Blottet for undertekst?

– Etter dette kommer jeg til å ligge i fosterstilling i dagevis!
Utbruddet kom fra dramatiker Hans Petter Laberg under en av de mange arrangerte, men uformelle samtalene som krydret årets dramatikkfestival, denne dagen under ledelse av skuespiller Ole Johan Skjelbred. Fram til da hadde Laberg sett alt og hadde ikke tenkt å gå glipp av noe i fortsettelsen heller. Han var også befriende ærlig i sin usminka innrømmelse av at han «har ikke peiling» på hva selve produksjonsprosessen etter at teksten er levert går ut på. Kollega Mikkel Vetaas hadde på sin side prøvd seg litt fram på egen hånd et par ganger sammen med noen glade amatører på en lokal kafé, men that´s it.

Dette avslørte to ting: For det første påfallende lave skuldre, et befriende fravær av angst for ikke å si det riktige, noe som igjen forteller at miljøet har ekspandert kraftig de siste årene. The usual suspects, de som alltid er tilstede og alltid tar ordet, glimret i stor grad med sitt fravær og hadde dermed overlatt arenaen til en gjeng som snakket og oppførte seg på en ganske annen måte. Flere av dem er relativt ubeskrevne blad i teatersammenheng, de kommer fra andre steder – Laberg er bibliotekar og blogger, Vetaas gestaltterapeut og spaltist i Agderposten – og preges ikke av tyngende akademisk ballast.

I sin egen boble
Men det avslørte også et ofte påpekt syndrom: Dramatikeren lever i sin egen boble, sitter i splendid isolation ved skrivebordet, klekker ut sine genistreker som hen så går ut og slipper løs på en forventningsfull eller intetanende verden. Dette paradokset, dramatikerens individualisme kontra teatrets kollektive natur, er blitt påpekt blant annet av regissør og Khio-professor Kai Johnsen i et intervju jeg gjorde med ham i august i fjor.

Det finnes riktignok stadig flere eksempler på dramatiske tekster som blir til på gulvet i samspill med skuespillerne, som dokumentariske vitnesbyrd eller som kollektive verkstedarbeider, men dette avspeiles i liten grad i den to-årlige Norsk Dramatikkfestival.  Tom Ingar Eliassen, som var representert med stykket med den fantastiske tittelen Orgeltåke – en parallell historie om to familier i Norge, den ene på flukt over fjorden i båt, den andre sittende hjemme i stua – understreket under den tidligere nevnte dramatikersamtalen svært tydelig at teksten måtte danne premissene. Han fikk delvis støtte av Mikkel Vetaas, som deltok med Om tosomhet, bestående av fire korte tekster om dobbeltheten i det å inngå i en relasjon. Han uttalte at «kommaene står der av en grunn», mens Laberg på sin side ikke var opptatt av det i det hele tatt: – Hva folk gjør med teksten min når de har fått den er opp til dem, sa han.

At en festival som pre definisjon er til for nye stemmer og tendenser fortsatt sitter delvis fast i en snever individualistisk tradisjon knyttet til 1800-tallets borgerlige teater er et paradoks som jeg antar at det finnes løsninger på: kanskje ved å endre utlysningsteksten, kanskje ved å åpne for andre typer verksteder under selve festivalens gang? Det er selvsagt mulig å si: Ja, vi vet at paradokset finnes og velger å leve med det – men ikke uten å ekskludere potensielt spennende, nye stemmer som tenker og arbeider på andre måter.

Profilering og synliggjøring
Kjønnene på årets festival var nøyaktig likt fordelt mellom menn og kvinner mens ni av ti på forrige festival, i 2015, var kvinner. Det er et tilfeldighetenes spill: Manusene leveres anonymt og velges utelukkende utfra den aktuelle juryens kvalitetsbegreper. Laberg fikk på den måten to tekster antatt: En lykkelig slutt og Fokus på kjernevirksomheten, begge to er fragmenterte tekster, den ene om et opphold på en psykiatrisk institusjon, i den andre samles fem personer til et møte. I stedet for å ta for seg dagsordenen, kretser samtalene rundt tidligere reiser til konfliktfylte områder og uavklarte forhold mellom flere av personene.

