Dødslengsel og sorgprosesser

Det er gledelig at scenekunsten som har barn som målgruppe ikke unngår eksistensielle spørsmål om død eller sorg. Men spørsmålet er: hvordan formidler man alvoret i tematikken, uten å miste tråden i handlingen – og heller ikke sende publikum ut i dyp depresjon?

Denne høsten har ikke barneforestillingene stått i kø på de store institusjonsscenene i Oslo, men til gjengjeld skal teatrene slippe å bli anklaget for å velge seg lettbeint materiale i forestillingsvalgene sine. Hålogaland Teaters Medeas barn gjestet Nationaltheatret og Ibsenfestivalen i midten av september, og 3.oktober hadde Det Norske Teatret premiere på Brørne Løvehjarte.

Skilsmisse og dødssyke barn
Medeas barn bygger på Euripides antikke drama som grovt forenklet handler om Medea som flykter med Jason fra sitt hjemland Kolkis til Korint. De får to barn sammen – men så forelsker Jason seg i Kong Kreons datter Glauke, og forlater kone og barn for å gifte seg med henne. I 1975 skrev den svenske dramatikeren, regissøren og teatersjefen Suzanne Osten sin versjon av skuespillet sammen med Per Lysander: Medeas barn. Her er det barna til Medea og Jason (Lille-Jason og Lille-Medea) som står i sentrum. De er fem og ni år gamle, og forestillings fokus er barnas reaksjoner på foreldrenes skilsmisse. ”Æ vil ikkje skilsmisses”, som Lille-Jason roper.

Astrid Lindgren skrev Brødrene Løvehjerte i 1973. Boka omhandler de to brødrene Jonatan og Karl (Kavring) Løve. Sistnevnte er dødssyk, og broren trøster ham i hans dødsangst med historier om den verdenen han vil komme til etter livet på jorda: Nangijala. Men det blir derimot Jonatan som drar dit først – da Jonatan omkommer etter å ha hoppet ut av en brennende bygning med broren på ryggen. Noen måneder senere dør også Karl, og boka (og forestillingen) følger guttenes eventyr i Nangijalas to daler: Kirsebærdalen og Klungerdalen. Sistnevnte er truet av den maktsyke Tengil, og guttene må overkomme store farer for å sette Klungerdalen fri. Selv ikke i Nangijala er man sikret evig liv – og når Jonatan på slutten er i ferd med å miste førligheten i kroppen sin etter et møte med urtidsmonsteret Katla, er det Karl sin tur til å ta broren på ryggen og hoppe utfor et stup – for å entre neste verden: Nangilima. Boka skapte stort oppstyr i sin samtid, da slutten av mange ble tolket som en oppfordring til selvmord.

Medeas barn. Hålogaland Teater 2014. Foto: Ingun A. Mæhlum

Skilsmisse i antikken
Medeas barn bestreber seg i liten grad på å formidle den greske tragedien, men bruker den i stedet som en inngangsport til å se på barns opplevelser og tanker. Regissør Toril Solvang har jobbet med Lille Hålogaland Teater, Hålogaland Teaters barne- og ungdomsteater, og de unge utøverne som benyttes her er svært dyktige. De er presise, overbevisende og med sterkt scenisk nærvær. Solvang har valgt å understreke det teatrale og rituelle ved å la skuespillerne ankomme scenen bare delvis i kostyme – for så å kle seg ferdig, samt sminke seg og hverandre foran publikum. Scenografiens største element er ei sortmalt tribune som opptar store deler av scenerommet. I tillegg befinner det seg noen kurver med ulike rekvisitter på begge sider av scenen.

Store deler av forestillingen blir rett og slett fortalt av utøverne; de beretter og illustrerer, slik at handlingen trer fram i både ord og handling. Medea går inn i en depresjon som følge av ekteskapsbruddet med Jason, mens han på sin side forsøker å holde kontakt med barna parallelt som han er nyforelsket i Glauke. Barna tas hovedsakelig hånd om av en barnepike, som i denne versjonen tilbringer mye av tida i telefonkommunikasjon med kjæresten sin. Mitt åtteårige følge oppsummerte forestillingen med tre utsagn:

– Alt handlet om døden.
– Det var trist når de voksne kranglet.
– Det var skummelt når moren (Medea) kastet fra seg barnet sitt.

I tillegg fulgte en imitasjon av en scene, som fungerer som et slags fjerde punkt: det morsomme med Glauke som en opptrekkbar dukke som vrikket på hoftene til Aquas I’m a barbie girl. Min egen oppsummering inneholder muligens flere detaljer, men jeg er langt på vei enig i at dette er kjernen av forestillingen. 

