Dialogen som forsvant
INNLEGG: "Det kanskje mest slående ved dette møtet var at det har oppstått en ny situasjon i fri scenekunst, der kulturbyråkrater, kuratorer og forståsegpåere kan ha en dialog seg imellom om scenekunsten uten at kunstnerne deltar.", skriver Tor Arne Ursin i dette innlegget om seminaret "Forskriften som forsvant".
Under tittelen ”Forskriften som forsvant” var det 18. september invitert til ”Dialogmøte om Norsk kulturråd og den frie scenekunsten” på Dramatikkens Hus i Oslo. I følge invitasjonen ville man ”samle feltet og bidra til kunnskap og bevissthet om” viktige spørsmål som ”Stemmer det at dagens frie scenekunstfelt i Norge er unikt i omfang, mangfold og vitalitet? Hvordan påvirker den statlige tilskuddsordningen den scenekunsten som skapes?”
Møtet skulle ta sitt utgangspunkt i ”Forskriften om tilskudd til fri scenekunst”, som ble fjernet i 2014. ”Forskriften var en svært viktig del av rammebetingelsene for tilskuddsordningen. Når disse endres, oppstår det usikkerhet i feltet”, skriver arrangørene i innkallingen. ”I dette møtet ønsker enkeltkunstnere, aktører og organisasjoner i scenekunstfeltet å sette søkelyset på hvilke konsekvenser gjennomførte og planlagte endringer får – og kan få.”
Med dette i bakhodet var det mange som hadde funnet vegen til Dramatikkens Hus denne fredags ettermiddagen. Nå ble det lite dialog om det emnet som var satt opp og i stedet andre temaer som kom i fokus. Dialog ble det i grunnen lite av også – i hvert fall hvis man mener dialog mellom de styrende og de skapende og utøvende i feltet.
Det kanskje mest slående ved dette møtet var at det har oppstått en ny situasjon i fri scenekunst, der kulturbyråkrater, kuratorer og forståsegpåere kan ha en dialog seg imellom om scenekunsten uten at kunstnerne deltar. Det er i hvert fall en ny situasjon for undertegnede. Enn videre synes det som om de fleste på møtet var rimelig fornøyd med situasjonen og koste seg riktig godt med det! Jeg synes tvert imot at møtet heller bidro til mer usikkerhet om enn avklaring av rammebetingelsene for fri scenekunst.
Det er sikkert ikke helt lett å forstå hva diskusjonen rundt ”Forskriften” handler om og hvilke problemstillinger som ligger i kjølvannet av den. Dette er del av et større bilde der Kulturdepartementet overfører makt til Kulturrådet, som i tillegg til forvaltningen av kulturfondet blir tillagt flere direktoratoppgaver. Denne prosessen pågår stadig, selv om det er til dels stor skepsis mot å gi Kulturrådet mer makt blant blåblå kulturpolitikere i posisjon.
På scenekunstområdet innebærer dette at Departementet skal ta seg av institusjonsteatrene, mens alt ansvar for fri scenekunst overføres til Kulturrådet, som så får frie hender til å fordele pengene som de vil. Det høres jo lettvint og greit ut, men er et problem. Avgjørelsene flyttes fra demokratiske organer (Stortinget) og over i lukkede rom i Kulturrådet.
I første omgang handler dette om ansvaret for de gruppene som har arbeidet lenge. Grenland Friteater har blitt flyttet fram og tilbake mellom Kulturdepartementet og Kulturrådet flere ganger. Det er en egen historie jeg ikke skal gå inn på her. I nettopp disse dager er saken om Stella Polaris aktuell. Stella Polaris, som holder til i Vestfold og er en viktig del av norsk teaterøkologi, skal nå fratas støtten fra Kulturrådet og står i umiddelbar fare for å bli lagt ned. I løpet av kort tid blir det også et spørsmål om de gruppene som har vært lengst på basisfinansieringsordningen, som Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret. Hvem har ansvaret for dem når perioden med basisfinansiering avsluttes?
Men i siste instans handler det også om hvilken status og rolle fri scenekunst skal ha? Er det riktig at den allmenne scenekunsten skal forvaltes av institusjonene, mens fri scenekunst skal være en slags elitekunst for spesielt interesserte?
Det var ikke betryggende at Kulturrådets leder Yngve Slettholm syntes å avvise hele problemstillingen omkring tapet av Forskriften i en kort replikkveksling med Tove Bratten. Hvis jeg oppfattet ham riktig, sa Slettholm at det var helt naturlig at man noen ganger tok penger fra fri scenekunst for å gi til korvirksomhet og bildekunst eller omvendt. Dessverre var det ikke mulig å få inn et ord om dette på dialogkonferansen, enn si utdypet de spørsmålsstillingene som var annonsert.
