Stavanger Symfoniorkester og Andris Poga imponerer med strålende spilt Sibelius og Wagner i sin sesongavslutning.
I del #3 av pentalogien Livet fortsetter Goksøyr & Martens sitt presise og treffsikre nærstudium av den urbane middelklassefamilien som habitat og fellesskap. Denne gangen med mannen i fokus.
Det er raust hvordan kompaniet bak “Gåologi” inviterer publikum tett på prosessen ved å spille forestillinger hjemme hos folk, men deltakelsen føles påtvunget.
“Jungelen” av Tigerstadsteatret er spennende politisk teater som vil skape mange fine klasseromsdiskusjoner på Oslos ungdomsskoler i tiden som kommer.
Selv om det musikalske er tålelig på stell, er det Cusch Jungs regi som roter det helt til for Oper Leipzigs produksjon av Carl Nielsens Maskarade.
Når det knitrer rett ved ørene mine, blir jeg oppmerksom på jeg har hud også inni ørene og at denne overflaten blir strøket av lydbølgene. Holmberg og Barfods “Hudriket” berører helt inn i hodet.
Karakterene i Claire de Wangens Shiemens er mildt sagt snurrige, men dramaturgien i forestillingen blir litt for hektisk til at jeg får helt tak på verken dem eller historien til Siemensblokka på Linderud.
Set of sets utforsker samarbeidets potensial gjennom et hypnotisk og dynamisk kroppslig arbeid som utfordrer tid og tyngdekraft.
I Flowers for Torgeir holder Roberta Carreri både minnet om Torgeir Wethal og sin egen flamme i live.
Årets Only Connect bød på flere spennende fremføringer, men følelsen av en samtidsmusikalsk oppdagelsesferd uteble.
Rosmersholm er blant de Ibsenstykker man kjenner tittelen på, men svært sjelden ser spilt. På Kilden viser de at det godt kan endres.
Apatien får en dyrisk motpart når Herman Melvilles Bartleby settes opp på Trøndelag Teater.
I et mytisk landskap utforsker Susie Wang nok en gang den sceniske illusjonens språk gjennom forventning, spenning og teaterblod.