– Dette er ikkje ein kopi
Debatten om Heddaprisen, og særlig kategorien for beste scenetekst går høyt. I går skrev dramaturg og regissør Kristina Kjeldsberg et innlegg om kategorien, og teatersjef Erik Ulfsby på Det Norske Teatret skrev et svar i kommentarfeltet som vi løfter opp her.
Kjære Kristina Kjeldsberg
Å ikkje like eller vere samd i Heddajuryens dom over teatersesongen, er heilt legitimt. Det er mange dyktige kollegaer der ute som fortener honnør og prisar for kunstnarlege bragder. Eg skal ikkje meine noko om det var rett anerkjenne The Book of Mormon for sine prestasjonar, til det er eg for uhilda.
Men det eg kan og vil meine noko om, er kva for arbeid som ligg bak ei oppsetjing som The Book of Mormon. Det Norske Teatret har opparbeidd seg eit omdømme i det internasjonale feltet som gjer at teateret faktisk er i posisjon til å få rettane til å setje opp ei framsyning som The Book of Mormon. I dette ligg det ein honnør til dei kunstnarane som finst her heime og som opphavsmenn meiner tilfører verket kvalitet. Vi har kjøpt ein såkalla non-replica versjon, som inneber at vi ikkje har sterke føringar på korleis vi vel å løyse regi, scenografi og kostyme. Dette er ikkje ein kopi. Å hevde noko slikt, er å ikkje ha følgd med i timen. Som regissør arbeider vi ofte med verk som har vore sett opp på andre scenar, også i andre land. Men vi kopierer ikkje nødvendigvis kvarandre av den grunn, gjer vi vel? Den finnest rett nok nokre titlar eller verk som er underlagt strenge føringar. Til dømes kjem alle titlane i Becketts katalog med klare retningslinjer og alle teater rundt om i verda som ønskjer å spele hans dramatikk er nøydde til å halde seg til desse. Men vi spelar han jo like fullt.
Og – ja – The Book of Mormon blir spela andre stader i verda og er såleis ikkje særleg spesiell. Det same gjeld for Brecht, Shakespeare og Ibsen. Men vi bruker jo aldri det som argument for ikkje å setje desse på våre heimlege repertoar likevel. Og vi omset også desse til nynorsk. Halldis Moren Vesaas leverte mange strålande gjendiktingar for teateret gjennom eit imponerande arbeid for å få dramatiske verk til å passe inn på scenane hos oss. Ho vann prisar for sine scenetekstar, og for desse blir ho hugsa som ei av det store skapande kreftene i norsk teater. Hennar arbeid for vårt språk er noko vi skal vere stolte over. Ikkje påstå at det er kopiering. For det har verdi å sjå internasjonal dramatikk på vårt eige mål. Argumenta dine om kopiering og at framsyninga blir spelt i andre land dekker over ei form for elitisme som eg har vanskar med å forstå. At vi er ein nasjon som ser verdien av å ha eit teatertilbod for oss som bur her, er eit trekk ved det norske samfunnet som eg vel å tolke positivt. Med det følgjer at ein tenåring frå Bøler faktisk kan ta t-banen ned til teateret og sjå The Book of Mormon, Romeo og Julie eller for den del Utafor til summen av ein kinobillett. Det er demokratisk og er for dei fleste langt meir praktisk og økonomisk enn å reise ut av landet for å sjå teater. Store overføringar over kulturbudsjettet rustar norsk teater og gir breidde, skapande krefter og kvalitet som gjer at vi nordmenn ikkje treng å dra andre stader for å sjå godt teater. Dette fører vidare til at vi uansett farge i det politiske landskapet kan halde på armlengde-prinsippet i kulturpolitikken her i landet. Mitt kjennskap til kulturpolitikk seier også at høgt besøk ved norske teater aldri har ført eller vil føre til kutt over budsjetta. Tvert i mot. Og med eit sterkt norsk teater som kjennest relevant for store deler av folket, så er eg viss på at politikarar frå heile partivifta utelukkande vil sjå positivt på ei slik utvikling og vi kan bruke pengar på å strekke oss enda lenger i utviklinga av scenekunsten.
Eg vil snu om på argumentasjonen din og påstå at The Book of Mormon i alle høgaste grad er ei framsyning som treng Det Norske Teatret (og altså statleg støtte) for å kunne bli presentert i Noreg. Vi opplevde nemleg overhovudet ikkje at vi satt på ein såkalla kassasuksess. Opp mot premieren følgde den heilt normale salskurver for ein Hovudscenepremiere. Det var først i den augneblinken at publikum og kritikarar kunne sjå kva for ein kvalitet det kunstnarlege laget i denne oppsetjinga hadde å vise til at vi kunne slå fast at dette ville bli ein publikumssuksess. Og det skuldast kvaliteten i framsyninga – slik ho er laga for Det Norske Teatret av scenekunstnarar som er gode. Repertoarpolitisk er framsyninga heilt rett for nettopp Det Norske Teatret. Religionskritikk og religionsdebatt er tema som har opptatt oss gjennom dei siste tiåra. The Book of Mormon er ein skarp, vittig og intelligent kommentar til dette og eit opplagt repertoarval i eit hus som vårt. At den i tillegg er populær og sender nye publikummarar til teaterhuset er ikkje noko vi klarer å sjå provokasjonen i. Men når det er sagt, 4 av 5 som kom innanfor dørene våre i 2017 valde seg ein annan tittel, noko som fortel oss at vi blir opplevd som relevant for teaterpublikummet. Likevel, i ettertid kan vi kalle den ein suksess, men denne formelen er ikkje vasstett. Det er ofte først i ettertid ein kan slå slikt fast.