Det synes ikke helt tilfeldig. Konferansen var preget av et ganske tilfreds selvbilde av situasjonen i norsk fri scenekunst – ”unikt i omfang, mangfold og vitalitet”, som det heter i invitasjonen.
Det begynte med at den sympatiske lederen for MDT i Stockholm, Danjel Andersson, ga et blikk fra Sverige på den norske situasjonen: Ingen grunn til storebrorkompleks i forhold til svenskene lenger! Støttesystemet har gitt norsk fri scenekunst en frihet svenskene bare kan misunne oss: Suksessene til Baktruppen og Verdensteatret er bevis på det. De ville aldri ha fått muligheter i Sverige. Don’t look to Sweden! Look to Norway!
Dette var en perfekt innledning til det som ble ettermiddagens hovedsak: Forsvaret av Norsk kulturråds scenekunstkonsulentstilling. Fire tidligere scenekunstkonsulenter, inkludert den avtroppende, la fram refleksjoner om sin egen virksomhet. Det var spesielt interessant å høre Kai Johnsen som sin kamp for nettopp Baktruppen og Verdensteatret mot utvalgsmedlemmer på AP-kvote uten faglig innsikt.
Men her hoppet man uelegant bukk over andre historier og problemstillinger rundt scenekunstkonsulentstillingen, som for eksempel de skarpe konfliktene ved stillingens opprettelse og spørsmålet om scenekunstkonsulenten skal ha en kuraterende rolle, eventuelt i hvilken grad. Her ble det ikke åpnet for verken dialog eller alternative synsmåter, enn si debatt.
Kan hende er det ikke så rart? Møtet bygde flott opp under et krav om at Kulturrådet snarest måtte avklare usikkerheten og lyse ut stillingen som scenekunstkonsulent etter Melanie Fieldseth. Dette kravet ble skarpest formulert av Kai Johnsen i en krass henvendelse til Yngve Slettholm. Jeg må bare innrømme at jeg ikke var klar over at det var noen usikkerhet rundt scenekunstkonsulentens stilling, og dette var heller ikke nevnt i innkallingen til møtet.
Avslutningen av møtet ble en ren hyllest til scenekunstkonsulenten med religiøse undertoner da menigheten fikk fortære scenekunstkonsulent Melanie Fieldseths legeme i form av en kake! Dette ser ut til å ha hatt en effekt, for det tok da heller ikke mer enn et par dager før stillingsannonsene for ny scenekunstkonsulent var ute i media! Sånn sett må møtet om ”Forskriften som forsvant” kunne sies å være en stor suksess, og det problemet som ble løftet fram, løst på et blunk! Eller?
Jeg sitter igjen med en følelse av at møtet ikke brakte oss videre i forhold til de problemstillingene det var ment å ta opp og som kan bringe oss framover. Hvilke utfordringer står foran oss?
Igjen var det kun Kai Johnsen, som i forbifarten sneiet innom to spørsmål som burde være sentrale, uten at det ble noen dialog omkring det: Byråkratisering av Kulturrådet og behovet for maktspredning på scenekunstfeltet – og spørsmålet om hvordan nå ut til et større publikum. Når Johnsen, som etter eget sigende har vært en av arkitektene bak sterk støtte til smal scenekunst, bringer manglende publikum på bane, er det grunn til å spisse ørene litt ekstra.
Dermed sitter vi igjen med flere ubesvarte spørsmål: Hvilke modeller for å støtte fri scenekunst kommer vi til å trenge framover? Hva slags ansvar skal Kulturdepartementet ha? Er Kulturrådet blitt for enerådende? For stort og byråkratisk? Hvilke alternativer kan man tenke seg? Skal Kulturrådet ”kuratere” feltet? Hvordan skal den frie scenekunsten skaffe et større publikum? Hvordan kan støtteordningene bidra til det? Osv, osv. Det siste er forresten ikke bare et enkelt spørsmål om å skaffe mer publikum, men om å skape en kultur rundt scenekunsten.
Alle disse spørsmålene fortjener å drøftes. Jeg sender herved en oppfordring til Yngve Slettholm om å ta initiativ til en dialog! Ute i feltet er det mange skapende og utøvende kunstnere som allerede har en slik dialog gående seg imellom, men vi vil jo gjerne ha med de styrende også! Jo, dialog MELLOM de styrende og de utøvende, det er en bra ting.
