Mellommenneskelig, amerikansk dramatikk

Skjøre familiære strukturer krakelerer i det amerikanske skuespillet The Humans. Når det settes opp i norsk drakt på Oslo Nye Teater mistes noe kulturelt på veien.  

Antydningens kunst

Med subtile virkemidler viser Bergen Nasjonale Opera hvorfor «Tryllefløyten» tåler å bli spilt igjen og igjen.

Hjemmets lune rede

Wees forestilling «Home Movie» hadde hatt godt av en strengere dramaturg og en tydeligere konseptutvikling.

Trygg hvalfangst

På tross av den ambisiøse tematikken når ikke «Hvalen i rommet» utover sitt artige formspråk.

Antihierarkiske utfoldelser

Saturns platz av Wild at art sjonglerer mellom fellesskap og utenforskap i løpet av de fem dagene det musikalske kunstprosjektet pågår. 

Guttenes dans

I “Boys” er sårbarheten på godt og vondt pakket veldig godt inn. Det kan tyde på en god prosess for de involverte, men det blir ikke veldig interessant for publikum.

Valgets dans

The Core er en sjeldent ambisiøs danseforestilling, men uklare dramaturgiske valg gjør at vi mister verkets kjerne.

En tom galakse

Galaksehopen er en reise ut i et intet hvor utøvere og materiale ser ut å lete like mye som meg etter en vei tilbake.

Frihetens idéregn

I tråd med årets slagord «Freedom is around the corner» utforsket Ultima grensene for hva frihet er, kan være, og hvordan vi kan sette dagsorden med vår menneskelighet, levemåte og kunstuttrykk.

En poppete myr

Lisa Lies nye arbeid er et fantasifullt og rikt sted hvor myter, popkultur, og sagn smelter sammen og roter seg bort.

I Livias verden

I Lene Therese Teigens forestilling Livias rom undersøker ensemblet historien om den romerske keiserinnen Livia med nysgjerrighet og kunstnerisk overskudd.

Et stykke fra toppen

På tross av upåklagelig dugnadsinnsats når ikke Opera Rogalands «Carmen» opp til det høye nivået i norsk regionopera.

Språkets snarveier

Nicola Gunn tegner opp fascinerende eksempler på språkets betydning og oversettelsens dilemmaer, men burde gått enda dypere inn i materialet.

Kammeropera på avstand

Hver for seg fungerer de forskjellige elementene i “Kunngjøringer fra Pariserkommunen” fint, men det skjærer seg når de settes sammen.

Heia trompeten!

Rolf Wallins trompetkonsert er rett og slett ganske irriterende – på en god måte.

SISTE SAKER