Det er kritikkverdig
Direktør i Danse- og teatersentrum, Hege Knarvik Sande, etterlyser Kulturdepartementets lovede driftsstøtteordning i lys av de siste avslagene på og tildelingene av kunstnerskapsstøtte.
Transiteatret-Bergen, Susie Wang, Traavik.info har ikke fått fornyet statsstøtten. Det er to år til neste gang man kan søke kunstnerskapsstøtte, og vi venter fortsatt på Kultur- og likestillingsdepartementet som skal opprette en driftstøtteordning for de etablerte kompaniene. Det er et betimelig spørsmål: Hvem tar ansvar for finansiering av norsk scenekunst?
Det er høst, og tradisjonen tro de siste årene er det nye scenekunstkompanier som er ute av kunstnerskapsstøtteordningen til Kulturrådet. Nok en gang sitter vi i en situasjon hvor noen av våre fremste og mest etablerte scenekunstkompanier har ikke fått fornyet statsstøtte med begrunnelsen at de økonomiske rammene er for dårlige. Det at både Kulturrådet og Kultur- og likestillingsdepartementet lar denne situasjonen fortsette er sterkt kritikkverdig. Når skal staten Norge ta sitt ansvar for sine elitestjerner i scenekunstfeltet?
Basisfinansieringen, som ble etablert i 2007, var en suksesshistorie. Hensikten var at scenekunstkompanier skulle få forutsigbar støtte over flere år, for å profesjonalisere seg med mulighet til å etablere seg internasjonalt, til å planlegge og tenke langsiktig. Og det gjorde de. Norsk scenekunst har høyt internasjonalt renommé og presterer på et toppnivå. Evalueringen (Basis og overbygning, en evaluering av tilskuddsordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper av Telemarksforsking, 2018), av basisordningen synliggjorde også hvilken viktig betydning forutsigbar støtte har for muligheten til å virke på et profesjonelt nivå. Til tross for dette så ble ordningen avviklet og erstattet med kunstnerskapsstøtten. Argumentasjonen var at nye kunstnerskap måtte komme til. Slik har det også vært de siste årene, etablerte kunstnerskap har måttet vike for nye, og slik er det også ved årets tildeling. Alle seks kunstnerskap som har fått støtte er verdige støttemottakere, og det er viktig å ha ordninger hvor nye kommer til. Men, det er også en kjensgjerning at mange viktige etablerte kunstnerskap har mistet statsstøtten i en periode over flere år, under begrunnelse av stramme rammer. I år står Transiteatret-Bergen, Susie Wang og Traavik.info for tur, og sammen med dem så står mange av de tidligere basiskompaniene fortsatt uten støtte som: Verk produksjoner, Tori Wrånes, Goksøyr & Martens, Ingun Bjørnsgaard prosjekt, og winter guests.
Det som er kritikkverdig er at vi har en situasjon der nye kunstnerskap settes opp mot etablerte, og at Kulturrådet i sin tid endret basisordningen uten at det ble opprettet en ordning som ivaretok elitestjernene i det norske scenekunstfeltet. Det er også kritikkverdig at ikke rammen i ordningen har økt, noe som betyr at vi nå står i en situasjon hvor det ikke er mulig å søke kunstnerskapsstøtte før om to år. Det er også kritikkverdig at Kultur- og likestillingsdepartementet har brukt fem år på å etablere en ny ordning. Og det er kritikkverdig at ordningen ennå ikke er klar selv om den nye regjeringen vedtok det i sitt tilleggsbudsjett for 2022, og da sa at den skulle være klar til innen påske inneværende år.
Det er kritikkverdig fordi det koster. Det koster for kompaniene som fra én dag til en annen mister alle framtidsutsikter og må legge alle langsiktige planer på is. Det koster også samfunnet, som har investert offentlige midler nettopp for å bygge opp kompaniene til å øke sin mulighet for verdiskaping, for i neste sekund å rive reisverket ned. Da høster man ikke frukten som man sår – og investeringen blir verdiløs.
Nå er det på tide å rydde opp i støtteordningen for det frie scenekunstfeltet. Vi må få en driftstøtteordning som har store nok rammer til å faktisk dekke behovet. Det er mange, også andre scenekunstkompanier som er etablerte utenfor Kulturrådets ordninger som har behov for langsiktig driftstøtte. Situasjonen er uholdbar, vi står i fare for å miste ytringsmangfoldet i scenekunstfeltet.
Her leser jeg et fallosaktig syn på kunst: Det finnes en vei til å bli god og anerkjent, og den går rett opp i et forhåndsbestemt system. Først skal du ha mottatt prosjektstøtte så skal du ha kommet deg på inn på Basisordningen eller Kunstnerskapstøtteordningen. Deretter skal du nå mange publikummere. Da har du lykets i å bli en elitestjernene/et etablert kompani.
Dette er helt imot mitt kunstsyn mitt. Jeg mener kunsten beveger seg i helt ander former og ikke nødvendigvis er god selv om den når mange, og som Louis Schou-Hansen skriver så finnes det kunstnere som ikke passer inn under Basis/Kunstnerskap men som på ingen måte er dårligere kunstnere av den grunn. Det finnes en haug av kunstnere som lager fet kunst som ikke er del av de nevnte ‘elitestjernene’.
Jeg selv lot vær å søke Basis i mange år, for jeg ville ikke inn i det formatet. Nå har jeg Kunstnerskapstøtte men jeg er kritisk til hvordan helheten på støtteordninger for fri-scenekunst er organisert hos Kulturrådet. Kunstnerskapstøtten er en slags likning av Basis, den er rigget slik at den ikke gir samme langsiktighet men den slipper flere til. Jeg tror vi med fordel burde se på alle ordninger under ett og finne nye systemer som kommer flere til gode.
Men så lenge vi har organisasjoner som jobber oppunder et fallos narrativ så kommer vi til å slite med å ta til vare på kunsten.
Det er problematisk at medlemsorganisasjonen Danse- og teatersentrum ikke utviser en større kompleksitet i sitt syn på kunst enn det som kommer frem her. De har med forhenværende og nåværende sjefer også lobbyert opp mot politikere sammen med NODA og Danseinformasjonen om å lage en ny ordning for ‘elitestjernene’ / etablerte kompanier. Fokuset deres er altså ikke å øke kulturfondet men å løfte frem de kunstnerne som har kommet til tuppen i fallossystemet.
Da må vi også snakke litt om begrepet etablerte kompanier. Hva er det som har skapt disse såkalte etablerte kompaniene? Jo det er den gamle ordningen Basisstøtte. Basisstøtten ga langsiktighet og mulighet til å etablere nettverk og gode arbeidsforhold. Men som kjent kom det ikke nok friske midler inn til kulturfondet, og dermed ble det nesten umulig for flere kunstnere å komme inn på denne ordningen. Og det har vært smuler igjen for de som ønsker en annen struktur via Prosjektstøtteordningen. Dermed sitter vi med et falskt narrativ om at rundt ti, tolv kunstnere er de beste vi har.
Jeg mener vi heller burde jobbe for økte midler til kulturfondet, endre hele strukturen på tildelingsordninger for produksjon og visning, våge å argumentere for kunsten på kunstens premisser og ikke falle for å bruke fallosretorikken. Dette er skummelt, og ikke noe lett i dagens politiske vind og med det polariserte og lave nivået på kulturjournalistikk og debatt som Morten Traavik og Sløseriombudsmannen har vært med på å skape de siste årene.
Jeg vet mange er redde for å kritisere nå. De orker ikke å bli trakassert av Sløseriombudsmannen og hans følgere godt heiet på av Morten Traavik. I det du ytrer deg blir du trolla. Vi får se hva dette innlegget gir meg. Mange er også redde for å kritisere makta (fond og råd) i redsel for å ikke få tildelinger for da har du som kjent ikke penger til å betale husleia. Det forstår og respekterer jeg, og derfor er det viktig at jeg som mottager av Kunstnerskapstøtte faktisk gjør det.
Jeg håper dette innlegget sår noen ideer om at systemer ikke trenger å være sånn de er, at det er mulig å endre systemer og det er mulig å tenke på ander måter enn fallossystemet ber oss. La oss skape kunst som berører og gir mulighet til å tenke og føle annerledes!
Elitestjerner? Wow! Årets nyord! Ikke bare er man en del av eliten, man er jaggu stjerne også. Lengre er det vel ikke mulig å komme. Da gjenstår det bare at bevilgende myndigheter tar den uavviselige innsikten som ligger i dette grenseoverskridende begrepet innover seg.
De norske “elitestjerner”? Kan vi i tillegg også jobbe for en ny politisk retorikk i feltet, da uttalelser som denne virker ganske reduserende og respektløs for diversiteten i scenekunstfeltet der faktisk omtales.
Med al respekt for at spesifikke ordvalg kanskje virker mere effektivt i en politisk sammenheng enn andre, skaper denne type retorikk også et tydelig hierarki mellom feltets mange kunstnere, da den direkte likestiller Kunstnerskapsstøtten og en elitær status.
Noe jeg savner i denne debatt generelt, er en forståelse for, at ikke alle kunstnere opererer med en praksis som egner seg til å eksistere innenfor Kunstnerskapsstøtten. Å snakke om denne støtteordning som en form for eliteprogram, skaper derfor, potensielt også et farlig narrativ om en lineær utvikling av et kunstnerskap; at vi alle skal jobbe oss mot det samme mål.
Jeg forstår også debattinnleggets holdning som at tidligere basisfinansierte eller kunstnerskapsstøttede kunstnere automatisk skal overføres til en driftstøtteordning, en praksis som jeg er ganske usikker på, om der er noen form for bred enighet om i feltet? Men, dette kan selvfølgelig være en feil lesning.
For å spesifisere litt. Jeg er helt enig i at Kunstnerskapsstøtten er bra for de som ønsker den og helt enig i at der er behov for en driftstøtte ordning eller liknende. Men, at denne må kunne (og skulle) søkes og at tidligere basis/kunstnerskapsstøttede kompanier ikke per automatikk skal overføres til denne.