Carte Blanche + UiB = H2O

Tekst: Nanna Baldersheim
Foto: Sean Meling Murray

Denne uken arrangerer Carte Blanche Try in House III, et prosjekt der danserne får
muligheten til å vise frem kreativiteten sin uten noen form for
bånd eller veiledning.

Ett av prosjektene som vises fram er resultatet av et litt
annerledes kollokviearbeid. Masterstudenter i biologi fra
Universitetet i Bergen (UiB) har samarbeidet med kunstnere fra
Carte Blanche og laget framvisningen de kaller ”H2O”.

– Forskning kan være ganske firkantet formulert og formidlet,
innrømmer biologiprofessor og instituttleder ved UiB, Karin
Pittman.

– Men forskning i seg selv er ganske underholdende. Både kunst og
forskning er kreative sysler. Utøverne og forskerne ser på verden
og bryter den ned i enkeltelementer og reflekterer over det de
finner. Men de bruker som regel ulike verktøy – ikke alltid til sin
fordel, mener professoren.

– Forskning og kunst kan være to sider av samme mynt, og det ville
jeg utnytte. Jeg kom i prat med teatersjef Bruno Heynderickx, som
fortalte at det han prøver å gjøre med sine dansere er det samme
som jeg forsøker å få til med mine studenter: å få dem til å bruke
seg selv i utøvelsen av profesjonen. Personlig har nemlig hver og
en av dem mer enn det vi krever for å utføre jobben.

Så formen stemmer – hva med innholdet?

– Helt konkret skal en danser og en lyddesigner fra Carte Blanche
formidle studentenes forskningsresultater. Hvert år tar rundt 40
masterstudenter emnet biologi 303 der vi gjennomfører feltstudier
for å undersøke vannkvaliteten i Bergen kommune. Dette er reelt
feltarbeid, og rapporten de skriver blir brukt av kommunen. Jeg har
gitt en del av studentene i oppdrag å være så kreative de bare
klarer i presentasjonen av resultatene av feltarbeidet – de har
bokstavelig talt fått carte blanche, humrer Pittmann.

Resultatet er at vann- og avløpsavdelingen i Bergen kommune i år
får informasjon om vannkvaliteten av profesjonelle scenekunstnere
og ikke fra powerpointplansjer.

– Studentene må selvsagt fortsatt formidle budskapet sitt, og de
får karakter på forestillingen. Jeg sitter i salen og bedømmer dem.
Bergen kommune kommer også. Jeg er veldig spent, for jeg vet bare
at forestillingen inneholder mye lyd, mye vann og at den varer i ca
20 minutter.

Utover karaktersettingen er det lite som minner om konvensjonell
undervisning hos professoren, som tilstår at hun har en lav terskel
for å kjede seg.
– Hvis du kjeder deg, formidler du det til studentene dine, uansett
hvor proff du er. Og jeg synes det er kriminelt å formidle
kjedsommelighet til en gruppe nysgjerrige mennesker.

Kunne kanskje flere forskere lært formidlingsteknikker av
scenekunstnere?

– Her er det mye forskere kan lære, ikke minst å komme publikum i
møte!