ubønnhørlig rullet fremover, med iskalde strykerklanger og stønnende akkordeon. Det var en gradvis, langsom utvikling i musikken, men med plutselige utstikkere, som utbrudd i el-gitar og lavmælte hvin fra strykerbuer over isopor. Selv om verket ofte knaket i sammenføyningene, var det noe nærmest mekanisk over musikken, som en prosess som måtte skje, men som ikke var mulig å stoppe, uansett hvor ubehagelig og vondt det måtte være.

Klimaforandringer og naturvern var tematikk som lå latent i flere av verkene under årets festival. Det var vanskelig å høre SOFAR uten den pågående masseutryddelsen på jorden i bakhodet. Men det var i John Andrew Wilhite-Hannisdal og Anastasia Savinovas installasjon Cod Connection at dette ble gjort mest eksplisitt. Installasjonen var basert på opptak av paringslydene til torsk, avspilt fra en grå trebåt, flytende opp-ned i utløpet til Akerselva. Fredag kveld ble installasjonen rodd utover Oslofjorden mens den italienske musikeren Andrea Silvia Giordano fremførte italienske klagesanger i duett med torskens rop. I en fjord der torskebestanden er borte, ble seansen et slags akvatisk rekviem, sorg over et økosystem på randen av kollaps.

Dyremusikken fortsatte også på festivalens siste dag. Under konsertstafetten lørdag formiddag der mindre grupper gikk mellom tre forskjellige konserter, fremførte perkusjonist Håkon Stene Simon Løfflers Animalia V iført svanekostyme. Stene var kledd i hvitt fra topp til tå med et stort svanehode i gaffateip på hodet og vinger montert på hendene. I verket gikk Stene frem og tilbake mens håndvingene suste gjennom luften og små bjeller rislet inni det store skjørtet han hadde på. I dette overraskende stillfarende verket klarte både Stene og Løffler å fange ett eller annet ved svanens vesen, selv om naturtro gjengivelse ikke var prioriteringen.

Under stafettkonserten til fløytist Alessandra Rombolà kom endelig de uventede koblingene, selv om dette også var dyrerelatert. Daniela Terranovas Breathing rust and clouds for solo fløyte besto i stor grad av hyperaktiv pusting og tastetrykking som dannet et perkussivt toneavtrykk. Bare unntaksvis kom det faktiske toner ut av instrumentet, en tydelig parallell til solopartiet i SOFAR.

Interessant musikk i ikke alltid like velegnede lokaler
Flere av konsertstedene, spesielt de utenfor Munch-museet, var tilsynelatende valgt for å kunne gå i dialog med musikken. Ofte foregikk de i gallerilokaler, men det var ikke all musikken som passet like godt til rommet den ble fremført i.

Sophie Star Suanings The Epic (MA) for tolv sangere åpnet festivalen på Kunsthall Oslo torsdag kveld, og det var tydelig at rommet ikke passet musikken. Det er en god tanke å ville føre sammen kunst og musikk, men ofte må akustiske hensyn også tas. I The Epic (MA) sang de tolv sangerne hver sin tone i en kromatisk tolvtoneakkord, og da de beveget seg rundt i rommet, kunne man trekke ut forskjellige toner og høre harmonikken flimre. Men fordi de sang i et fullstendig tørt rom, helt uten etterklang, ble det i overkant sårbart og forsiktig. Det var flere interessante momenter i stykket, spesielt da sangerne endelig fikk synge ut mot slutten, men dette ble overskygget av et i overkant vanskelig lokale å synge i.

I de årene jeg har vært på Only Connect har jeg opplevd at den store styrken til festivalen er programmeringen. De forskjellige verkene klarer å snakke med hverandre til tross for – eller kanskje på grunn av – et program som ikke er satt sammen tematisk. Selv om festivalen spenner over store deler av et mangfoldig samtidsmusikkfelt, klarer den fortsatt å fremstå som en kunstnerisk helhet. Denne helheten savnet jeg på årets festival. Det fantes nok av forbindelser, men de fremsto ofte som for tydelige. Årets program bød på mange gode og slående verk, men jeg savnet et nettverk av røde tråder som kunne binde det hele sammen. Uten de uventede og godt skjulte forbindelsene, som først blir tydelige i lytteøyeblikket, forsvant følelsen av en samtidsmusikalsk oppdagelsesferd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER