Den umulige spagaten
Til tross for gode visuelle grep har dette prosjektet falt fra hverandre et eller annet sted på veien mot premiere.
Boka Den lille prinsen av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry fra 1943 er en klassiker det ikke er helt lett å få grep om. Originalen er full av forfatterens enkle illustrasjoner, og utgivelsen blir ofte referert til som en tidløs barnebokklassiker elsket av både voksne og barn. Men hvem er den egentlig skrevet for? Ytre sett likner teksten på en barnefortelling: En pilot som har nødlandet i Sahara-ørkenen og er i livsfare hvis han ikke klarer å reparere flyet, møter plutselig en liten prins og blir langsomt kjent med ham. Snart får leseren vite at prinsen har forlatt asteroiden der han bodde for å reise fra planet til planet og utforske verden. Samtidig har Den lille prinsen et poetisk språk og et meningsinnhold som utvilsomt går over hodet på barneleserne mye av tiden og henvender seg til voksne: Teksten er full av fabelliknende, allegoriske elementer og filosofiske, undrende dialoger.
Med andre ord er det en utfordrende oppgave å lage godt barneteater av klassikeren. Det krever mye fantasi og kreativitet når utgangspunktet er en fortelling med så mange voksne dimensjoner – for hva er poenget med en iscenesettelse for barnepublikummet hvis den ikke i det minste forsøker å nærme seg dem på deres egne premisser og går inn i deres opplevelsesverden? Etter å ha sett Den Nationale Scenes iscenesettelse av Den vesle prinsen basert på Jon Fosses nynorske oversettelse fra 2020, fremstår teateradapsjonen som et umulig prosjekt forkledd som publikumsfrieri.
Spennende scenografi
Regissør Annika Silkebergs dramatisering for teaterscenen er stramt tilskåret samtidig som hovedfokus er på visuelle virkemidler, kostymer, musikk og det teatralt lekne. Som ved et trylleslag tar scenograf- og kostymedesigner Rebekka Bentzen og lysdesigner Anne Bergendahl publikum inn i en annen verden. Langs scenens buede bakvegg er det montert et hvitt rekkverk likt det som finnes i dansestudioer og en tynn, avlang stripe av led-lys. På det roterende scenegulvet står tre store, gule firkantede vifter i trekantformasjon, og i midten av scenegulvet er det en luke i gulvet. Anne Bergendahls lysdesign består av en fargesterk palett der hele scenen lyser i ensfargede tablåer som veksler mellom blant annet blått, rosa og hvitt. Dette skaper kontraster som tydeliggjør sceneskiftene og framdriften i handlingen. Fredrik Arsæus Nauckhoffs stemningsskapende musikk og videoprojeksjoner med naivistiske barnetegninger bidrar dessuten til å gi liv til tablåene. Det er et spennende og visuelt slående scenelandskap som fester seg på netthinnen.
Overraskelseseffekter
Oppsetningen utnytter også scenerommets mange nivåer effektivt i historiefortellingen, og det gir en egen overraskelseseffekt hver gang skikkelsene den lille prinsen møter gjør sin entré og sorti. Alle er kledd i iøynefallende og overdrevne kostymer med detaljer som forsterker ulike karaktertrekk og gir skuespillerne mye å spille på i det fysiske bevegelsesspråket. At reven for eksempel kommer gående inn på scenen i Kangoo Jumps, en type hoppsko som likner rulleskøyter i designet men er festet til en oval skinne istedenfor hjul, er så merkelig og tungvint at publikum umiddelbart ler av synet.
Den forfengelige mannen med flosshatt kommer klatrende ned i et tau fra taket, og prinsens rose stiger sakte opp gjennom en luke i scenegulvet. Forventningene mine bygger seg opp idet jeg kan skimte tre-fire rosa ballonger som langsomt svever opp fra luken før ballongene viser seg å være festet til en tråd rosen har rundt håndleddet. Rosen, spilt av Ameli Isungset Agbota, beveger seg deretter stavrende ut på scenegulvet iført en rosa tyllbekledning som gjør henne veldig klumpete rundt overkroppen mens hun etter beste evne prøver å inngi eleganse. Med et scenegulv som stadig roterer, og karakterer som forsvinner inn og ut av luker, klatrer opp på veggen i rekkverket eller setter seg på de gule viftene, er det stor variasjon i scenebildet og mye som skjer hele tiden, både høyt og lavt.
Den umulige spagaten
Til tross for gode visuelle grep har dette prosjektet falt fra hverandre et eller annet sted på veien mot premiere. Komponist Arsæus Nauckhoff har skrevet små sangsnutter som flere av karakterene synger når de går inn og ut av scenen, og sammen med disse opptrinnene har regissøren gjennomgående valgt å sprite opp forestillingen med komikk og overspill. Det er friskt at de prøver å fornye klassikeren, men hvor morsomt er det egentlig for barnepublikummet når forretningsmannen, spilt av Kristoffer Sagmo Aalberg, kledd i grå dress med svarte høyhælte sko og en liten svart dameveske på skulderen, febrilsk går rundt på scenen mens han banner høyt på engelsk? Eller når han setter seg på en vifte, veiver med føttene og viser fram de høyhælte skoene sine mens han gjentar at han er en seriøs businessmann?
Når tre blomster i rosa tyll, spilt av Eirik del Barco Soleglad, Thomas Bipin Olsen og Kristoffer Sagmo Aalberg danser cheerleading-aktig med «sexy» koreografi og proklamerer at de skal overgå Lady Gaga, fremstår 2000-talls estetikken fullstendig passé. Jeg får et øyeblikk opplevelsen av å se et revynummer for voksne og ikke et dansenummer i en familieforestilling. Stort bedre blir det ikke når drankeren som drikker for å glemme, stiller seg ytterst på scenekanten og skrikesynger uforståelige ord i bråkete rock, eller når geografen danser en stiv robotdans mens han synger «I lost it/ the world». Hva gjør for øvrig den engelske teksten i en dramatisering som baserer seg på Jon Fosses nynorske oversettelse?
Flere av sekvensene har med andre ord et innhold som først og fremst oppleves myntet på meg som voksen, og det gjør at gapet mellom de ulike elementene i forestillingen blir veldig stort. En annen konsekvens ved valget av sceneuttrykk er at det som faktisk blir sagt får for liten plass og at replikkutvekslingene ofte har dårlig flyt. Undringen som ligger i kjernen av fortellingen forsvinner dermed ut av syne til fordel for visuelle og musikalske avledningsmanøvre uten at det blir bedre teater av den grunn. Scenene der piloten (Eirik del Barco Soleglad) og den lille prinsen (Kamilla Grønli Hartvig) henvender seg direkte til publikum har riktignok noe av fortellingens magi i seg, men det kan ikke redde helheten. Oppsetningen av Den vesle prinsen illustrerer den umulige spagaten familieteateret på store institusjoner befinner seg i når de er avhengige av å sikre billettsalget ved å lokke de voksne til å ta med barna på teater, men det må finnes andre utveier enn denne.
