I Wagners Parsifal skjer det forholdsvis lite på fire timer. Bergen Filharmoniske Orkesters oppsetning holder likevel publikum ytterst på stolen fra første til siste tone.
Tre arktiske myter danner grunnlaget for Allaq – Dållen gïele/Ildens stemme, men forestillingen makter ikke å forene disse til et helhetlig narrativ.
I Ingmar Bergmans “Jordbærstedet” på Nationaltheatret står ordet og teatret i sentrum.
I danseforestillingen Köln Concert utfordres binær og normativ tenkning gjennom ekspressiv og minimalistisk koreografi.
Kari Beate Tindbergs nye bestillingsverker er – for det meste – slående orkesterkunst.
“Utopia – et drømspel for barnehagen” viser frem både barnehageteatrets muligheter og dets begrensninger.
Det er for få “brå kast” i Det Norske Teatrets oppsetning av “Romeo og Julie”.
Bergen Nasjonale Operas Amahl og de tre vise menn imponerer musikalsk, men ikke alt klaffer når historien flyttes to årtusener frem i tid.
I 100 år har Oslo Filharmoniske Kor opptrådt på Oslo-filharmoniens konserter – uten annen lønn enn selve opplevelsen.
Seek Bromance er et komplekst, rikt og sjangeroverskridende epos som arbeider emosjonelt, intellektuelt og fiksjonelt
Fargespills møte med Beethovens niende symfoni er en musikalsk triumf, men etterlater et spørsmålstegn.
Musikalen Come From Away byr på musikalsk intensitet og overskudd, men mangler særpreg.
I “Gurudo” inviteres publikum til å utforske en mystisk mellomstasjon utenfor tid og sted, hjemsøkt av sære karakterer.
Opp en trapp, inn en dør, gjennom et skap og inn på en trikk. Feil Teater har gjort trikkeuniverset sitt enda litt mer magisk.