Dansefeber på vei ned

De unge Dansefeberdanserne er ikke mestre og
Riksteater-showet er ikke dansekunst. Men ungdommene kan kunsten å
vinne hjerter og konkurranser. Det holder Dansefeber
flytende, skriver vår anmelder Sidsel Pape, etter premieren på
Riksteatrets forestilling på Edderkoppen i Oslo.

Forestillingsnavn: Dansefeber

Spillested: Edderkoppen, Norgesturné med
Riksteatret etter 9.10.

Kunstnerisk ledelse/idé/regi: Merete
Lingjærde

Koreografer: Jan Ivar Lund, Bjørn Holthe,
Subjazz, Toni Ferraz, Belinda Braza, Maria Karlsen, Tine Aspaas og
Vibeke Sørlie

Medvirkende: Hanna Mjåvatn (25), Alexandra
Irena Joner (17), Anette Stokke (18), Eric C. Nærbø (21), Hugo
Hagström (21), Navid Rezvani (23), Vegard Kristiansen (20) og Mona
Jeanette Berntsen (17)

Kostymedesign: Mette Jacobsen

Lysdesign: Joakim Moe Røisland

Lydproduksjon: Lars Årdal

Videomontasje: Lars Joakim Ringom

I foajeen varmes publikum opp med struttende dans til rivende tekno
utført av paljettkledde småpiker fra en selskapsdansesekole. De
brunsprayete små kroppene deler ut trange t-skjorter til alle barna
som har kommet for å se Dansefeber. Vi forberedes på en
scenisk opplevelse ikke helt ulik film på kino. I Edderkoppens
mørke blir det hjemmekoselig som foran TV.

Uferdige ferdigheter

Riksteatret kaller Dansefeber for en danseforestilling,
men resultatet framstår ikke som en samlet estetisk helhet. Jeg ser
en populærpedagogisk oppvisning av ungdomskulturens danser med
tilhørende musikk. Kostymene viser stort budsjett og kunstneriske
ambisjoner, men virker utenpåklistret når de ikke underbygger
dansen.

Sjangrene jazzdans, ballroom og hiphop
presenteres i hver sin del limt sammen av et massivt lysshow, lyd
og video. Hver del introduseres med filmklipp av høydepunkter fra
TV-serien. De gjentatte bildereferansene utgjør en vel trygg
dramaturgi.

Videomontasjene i Dansefeber har MTVs
forførende regi med kjappe klipp og uthevelse av svev og kast. Det
skaper forventninger til danserne som er umulig å leve opp til
scenisk. Danserne klarer seg bemerkelsesverdig bra opp mot filmen,
men det sier mer om deres scenetekke og sjarme enn
danseferdigheter.

Dansefeber blir særlig sentimental når vi
ser reprise av dommerens og Hanna Mjåvatns gledestårer da hun vant
dansekonkurransen. Hannas solo på Edderkoppen, som spiller på lag
med filmen på lerettet bak henne, er tonesatt av Sinead OŽConnors
“Sacrifice”. Sangens paradoksale tekst om å gi bort hjertet sitt
uten å ofre noe, virker urovekkende i lys av Hannas store innsats i
Dansefeber. Ungdommene gir alt de har og det er
oppdragsgiverne best tjent med.

Damedominans

I jazzdansdelen blir det tydeligst at ӌtte unge,
hardtarbeidende dansere ligger i
startgropa for sin karriere”, sitert fra programmet. De nøler,
stotrer og kommer ikke opp på et profesjonelt nivå, slik som i
hiphopen. I denne delen flyter til gjengjeld kombinasjonene sammen
og fremstår som et fengende og helhetlig uttrykk.

Som hiphoppere utfolder jentene seg
overbevisende. Guttene kommer ikke like godt til sin rett i noen av
dansesjangrene. Dette inntrykket består, til tross for den
kjønnsstereotypiske selskapsdansen der gutt i dress tiltvinger seg
kyss og slenger lettkledd jente i gulvet. Publikum jubler
gjenkjennende.

Å vinne hjerter

Etter sceneshowet reiser formannen i Danseforbundet seg. Han
hevder at Dansefeber er en historisk begivenhet, men hva er
nytt? Intet annet enn Riksteatrets definisjon av dansekunst. Det å
mestre å danse med briljans er en gammel definisjon. Dansekunst i
betydningen selvstendig estetisk kunstuttrykk, er et nyere konsept
som jeg trodde Riksteateret benyttet seg av.

Folk flest kan hevde at de åtte vinnerne fra
TVNorge er briljante og at Dansefeber er dansekunst. Verre
er det når Riksteateret benytter denne definisjonen for å
rettferdiggjøre sitt behov for å selge forestillinger. Samtidig
sikrer de seg ved å skrive at danserne ligger i startgropa for sin
karriere. De åtte unge er ikke mestre og Dansefeber er ikke
dansekunst i noen forstand. Men ungdommene kan kunsten å vinne
hjerter og konkurranser. Det holder Dansefeber flytende.

Riksteatrets velmenende mål med Dansefeber
er å skape og videreutvikle danseinteressen hos et ungt publikum.
Den interessen har TV hetet opp til høy feber. Riksteaterets
Dansefeber kan i beste fall bidra til å senke feberen og
forventningene ned til et nivå der interessen for dans kan leve
lenge i landet.

Les flere kritikker her! – står under menyen “Scenekunstkritikker” på
forsiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER