“Havet tar det det ikke gir” formidler et sårt og viktig innblikk i flyktningers erfaringer, men teateret roter seg bort på veien fra tekst til scene.
“De ti bud” på Trøndelag Teater består av sterke og visuelt slående fortellinger. Enkelte av de dramatiske høydepunktene er likevel noe forhastede.
“7% samisk” beskriver minoritetsstresset mange unge samer står i på sårt, gjenkjennelig og humoristisk vis.
Barnekorets klang og profesjonalitet er som vanlig uovertruffen, men det er vanskelig å forstå hva slags forestilling «En monsteropera» prøver å være.
Mia Habib productions «How to. A score» er et tankevekkende og noe ujevnt maraton av soloer.
Årets Dansefestival Barents i Hammerfest bød på flere gode forestillinger, men manglet særegenhet og kontakt med byen for øvrig.
Maja Lunde har dramatisert sin egen barneboksuksess. Snøsøstera er blitt en fullverdig teatertekst som står på egne ben.
Ringsakeroperaens «La bohème» er scenisk vellykket og musikalsk på god vei, men er repertoarvalget egentlig for dristig?
Kjærlighetens Antarktis byr på solid skuespill, men kjører på med for mange virkemidler.
Årets Oktoberdans var preget av tydelige enkeltkunstnere og en dyrking av risiko i tråd med Sven Åge Birkelands ånd.
Skjøre familiære strukturer krakelerer i det amerikanske skuespillet The Humans. Når det settes opp i norsk drakt på Oslo Nye Teater mistes noe kulturelt på veien.
Med subtile virkemidler viser Bergen Nasjonale Opera hvorfor «Tryllefløyten» tåler å bli spilt igjen og igjen.
Wees forestilling «Home Movie» hadde hatt godt av en strengere dramaturg og en tydeligere konseptutvikling.
På tross av den ambisiøse tematikken når ikke «Hvalen i rommet» utover sitt artige formspråk.