Den geografiske skjevfordelingen
Styreleder i Forum for nordnorske dansekunstnere, Mathilde Caeyers, skriver her om den geografiske skjevfordelingen og manglende støtte til scenekunstnere i Nord-Norge. Kan det være noe i Kulturrådets system som ikke fungerer?
Geografisk skjevfordeling av midlene som forvaltes av Kulturrådet under tilskuddsordningen «kunstnerskapsstøtte» er en av flere flaskehalser som utfordrer utviklingen av den frie scenekunsten i Nord-Norge. Det nordnorske scenekunstfeltet er preget av at kunstnere og frie scenekunstgrupper bruker tid og ressurser på å søke midler til enkeltprosjekter. Det resulterer i at det brukes mer tid på å skrive søknader enn faktisk å skape scenekunst.
Forum for Nordnorske Dansekunstnere har, som interesseorganisasjon, et formål om å tilrettelegge for dansekunst i landsdelen, men ser at mangel på arbeidsplasser og forutsigbarhet gjør det mindre attraktivt for scenekunstnere å etablere seg her. Det har over lang tid vært konsensus innenfor samfunnsutviklingen at man må skape arbeidsplasser for å tiltrekke seg folk. Det vi trenger er et mangfoldig arbeidsmarked som tilrettelegger for langsiktig utvikling. Innføring av større geografisk spredning på flerårige tilskudd vil kunne skape et slikt mangfold.
Et av problemene som Ferske Scener har tatt opp i sitt innlegg i Nordnorsk debatt er at de som tar beslutninger om forvaltning av statlige midler til kunstnere og kompanier ikke kjenner til feltet i nord. Kulturrådet forsvarer seg med at utvalgene har representanter fra hele landet, men da virker det jo som om det ligger et ansvar for å forsvare eget hjemsted hos den enkelte representant, men det er ikke tilfelle i det hele tatt. Problemet er at det i stor grad er nordnorske representanter som ser den nordnorske scenekunsten, og dermed finnes det ikke et godt nok grunnlag for å vurdere søknadene som kommer fra nord.
Kulturrådet sender sine saksbehandlere og konsulenter til de store festivalene, som Festspillene i Nord-Norge, Vårscenefest og DanseFestival Barents, men det er ikke de som tar beslutninger i det kunstneriske utvalget. Hvis det kunstneriske utvalget begynner å reise mer på tvers av sine hjembyer, vil vi kunne få en mer kvalitativ og objektiv vurdering av søknadene i tillegg til å knytte miljøer sammen.
Selv om vi bor i et langstrakt land bør det ikke hindre oss i å skape et mer sammensveiset scenekunstmiljø på landsbasis. Regionen er preget av at vi er frakoblet resten av landet og dermed sliter med å synliggjøre kunsten vår nasjonalt. Dette kommer også av at det er ytterst få kritikere som reiser nordover for å anmelde kunst og kultur. Mangel på tilskudd av langsiktige midler og anmeldelser resulterer i at mange kunstnere ikke når ut med det de har brukt tid å ressurser på å skape.
Kulturrådet snakker om at kunstnerisk kvalitet er det viktigste kriteriet i søknadsbehandlingen og mener at samtlige utvalg (inkludert de som behandler kunstnerskapsstøtte) kjenner virksomheten i hele landet godt. Likevel har det gått null av 500 millioner kroner til frie scenekompanier gjennom ordningen for kunstnerskapsstøtte de siste ti årene. Lars Petter Hagen sier til Scenekunst.no at noe av årsaken er manglende søknader fra nord i visse perioder, men det endrer jo ikke det faktum at 100% av innsendte søknader fra regionen til denne støtteordningen har fått avslag.
Mener man at kvaliteten på den samlede virksomheten i Nord-Norge er såpass lav? Og har vært lav over så lang tid? Burde det kanskje komme stimuleringsmidler på banen for å hjelpe oss ut av vår elendighet? Hva er det vi ikke forstår som resten av landet har forstått? Eller kan det være noe i Kulturrådets system som ikke fungerer?
Nyansering og tiltak:
Det er topp med debatt, og enig i premisset om at Kulturrådet sine støtteordninger burde speile et mangfold, og være for hele landet. Som medlem i Fagutvalget for dans er jeg med å behandle kunstnerskapstøtten, og det er givende arbeid. Det er også hyggelig å se at det er mye som skjer i nord på scenekunstfronten, og at det blir lagt merke til.
Når det er sagt. De siste 10 årene har det vært 5 kompani fra Nord-Norge som har søkt Kunstnerskap/Basisstøtte fra nord. Disse er Ferske Scener, Haugen Prod, In Tuit (kun søkt en gang), Eilertsen & Granados og Humorlosjen (kun søkt en gang). Flere har også fått veiledning uten å ha søkt. Noen nordnorske bosatt andre steder har søkt og fått støtte.
Det er i tillegg lite søknader fra andre regioner enn rundt Oslo. Dette er i så fall ikke bare en utfordring for Nord-Norge.
Følgende spørsmål kan stilles til oss selv her nord (og kanskje flere plasser):
-Hvordan jobber Forum for Nordnorske dansekunstnere, Radart og Dansearena Nord for å informere om støtteordninger og stimulere potensielle kandidater til å søke?
-Hvilke enkeltkunstnere og kompani er potensielle søkere av Kunsterskapstøtte, og hvordan får de hjelp til å søke?
-Spiller nordnorske aktører bare i Nord-Norge? Eller blir de sett andre steder?
-Hva koster det å sende ut fagutvalget, og hvordan er dette forenelig med det kunstneriske virket til fagutvalgsmedlemmene? Skal medlemmer i fagutvalgene sette sittt eget kunstneriske virke på vent for å reise rundt og se hver enkelt scenekunstner?
-Det er også andre regioner enn Nord-Norge som ikke har stor frekvens på Kunstnerskapstøtte. Hvilke stimuli trenger disse regionene? Og hvordan kan vi påvirke for å få mer penger til scenekunsten, mangfoldet og styrke hele landet?
-Hvordan jobber vi for at festivalene i større grad kan være med på å produsere scenekunst i nord (og ikke bare hente ferdige forestillinger)?