Forestillingen spiller ut melodramaet, men ikke minst tar den tak i krisen som barna gjennomgår parallelt med foreldrene. Medea er fullstendig oppslukt av sin egen sorg, og hevngjerrigheten som ellers fremheves er her dempet til fordel for en dypt deprimert og suicidal Medea. Hennes dødslengsel skremmer naturlig nok barna hennes – samt flere av barna i salen. For et barn er det opplagt svært skummelt med en forelder som fornekter og avviser barna sine.

Barnas utforskning av og lek med selvmord fremstår for meg som voksen som skummel, mens det ser ut til at barna i salen gjenkjenner det som nettopp lek og dermed ikke lar seg skremme av det. Medeas barn kunne muligens utnyttet humorelementer som allerede nevnte Glauke litt bedre, gitt den tunge tematikken. Men den står seg fortsatt som interessant i sine ulike perspektiv på hvordan skilsmisse oppleves av de ulike partene.

Løvehjerte
Der Medeas barn har døden som et slags omdreiningspunkt uten at den utspilte seg i scenerommet, så opplever jeg at Det Norske Teatrets iscenesettelse av Astrid Lindgrens Brørne Løvehjarte skyr unna temaet. Denne gangen så jeg forestillingen uten en yngre konsulent ved min side (for øvrig ikke min betegnelse, men teatrets informasjonsavdeling) – men forestillingen anbefales av teatret for ’voksne og barn fra 7 år’, så helt ekskludert fra målgruppa er jeg vel ikke.

Det er fristende å sammenligne Lindgren med detektivromanforfattere som Agatha Christie, gitt kompleksiteten i fortellingene og detaljrikdommen i dramaturgien. Dette gjør nok ikke Brødrene Løvehjerte til en enkel roman å iscenesette, og resultatet er at historien prioriteres på bekostning av karakterutvikling og stemningsendringer. I denne versjonen forflates materialet – Kavring blir i overkant puslete, og storebroren Jonathan direkte breial. Tengils vakter blir mer komiske i all sin uendelige dumhet enn farlige, og de strabasiøse farene brødrene må overkomme for å redde Klunderdalens landsby fra Tengils klør, glir forbi like lett som guttenes livsglede.

Forsøkene på å flytte deler av handlingen over i tilskuerens fantasi settes pris på, selv om det ikke alltid var like vellykket. Dette gjelder kanskje særlig de mer abstrakte sekvensene hvor utøvere var iført hvite trikoter, chiffongskjørt og noen badehetteaktige hodeplagg, i klisjéfylt koreografi som skulle illudere Katlas død etc. Dessverre ble dette mer lattervekkende komisk enn poetisk.

Når man velger å iscenesette en så kjent roman må forestillingen også tåle nærgående komparative lesninger, og her kommer Det Norske Teatrets forestilling dårligere ut enn originalen. Muligens ville forestillingen hatt godt av en mindre respektfull omgang med originalmaterialet – et manus mer løselig basert på romanteksten, eller en enda mer abstrakt behandling av eventyrene. De store temaene som beretningen åpner opp for (sorg, dødsangst, mot, vennskap etc.) blir bare overfladisk behandlet, og kanskje ville dette fungert bedre om man hadde gitt det musikalske aspektet en større plass. Slik forestillingen fremstår nå, er den en litt dårlig mellomløsning. Den er verken særlig skummel eller trist, men den er heller ikke særlig morsom eller underholdende.

Likestille men fokusere
Både Medeas barn og Brørne Løvehjarte er basert på store eksistensielle spørsmål. Da jeg nylig så en musikkteaterversjon av Tarjei Vesass’ Is-slottet, slo det meg at det i forbindelse med noen temaer ikke spiller noen rolle hvilken alder hovedpersonen har. Siss’ sorg over Unn i Is-slottet fremstår som universell, men samtidig ivaretas barneperspektivet slik at nyansene i sorgbearbeidelsen trer frem. Selv om døden var tema i Medeas barn, var det foreldrenes krangling og morens avvisning av sine barn som gikk mest inn på barnet jeg hadde med meg. Og frykten for å bli forlatt, bli alene i verden, følger de fleste av oss livet gjennom. Det Norske Teatrets Brørne Løvehjarte forsøker å yte Lindgrens historie rettferd, men de forsøker samtidig å favne så bredt at de risikerer ikke å nå noen med sin forestilling.