Bevegelsesspråk verdt sin hyllest
Det skulle gå nesten 40 år fra først gang Brown besøkte Norge med kompaniet sitt (på Henie Onstad Kunstsenter, i 1979, og i Oslo og Bergen i 1983) til det norske publikummet endelig fikk muligheten til å erfare hennes banebrytende postmodernistiske arbeid igjen denne helgen på Dansens Hus.
Den aktuelle forestillingen, eller hyllesten, til koreografen som døde for ganske nøyaktig ett år siden, er i samtidsdanssammenheng nesten ekstremsport å regne, med hele fem ulike kortere stykker på en kveld. Men mer enn å være en pedagogisk fremstilling av den legendariske amerikanske koreografen Trisha Browns kunstneriske utvikling over fire tiår, fungerer forestillingen A Tribute to Trisha Brown som en grundig innføring i et historisk viktig bevegelsesspråk.
Forestillingen inneholder tre gruppekoreografier som Brown skapte på 2000-tallet, og representerer ulike måter hun arbeidet med musikk. Kvelden åpner med den rene, presise og nesten pretensiøse Geometry of Quiet (2002), med musikk av Salvatore Sciarrino, og fortsetter så med energisk letthet og ironi i Groove and Countermove (2000), der de ni utøverne er kledd topp til tå i hver sin farge (rød, oransje, gul og så videre), og danser til et jazzstykke av Dave Douglas. Sammensetningen av koreografiene gjør det mulig å se at en konserverende fremfor utforskende holdning får innpass i Browns seinere arbeider, noe som i L’amour au Théâtre (2009) kulminerer, med musikk fra 1700-talls operaen Hippolyte et Aricie av Jean-Philippe Rameau.
Dansen er på den ene siden formalistisk på en nesten høytidelig måte. Men de rene og strenge formene – linjer som i balletten, men her nesten alltid med en vridning, en forflytning, eller et fall – kontrasteres kontinuerlig av noe hverdagslig, upretensiøst, lett og lekent. Det er altså som om to kroppsforståelser får møtes i dialog: den klassiske kroppens regler utfordres og forflyttes av et mer demokratisk kroppssyn der alle bevegelser og kroppsdeler likestilles. Men mer enn denne blandingen av det slengete og det holdte, stod fremdriften i flere av stykkene sterkt. Det er som om dansen kommer til å forsvinne hvis danserne stopper å bevege seg.
Kompaniet har på forespørsel fra kunstnerisk leder Un-Magritt Nordseth også inkludert to av Browns signatursoloer; Accumulation (1971) og If you couldn’t see me (1994). Soloene, som koreografen selv danset til godt ut på 90-tallet, gjør Brown selv mer nærværende. De understreker og utfyller den tydeligste tråden gjennom programmet; nemlig Browns unike bevegelsessignatur.
Teksten er skrevet som del av prosjektet Dansekritikerrørsla og er støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.
