Hen skal man tro på
På Torshovteatret vender en soldat hjem fra slagmarken og møter en ny slagmark: Hjemmet. Dramatikeren Taylor Mac legger torpedoen under den hellige ark: Kjernefamilien. Kjønn det den som vil.
Udramatisk Otello på Oscarsborg
Det store dramaet lar vente på seg i OscarsborgOperaens nye produksjon av Verdis “Otello”.
Dukkemesteren
UNIMA Norge og Teatermuseet setter fokus på figurteaterpioneren Karel Hlavatý. Gjennomgangen av kunstnerskapet mangler imidlertid både ressurser og tydelig motivasjon.
Vakker og intim avkolonisering
Mens Tidemann og Gude henger der opphøyd i glassmonter, lar Elina Waage Mikalsen den samiske kulturkanon invitere deg på rognbollesuppe og si at du er god nok.
Dans og distanse
Festspillene i Nord-Norge var preget av et variert program både innen- og utendørs, men det kunne godt vært mer omfattende.
Stolthet og fordom
Vinge/Müllers «Hedda Gabler» går fra ekstase til dump tristesse, men er det institusjonen som har kuet kunsten eller er det kritikerens egne forventninger som kommer i veien?
En flyvende hollender som aldri letter
Med mystisk oppmikking og en produksjon uten noe på hjertet tar “Den flyvende hollender” på Fredriksten festning aldri helt av.
Hvorfor så innadvendt?
GoFigure, Norges mest sjelfulle og sjarmerende teaterfestival, kan godt koste på seg en større selvtillit.
Tre dagers mestermøte
Ujevn balanse og diskutable tolkninger til tross, Det Norske Kammerorkesters minifestival inneholdt fortettede øyeblikk og vant publikum i Universitetets aula.
Musikk i bevegelse
Flere av konsertene under Festspillene i Bergens siste tre dager hadde dans og bevegelse som inspirasjon. Enkelte mer enn andre.
Kunstnerskapets stigespill og hierarkier
I sitt tredje og siste reisebrev fra Kunstenfestivaldesarts i Brüssel diskuterer Runa Borch Skolseg og Anette Therese Pettersen om blant annet forskjellsstrukturer i scenekunsten.
Overflødige festspill
Årets teaterprogram illustrerer at Festspillenes problemer er flere og større enn langtidsvirkningene av pandemien.
Unge lovende
I Fluer jobber ikke skuespillerstilen og teksten helt på lag, men målgruppearbeidet er godt.
Fra dystopi til sirkus
Dobbeltforestillingen Mellomland er full av et suggererende kunstnerisk overskudd, men sammenstillingen av to koreografier er overflødig.
Perverst underholdende
I “Mamma Masochist” beveger Ibrahim Fazlic seg farlig nær en grense det er vanskelig å definere, men han holder seg på elegant vis innafor hele tiden. Med ham har en ny figur og stemme gjort sitt inntog i norsk scenekunst.