For å vere ærleg; eg trur at skepsisen til at The Book of Mormon vinn prisen ligg i at den representerer en sjanger som ikkje har for vane å hente heim prisar. Ser ein bort frå at den er ein musikal, er det lite ved sjølve framsyninga som skil seg vesentleg frå alle andre titlar som vi finn blant tidlegare Heddapris-vinnarar i kategorien Årets framsyning.
Mvh
Erik Ulfsby
Erik Ulfsby sine svar til mitt spørsmål rundt Heddaprisens ansvar når det gjelder norske dramatikere tok en u-sving. Jeg vil løfte en debatt om orginal-verk, og Erik Ulfsby snakker om forestillingen Book of Mormon. Jeg problematiserer fra et ståsted som en hvis jobber daglig med å utvikle ny norsk dramatikk i en arv etter Ibsen.
Om man samskriver eller skriver alene, eller i rommet – eller i dialog med andre levende eller døde for å lage noe nytt og originalt til scenen, -er det merkelig å bli neglisjert.
Norske Dramatikere ble neglisjert på Heddaprisen. Jeg mener det er legitimt å bruke Book of Mormon som eksempel; fordi blant annet et helt kritikerkorps har hyllet denne forestillingen. Den burde muligens tåle det da? Det er ikke å sparke nedover, eller?
Hvor kommer trangen til å forsvare Book of Mormon fra? Hva er hensikten? Hva er kjernen i det budskapet? Forestillingen har fått første plassen – gullmedaljen – gratulerer – jeg synes personlig det var en flott forestilling, og hadde det gøy i teateret – jeg har aldri sagt noe annet. Min intensjon er å påpeke viktigheten av hva det selvstendig skapende arbeide er. Og at det bør få anerkjennelse.
Du, Erik Ulfsby hevder:
«Eg skal ikkje meine noko om det var rett anerkjenne The Book of Mormon for sine prestasjonar, til det er eg ikkje uhilda nok.
Men det eg kan og vil meine noko om, er kva for arbeid som ligg bak ei oppsetjing som The Book of Mormon.»
Du sitter både i Heddakomité og som teatersjef ved Det Norske Teatret, så riktignok som du selv skriver er du ikke uhilda nok. At det ligger stort arbeide bak å lage forestillingen er selvsagt. Ingen som jobber med teater lurer på det.
«Det Norske Teatret har opparbeidd seg eit omdømme i det internasjonale feltet som gjer at teateret faktisk er i posisjon til å få rettane til å setje opp ei framsyning som The Book of Mormon. I dette ligg det ein honnør til dei kunstnarane som finst her heime og som opphavsmenn meiner tilfører verket kvalitet».
At opphavsmenn mener det vil tilføre kvalitet – det tror jeg, det vil tilføre både kvalitet og økonomi. Ikke noe galt i det. Alle som lager kunst har lyst å leve av det. Også dramatikere i Norge.
«Som regissør arbeider vi ofte med verk som har vore sett opp på andre scenar, også i andre land. Men vi kopierer ikkje nødvendigvis kvarandre av den grunn, gjer vi vel?»»
Vi lever i en verden hvor det postmoderne har regjert en god stund – så kopier, referanser, analogier, nye sammenstillinger er ofte en naturlig del av refleksjonen som oppstår i selve verket.
Jeg er også av den oppfatning at interpretasjoner er dypt kunstnerisk arbeide. Men å være den skapende stemmen – enten i kollektivet – eller alene -det er noe annet. Det trenger pleie og støtte for å bli større enn seg selv. Du Erik, sitter i Heddakomiteen.
Bør ikke dette reflekteres i nominasjonen Beste Scenetekst?
«Dette er ikkje ein kopi. Å hevde noko slikt, er å ikkje ha følgd med i timen»
Vel, rett skal være rett. Jeg har ikke hevda at det er en kopi. Jeg stilte et retorisk spørsmål det lød slik: Men det er vel strengt tatt en slags kopi med sterke føringer fra opphavsmennene? Og det kom rett etter en setning hvor det stod at jeg syntes forestillingen var strålende. Følge med i hvem sin time? Amerikanere er veldig gode på rettigheter og ånsdsverk, og fordi noen går på en annen skole enn deg vet vi som gjør det hvor mange krav som kan følge et verk.
«Halldis Moren Vesaas leverte mange strålande gjendiktingar for teateret gjennom eit imponerande arbeid for å få dramatiske verk til å passe inn på scenane hos oss. Ho vann prisar for sine scenetekstar, og for desse blir ho hugsa som ei av det store skapande kreftene i norsk teater.»