Takk for initiativet, alle arrangørene! Det er godt at noen engasjerer seg. Vi har fortsatt offentlige rom å utprøve og nytte som drøftelsessteder.
Takk for innlegget fra Ursin: Som fungerte fint også som referat, med gjenfortelling av den kritiske massen som oppstår ifbm drøftelsene rundt Norges viktigste offentlig kulturfond.
Og hvor det stilles noen gode (tankevekkende) spørsmål.
Jeg hadde ikke anledning til å delta i møtet på Dramatikkens Hus. Det ante meg at møtet ville ta farge av nettopp dette som Ursin bringer opp: Ett møte hvor dialogen er mellom bare visse parter og visse parter.
Ikke overraskende gjenfortelles Kai Johnsen som en som virkelig kjemper for en annen og mer omfattende kunstner-virkelighet enn den vi har i dag: Dvs. Med kamplysten for en større nysgjerrighet og aksept til kunsten som noe mer enn publikumstall og suksessfaktor i de generaliserte (KD-)kulturpoltiske-ambisjonene.
Her er noen tanker: Ta bort “nyskapning” og NK ender med å gjøre det brorparten av andre offentlig kulturfonds gjør: Tildele til bredde og mangfold, ikke skjerpet konsentrasjon, over-skridelse og endring?
Mye kultur-produksjon går i ring. Uten at dette behøver å være noe som skal unngås: Som en kollega sier “Det finnes alltid ett nytt publikum”. Institusjonene er bedre rustet til dette gjentakende arbeidet.
NKs forvaltnings-mandat imidlertid, kunne være å ha blikket for annerledeshet, randsoner og kunstneriske, kulturelle, sosiale og politiske nytenkninger. Slik har det fungert opp til nå, men hva skjer videre?
“Bredde og mangfold” som utgangspunkt for NK tildelinger, kan like gjerne forstås (og erfares?) som grunnlaget for bredspektret moderasjon produsert i stort monn og VELDIG rimelig. (Jf levekårsundersøkelsene av norske kunstnere).
NK er spennende som offentlig kulturforvaltning, når valgene foreslår spydspisser. Dette er ett viktig (og vanskelig) ansvar å løse. Noen må gjøre det, hvorfor ikke NK?
(Denne teften er i hvert fall ikke velutviklet i KD?)
Om ikke kunstnerne skulle ha ambisjoner om nyskapning, som utstråling og NK forklaring/beskyttelse for tildelingene til prosjektfeltets virksomheter: Hva er da feltets spesielle samfunnsbetydning, bidrag og virkefokus ..?
Skyggene er lange og mange, sett fra denne kanten: Jeg er veldig usikker på om trærne står i NKs felt av kulturskogen?
Ja hva skjer med Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret når de ikke lenger kan virke innenfor Basisordingen for flerårig prosjekt? Er dette ett spørsmål som NK skal måtte svare på ene og alene, eller skal man innse at KD og institusjonene har ett spørsmål de må endelig tenke over, og med en ekte utfordring som de er pliktig å finne en løsning på?
Heia Stellaris Polaris, her må Ellen Horn & gjengen på banen: Med tanke på en grunnleggende folkelighet som beveggrunn for teaterkunsten overhodet og i folks bevissthet, i Norge?
Enig i dine varsko-rop, Ingvild. Varsko også til scenekunstnerne om å ikke gi slipp på initiativene og på definisjonsmakten i feltet: En fri gruppe er en gruppe dannet og drevet av kunstnerne selv. Det er selve definisjonen på fri scenekunst.
Gjerne et varsko til Kulturrådet: De har ikke vært gode nok til å informere og holde en dialog med feltet. Kanskje det er et godt tidspunkt for å informere nå -når det skal komme en ny scenekunstkonsulent? Når jeg ser på sammensetningen av scenekunstutvalget og leser tildelingslistene for prosjektstøtte, så lurer jeg på om det ikke er en endring i tildelingspraksis på gang? Dette burde det være mulig å være mer åpen om!
Samtidig er det et problem at det har vært mulig å ha en dialog med administrasjonen i Kulturrådet, mens Rådet har vært vanskelige å få i tale. Særlig gjelder det den underlige situasjonen når Kulturrådets administrasjon sier én ting, mens Rådet gjør noe helt annet.
Til dette siste kan jeg knytte et ekstra varsko: Fra årsskiftet blir landets eneste ekte gjøgler og gateteatergruppe Stella Polaris fratatt all støtte fra Kulturrådet. Hvor langt strekker solidariteten fra andre grupper seg da? Varsko her!