Men det viktigste og mest markante grepet festivalledelsen har tatt handler, slik jeg ser det, om profilering og synliggjøring. I stedet for å behandle alle likt ble enkelte tekster framhevet og gitt flere versjoner, noen ble framført med noen få dagers prøvetid i ryggen mens andre hadde de obligatoriske 8 ukene. Denne forskjelligheten øker synligheten til de enkelte stykkene og visningene, men ikke nødvendigvis på en sånn måte at den ene framstår som viktigere enn den andre. Det er ingen automatikk i at en oppsetning med 8 ukers prøvetid er mer interessant eller bedre enn en stuntvisning med noen timers eller dagers prøvetid. Men rett skal være rett: i presentasjonsmaterialet på festivalens nettside er hver enkelt dramatiker samvittighetsfullt presentert i blant annet grundige og lange podcast-intervjuer gjort av NRK-kritiker Karen Frøsland Nystøyl. Sentralt plassert, både tidsmessig og tematisk, var et tretimers seminar om «språklig nærlesing i norsk samtidsdramatikk» initiert og ledet av kritiker og vikarierende redaktør for herværende nettsted, Anette Therese Pettersen, i samarbeid med dramatiker og forfatter Runa Borch Skolseg.

Tenke høyt
Seminaret kom som svar på et åpenbart behov for å tenke høyt sammen – utenfor bobla. Å lese dramatikk er ofte en krevende øvelse, bl.a. fordi tekstens struktur og skrivemåte favoriserer det handlingsmessige og regitekniske. Dermed sperres utsynet for de mulighetene som ligger i selve språket, til tross for de postdramatiske forsøkene på å overskride disse hindrene.

De av oss som har levd lenge nok, eller er tilstrekkelig interessert i populærkulturens historie, glemmer aldri filmskuespilleren Peter Sellers´ versjon i 1965 av Beatles-sangen A hard day´s night framført som shakespeariansk dramatekst, omtrent slik man kan forestille seg at Laurence Olivier ville gjort det. Seminaret tok på sin side utgangspunkt blant annet i Hanne Ramsdals tekst Svømmerne, som i løpet av festivalen ble helt eller delvis framført i tre ulike versjoner. Teksten baserer seg på en nyhetssak fra 2014 om en 17 år gammel gutt som druknet på Tøyenbadet i Oslo. Å snike seg inn på de offentlige badene om sommeren er en utbredt øvelse blant ungdom. 17-åringen kunne i dette tilfellet ikke svømme, noe som også er et stort problem: Norge ligger på bånn blant nordiske land når det gjelder svømmeferdigheter blant barn og unge, særlig med innvandrerbakgrunn. Oslo kommunes svar på hendelsen var å forsterke vaktholdet, i stedet for å tilby svømmeopplæring. Hanne Ramsdal ble så provosert at hun skrev teksten som en slags oppsummering og sorgbearbeiding blant de som var tilstede og maktesløse vitner til ulykken. Ramsdals opprinnelige ønske var at teksten skulle framføres av ungdommer med samme etniske og kulturelle bakgrunn som modellene for fortellingen, noe hun til sin skuffelse har måttet konstatere av en eller annen grunn ikke lot seg gjøre. Den ble i stedet framført av en imponerende oppegående gjeng fra Kildens ungdomssatsing i Kristiansand, Ungdomskilden, i et hesblesende tempo omtrent slik fjortis-ungdommer snakker sammen. På den andre siden av skalaen finner vi den ene avgangsforestillingen til skuespillerstudentene på den private høgskolen Westerdals Oslo ACT, som tok langt mer dramatiske virkemidler i bruk, hvor vann og fysisk vold var sentrale ingredienser. Men det mest «dramatiske» virkemiddelet var kanskje at teksten ble holdt konstant på tåhev ved at alle aktørene måtte lære seg alle replikker og at det ikke var forhåndsdefinert hvem som skulle si hva. Det er et heftig trykk i teksten noe som kanskje, slik Runa Borch Skolseg påpekte, krever at den leses fort. Men dette ble i sin tur delvis motbevist av den måten Hanne Ramsdal selv leste sitt utdrag på, mer lavmælt, som en monologisk/poetisk stream of conciousness.