Jeg har hatt mye glede av Halldis Moren Vesaas, og for eksempel av Andre Bjerkes oversettelse av Shakespeare. Eller: takk og lov for at Odysseen er oversatt fra gammel gresk, ellers hadde jeg aldri kunnet ta del i den sangen. Jeg har i grunnen daglig glede av oversettelser – jeg er glad i språket mitt. Men jeg håper oversetteren bestreber seg på å ligge så tett opptil originalen som mulig og ikke dikter fritt noe annet, for da ville oversettelsen miste gyldighet. Tenk at den Ibsen nominerte teksten Å telle til Null av Kristofer Grønskag er blitt oversatt av Nelly Winterhalder til tysk! Fantastisk! Norsk barnedramatikk eksporteres til utlandet. Eller Arne Lygre som oversettes til Fransk. Men tenker du, Erik at en oversettelse er sammenlignbart med en egen skapende stemme som dikter et originalt verk?
«Med det følgjer at ein tenåring frå Bøler faktisk kan ta t-banen ned til teateret og sjå The Book of Mormon, Romeo og Julie eller for den del Utafor til summen av ein kinobillett. Det er demokratisk og er for dei fleste langt meir praktisk og økonomisk enn å reise ut av landet for å sjå teater.»
Snart får alle norske tenåringer tilgang på VR-briller og kan reise hvorsomhelst i verden i demokratiets navn for å se hvasomhelst, hvis vi skal se fremover. Så hva trenger vi teatret for da, hvis det du skisserer er målet? Hvorfor dette argumentet i en sak om åndsverk?
Hvorfor sammenligner du plutselig film og teater? Nå snakker du om markedsliberalistiske krefter og marketing –.eller?
«At den i tillegg er populær og sender nye publikumarar til teaterhuset er ikkje noko vi klarer å sjå provokasjonen i.»
Nei, hipp hurra! Jeg elsker teater – få folk inn! Hvem er provosert over dette? Hvem er vi? Jeg er ikke provosert over dette.
«For å vere ærleg; eg trur at skepsisen til at The Book of Mormon vinn prisen ligg i at den representerer en sjanger som ikkje har for vane å hente heim prisar. Ser ein bort frå at den er ein musikal, er det lite ved sjølve framsyninga som skil seg vesentleg frå alle andre titlar som vi finn blant tidlegare Heddapris-vinnarar i kategorien Årets framsyning.»
Jeg repeterer: jeg snakker ikke om sjanger. Jeg klarer veldig godt å skille sjangere fra hverandre. Jeg snakker om opphav, om tekst. La oss si, for gøy, at Jon Fosse hadde skrevet en musikal som vant Heddaprisen. Da hadde ikke mine spørsmål sett dagens lys.
Har jeg klart å tydeliggjøre eventuelle utydeligheter nå? Skal vi slutte å snakke om forestillingen Book of Mormon?
Book of Mormons er en forestilling i særklasse i norsk sammenheng. Sjelden har jeg sett regien på en hovedscenemusikal så blottet for pompøsitet, så herlig sprelsk og så deilig balansert mellom det korrekte og politisk ukorrekte. Sjelden har jeg sett så mange dritflinke fargede skuespillere på scenen samtidig. Og sjelden har jeg sett så mange dritflinke mannlige dansere på scenen samtidig. At Heddajuryen har forelsket seg i denne produksjonen forstår jeg meget godt. Og at produksjonen fortjener en pris: Javisst!
Heddajuryen har i år har forelsket seg i Det Norske Teatret. Og det forstår jeg godt. Det Norske Teatret har mye bra på gang om dagen, og fortjener alle prisene de har fått.
Både juryleder Kristian Seltun og talsperson Lillian Bikset har vært tydelige i debatten i forbindelse med nominasjon og prisutdeling. Deres definisjon av scenetekst er helt legitim. Og i bunn og grunn dreier ikke denne debatten seg om scenetekstens egenart i det hele tatt. Dette er vel snarere en debatt om hvem som fikk, hvem som burde fått pris og hvem som ble forbigått?
Heddajuryen består av kompetente folk, men dette betyr jo ikke at heddajuryen representerer norsk teater som sådan. En jury vil aldri kunne favne alle.
Heddaprisen representerer juryens oppfatning av kvalitet i norsk teater i det øyeblikket de satt seg ned for å bestemme sine kandidater. Hverken mer eller mindre. Noen ble nominert, andre vant og noen ble ikke vurdert. Sånn vil det alltid være. Og i år, som tidligere år, gjenspeiler de nominerte, jurymedlemmenes subjektive oppfatning av kvalitet.
Mye har skjedd innenfor norsk teater siste årene. Ifjor vant NIE og Teater Joker Heddapris. Frie grupper har fått en større plass innenfor feltet, noe som tross alt også ble gjenspeilet i årets nominasjoner. Men fortsatt er det kang vei å gå. Og kan hende burde debatten nå, snarere enn å dreie seg om scenetekst, dreie seg om juryens sammensetning?
Mvh.jarl flaaten bjørk