Slutter meg til Knut Alfsens kloke kommentar. Det blir interessant å se budsjettfremlegget 7 oktober i lys av nettopp maktfordelingsperspektivet og utviklingen på det frie scenekunstfeltet. Vi må fortsette å diskutere og å trekke inn kunstnerne. Det er dem vi jobber for!
Du tar opp viktige spørsmål Tor Arne Ursin. De kunne helt klart fått større plass på møtet. Diskusjonen fortsetter. Kritikerlaget planlegger for eksempel et møte om kvalitetskriterier i oktober. I Norsk Skuespillerforbund er vi opptatt av maktfordelingen mellom politisk nivå og kulturrådet, og av hvilken posisjon det frie feltet skal få i fremtidens scenekunstlandskap.
Jeg var der, og det var selsomt, som å være på besøk i et fremmed land. Den ‘frie’ scenekunsten forvaltes av Kulturrådet og kulturbyråkrater, jeg følte det stygge kuratorspøkelset i bakgrunnen. Til egen overraskelse syntes jeg sogar Kai Johnsen hadde ett og annet godt poeng ( ville ellers forsverget at jeg skulle oppleve det).Feelingen jeg gikk hjem med, var; bevares, ingenting kan vel egentlig hindre meg i å gjøre det jeg synes er viktig, men Kulturrådet og deres forvaltning er det bare å glemme – hva meg og mitt angår. Jeg misliker situasjonen, og det jeg typisk nok misliker aller aller mest, er denne viljen til ‘forvaltning’. Som om disse byråkratene har starta sin egen frigruppe. Sikkert moro for dem, men dette må jeg bare snu ryggen til. Jeg har skrevet min siste søknad som prøver å tekkes det forvalterne mener vi trenger; heller produsere på kassakreditten og få noe gjort! Selsomt, selsomt arrangement. En viss frihet i å bli pinlig klar over at det der ikke er mitt landskap, og det vil det aldri bli!
Seminaret var et samarbeid mellom flere organisasjoner og et par-tre kunstnere fra TeaterTanken. Vi – kunstnerne- får som kjent ikke betalt for å lage seminarer, og tenkte at denne gangen samarbeider vi med de som gjør det, slik at de kan følge opp alt det vi opplagt ikke rekker å snakke om på ett enkelt møte. Det var ulike agendaer og langt fra fullkommen enighet om hva seminaret primært skulle handle om, og jeg er helt enig i at sentrale problemstillinger ikke ble nevnt, uklart framstilt eller feid unna som ubetydelige (typisk hersketeknikk). Noen var heldigvis veldig klare, og takk for det, men det var helt klart et seminar som holdt på å havarere opptil flere ganger; -tåkelegging og snublefeller overalt.
Kunstnerne var bekymra fordi forskriften forsvant uten at noen la merke til det, og mente at Kulturrådet og organisasjonene informerte altfor dårlig – les elendig kommunikasjon. Vi hadde fått signaler (vår-15) om at konsulenten sto for tur og ville sørge for at det ikke skjedde i det skjulte denne gangen. Siden vi sjøl ikke har den fulle og hele oversikten over hvorfor og hvordan ting blir som de blir, mente vi at det var lurt å skjønne (iallefall deler av) historien før vi forandrer.
Det med kaka kan jo tolkes i flere retninger;) -som for eksempel å spise sine egen ordninger. Like viktig var framtidskaka. Fra avslutningsteksten ……..ikke bare med håp, men men krav om at ordninger som angår oss ikke kan fjernes eller endres uten at et samlet felt er enige om nye og bedre løsninger.
Ifm Kulturrådets 50-årsfeiring av seg selv hadde vi lyst til å feire scenekunsten spesielt, og til kakene spanderte Tt et glass musserende. Men, – åpnet flaskene med flere VARSKO HER !! som det er greit å gjenta:
Pang.
Varsko her til Norsk kulturråd, som må informere og engasjere rundt endringer. Som må arrangere årlige samlinger for scenekunstfeltet hvor dere tydelig sier det som det er, og der vi kan gjøre det samme.
Pang.
Varsko her til organisasjonene, som må informere og engasjere feltet om ting som foregår, og som må ta initiativ til møter og seminarer.
Pang.
Varsko her til scenekunst.no. Det burde stått VARSKO HER og ALARM!! på scenekunst.no i fjor når de ville fjerne forskriften.
Pang.
Varsko her til Kulturdep., Kulturrådet, organisasjonene, scenekunst.no og andre aktive. Bruk scenekunst.no.
Pang.
Varsko her til politikere og deres rådgivere (som ikke tok seg tid til å komme). Ikke glem demokratiet. Lytt til feltet.