Dramatikerne vil hjem igjen

Det har vært stille rundt Dramatikkens Hus etter fjorårets turbulens, som endte med at Kai Johnsen trakk seg som kunstnerisk leder med dertilhørende boikottopprop fra en rekke dramatikere.

De nye kunstneriske lederne, Line Rosvoll og Siri Senje, har imidlertid i ly av stillheten stablet det de kaller et husdramatikerprogram på beina. Søknadsfristen gikk ut 1. juni og i kjølvannet av bråket har spenningen vært stor: Hvor mange ville være interessert i å arbeide i en slik sammenheng, tett på et ”ensemble” av dramatikere, der det forventes at man skal gi noe tilbake?

Nå kan Rosvoll og Senje puste lettet ut. Hele 79 søknader har kommet inn.

– Det er overveldende. Vi regnet med 30 – 40 søknader. Men her har hele spekteret meldt seg, fra etablerte til de relativt ferske, og mange sjangre og arbeidsmetoder er representert.

Mange som har lyst til å bli dramatikere?

– Det må de være allerede. I utlysningsteksten understreket vi at dette er et profesjonelt program forbeholdt aktive dramatikere med produksjonserfaring. Dette er ikke et spørsmål om rekruttering, utdanning, eller det som kalles ”tiltak”. Videre er det ikke aktuelt å produsere, men å utvikle prosjekter. Prosjektet springer ut fra et ønske om å dyrke fram forfatterskap over tid, å gi dem ressurser som kan løfte ut til verden det de sitter inne med. Det er ikke Jon Fosse og co dette er til for, for å si det sånn.

På skinner

Hva er den store oppslutningen uttrykk for?

– Jeg tror vi kan si at det er et uttrykk for at mange baller er kommet ned fra luften og har landet etter en vanskelig periode. Dramatikkens Hus er på skinner igjen. Folk vil hit. Mange dramatikere søker et hjem. Ikke for å bli pleiet, men for at de skal tilføre huset noe. Møte hverandre og finne inspirasjon i det, være med og programmere scenene våre. De skal rett og slett være i førersetet i egne forfatterskap.

Rosvoll og Senje understreker at det ikke bare var en turbulent fortid som møtte dem da de overtok, men også i stor grad et dekket bord.

– Fortiden er ikke så mye å snakke om mer. Men vi kan jo ikke overse at huset for ett år siden faktisk ble konfrontert med et boikottopprop fra 14 norske dramatikere. Heldigvis viser søkermassen at en del av boikotterne har avboikottet seg. Noen gjorde det allerede da vi ble ansatt, i januar. Vi har stor respekt for våre forgjengere, Kai Johnsen og Jon Tombre. De har stått for en unik statusheving og profesjonalisering innen dette feltet. De har virvlet opp en masse engasjement og gjort det attraktivt å jobbe med dramatikk. Nå tar vi den energien videre, i en litt annen retning.

Hvordan har teatrene reagert på dette programmet?

– Vi har hatt samtaler med mange teatersjefer som uttrykker stor takknemlighet og begeistring for at vi påtar oss denne jobben. Utviklingsarbeidet er jo i liten grad et satsingsområde på institusjonene, der høy produksjonstakt står sentralt. Teatersjefene har dessuten bidratt med gode  innspill og råd i planleggingsfasen. Preproduksjonsarbeidet er mer nødvendig enn noensinne; her ligger teaterfeltet langt bak filmbransjen, hvor det i mye større grad satses på utvikling i organiserte former.

Ny boom?
På Den Nationale Scene ble det satt i gang et systematisk stimuleringsarbeid for ny norsk dramatikk mens Tom Remlov var sjef der fra 1986 til 1996.

Er husdramatikerprogrammet et forsøk på på skape en ny boom, slik det skjedde i kjølvannet av Remlovs Bergensprosjekt?

– Jeg var selv med på Bergensprosjektet, og det var en utrolig rik periode, sier Siri Senje. – Jeg var  også med på å starte opp Dramatikkfestivalen, og nå dette husdramatikerprogrammet; og i retrospektiv ser jeg at alt dette bygger på hverandre. Men det kjentes tomt da den lykkelige tiden i Bergen var over; og jeg søkte meg over til film, og deretter forskning, som jeg har drevet med i noen år. Når jeg nå er tilbake i teaterfeltet, slår det meg at forholdet til scenetekst er blitt mye mer levende enn det var den gangen. Da måtte vi dytte på hele tiden for å få ting til å skje. Nå kan vi konsentrere oss mer om å løfte. Å løfte er mye morsommere enn å dytte; det aktiverer andre muskler.

Blant de 79 søkerne skal det plukkes ut mellom 10 og 20 dramatikere til programmet.

– Antakelig nærmere 10 enn 20, sier Line Rosvoll. – Vi må ikke ta munnen for full. De skal jo ha tilgang til oss hele tiden. Her på huset vil de i en toårs-periode få tilgang til alle de funksjonene som en dramatiker trenger i et utviklingsarbeid: Regissør, dramaturg, skuespillere, rom og tekniker. De vil få tid og rom og vil kunne jobbe på egne premisser. Det blir et inkubasjonsrom for det som skal foregå seinere ute i virkeligheten.

Når får vi navnene?

– I hvert fall ikke før sommeren er over, og vel så det. Vi er ute etter klare, originale stemmer. Det blir krevende å plukke dem ut. Bare en av fire-fem søkere vil få plass i programmet. De må borge for kvalitet, de må kunne danne et interessant team og de må komme fra hele landet.

Hva nå med alle de andre som har ting på gang, må de vente til neste utlysning om to år?

– Nei. Dette blir en stamme i vår virksomhet, men ikke det eneste vi satser på. Det er fortsatt fullt mulig å søke utenom dette programmet, og en rekke større samarbeidsprosjekter vi er inne i, vil fortsette, understreker Line Rosvoll og Siri Senje.