Monologiske vitnesbyrd
Forskjellen mellom originalen og den teksten som framføres ble under seminaret belyst blant annet ved at Ramsdal bevisst har latt partier som er ment å strykes likevel være der som en slags undertekst til bruk for regissører, skuespillere og andre lesere.

Seminarets andre «case» var teksten Internert av Kathrine Nedrejord, en samling monologiske vitnesbyrd fra internattida i Finnmark der spesielt samiske barn ble fratatt sitt språk, sin kultur og sin identitet som et ledd i den såkalte fornorskingspolitikken. Et kort utdrag fra regissør Tormod Carlsens innspilte versjon av teksten i «fortellermaskinen» Havet av potensielle forestillinger, ble avspilt under seminaret mens hele teksten ble framført som iscenesatt lesning etterpå.

Carlsen valgte å trekke fram ett av de utdragene han syntes var dårligst eller mest «uelegant» skrevet. Her finner man en poetisk søken etter språk som gjør teksten mer interessant, mente han. Å ta med det som ikke er godt nok i det som er godt gir dermed teksten utilsiktete kvaliteter. Carlsen mente også at en kvalitet ved teksten var at den til tider er «blottet for undertekst» i kraft av de mange helt konkrete beskrivelsene hvor ingenting er lagt til. Til dette kan man kanskje innvende at når et overgrep er beskrevet uten at noe er lagt til, så er underteksten tilstede nettopp i kraft av det som er trukket fra. Den utbredte bruken av begrepet viser seg etter min mening å være problematisk i kraft av at undertekst gjerne er noe som lever sitt eget liv i mottakeren, og dermed er der enten man vil eller ikke.

Psykologisk realisme
Et annet problematisk og under festivalen mye brukt begrep, ikke minst av Hanne Ramsdal, er psykologisk realisme. Ramsdal mente at dette fortsatt er det dominerende uttrykket i norsk teater. Hun vil heller ha likeverdige og selvstendige stemmer og bestreber seg derfor i sine tekster på å unngå nettopp det hun kaller psykologisk realisme. Men skal man dømme utfra Westerdalselevenes versjon av teksten hennes vil jeg mene at Ramsdal har mislyktes i sitt forsett. Med Svømmerne har hun lagd en historie som potensielt inneholder uendelig mye mer enn den nyhetssaken den tar utgangspunkt i. Dialogene er fulle av ladet hverdagsrealisme, relasjonene mellom karakterene utvikler seg utfra en psykologisk dynamikk breddfull av personlig usikkerhet, skyld, anger, raseri og sorg. Men at det slo ut på denne måten gjør ikke teksten dårligere. Tvert imot har den en flerstemmig åpenhet som inneholder et vell av valgmuligheter.

Temperaturen og de mange stemmene og viljene under seminaret kunne i seg selv minne om den intense dialogen i Svømmerne, og bar bud om at det gjerne kan arrangeres på nytt – og på nytt.

Tekst, tekst og atter tekst
Det var kanskje delvis derfor at den iscenesatte lesningen av Internert, i kraft av sitt mer statiske og lavmælte preg, for meg ble en liten nedtur. Teksten er imidlertid sterk nok i seg selv og har store muligheter, ikke minst fordi den består av disse selvstendige stemmene som Hanne Ramsdal etterlyser – i tillegg til det rystende og opprørende som ligger innbakt i historiene. Men jeg vil stille spørsmål ved regissør Tatu Hämälainens bruk av de 9 prøvedagene til ensidig finsliping av tekst, tekst og atter tekst. Det eneste som fantes av fysisk bevegelse var at skuespillerne byttet stoler innimellom – og selvfølgelig på forsiktig vis varierte ansiktsuttrykk og kroppsspråk der de satt. Tidligere nevnte Orgeltåke var også regissert, av Hämälainen, etter dette prinsippet. Men slike tekster, med sine «parallelle» historier, skriker etter skuespillerarbeid på gulvet. Hvem har bestemt at de obligatoriske åtte ukene med prøvetid alltid må starte med to ukers stillesitting mens man leser? Dette ble forbilledlig illustrert av Ole Johan Skjelbred, som kom rett til samtalen fra prøvestart på det nye stykket til den danske dramatikeren Christian Lollike. Han måtte stadig gni sine ømme legger etter å ha startet prøvene med å hoppe opp og ned i timevis med manuset i hånda.