Berre undergang

November kjennes langt unna når jeg stiger inn på Scene 2 på Det Norske Teatret til 80-talls synthmusikk og en dansende Louis, spilt av Carl Martin Eggesbø. I bakgrunnen er det en vindmølle av lys som endrer farger utover i forestillingen, og på siden står det en musiker som de lystige tonene kommer fra.

Berre verdas undergang er skrevet av Jean-Luc Lagarce, en av Frankrikes mest kjente dramatikere som jeg selv stiftet bekjentskap med gjennom Xavier Dolans filmatisering av nettopp Berre verdas undergang som hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i 2016. Lagarce døde av AIDS i en alder av 38 år, men før det rakk han å produsere en rekke scenetekster, samt være skuespiller og teatersjef, og oppsetningen er en del av Det Norske Teatret sitt program underSkeivt kulturår.

Ulykkelig hjemkomst
En AIDS-syk og suksessrik forfatter kalt Louis reiser hjem til sin familie etter å ha vært borte i 12 år. Han blir mottatt av sin mor, søster, bror og svigerinne. Søsteren (Ina Svenningdal) som nesten ikke husker ham kommer ut kledd i zebra-tights og en rød collegegenser det står Wisconsin på. Broren (Frode Winther) er kledd i full jeans-outfit med håret dratt bakover i en sleik, og kona Katrine (Ragne Grande), som aldri har møtt Louis, er kledd i en pastellgenser og et blomstrete skjørt. De håndhilser, og hun virker sjenert og litt klønete.

Tidlig i forestillingen får man en fornemmelse av at mannen/broren er ekkel mot henne, og det viser seg at Louis også har et anstrengt forhold til ham. Moren (Gjertrud Jynge) kommer etter hvert løpende med en flaske musserende vin, hun er kledd i en vinrød jumpsuit og høye boots. Jeg stusser litt over valg av kostymer, den overtydelige komikken i særlig Svenningdal og Grande sitt spill og det insisterende synth-soundtracket. Det er noe i den direkte avlesningen av 1980-tallet og fremstillingen av en homofil kunstner som en danseglad partyløve som gjør forestillingen klisjéfull. Samtidig er det kanskje den detaljen som gjør at man forstår rammen teksten ble skrevet i og som muligens skiller den fra å være et generisk familiedrama.

Søsteren forteller de andre at Louis kom i taxi, og alle blir imponert over det samtidig som de insisterer på at de kunne ha hentet ham. Når Louis forsøker å vri samtalen over på hvorfor han er der avbryter søsteren ham. Hun tar opptakeren fra han og bryter ut i en skrikeversjon av Fast Car av Tracy Chapman som ender i en duett. Kathrine forteller Louis om barna deres og broren blir flau over hvor mye hun prater. Moren kommenterer og forholder seg til barna og barnebarna varmt og kjølig som en litt bitter matriark. De tar et familiebilde, synger en sang om søndag og deres gamle bil som de pleide å dra på utflukter med. Misunnelse, savn, litt misogyni og homofobi tyter ut i landskapet.

Trykkoker av angst
Regissør Johannes Holmen Dahl har valgt å iscenesette teksten helt annerledes enn det Xavier Dolan gjorde i sin film. I Dolans film var 1980-tallet borte, og den hadde en mer eksistensiell karakter hvor dialogene føk frem og tilbake og bygget opp under følelsen av å sitte i en trykkoker av angst. Da jeg så filmen, ble jeg skuffet, men etter denne oppsetningen har jeg begynte å tenke at den kanskje var ganske bra  På Det Norske Teatret er replikkene slapt levert, de tydelige litterære kvalitetene i teksten kommer ikke frem, og jeg kjenner aldri på karakterenes smerte eller ubehag.

Det er tydelig at det å være tilbake i familien utløser et nesten anafylaktisk sjokk når Louis blir klar over at han har forårsaket familiens smerte. De misliker suksessen hans og er såret over at han ikke har kontaktet dem mens karrieren gikk bra. Hans hjemkomst utløser et utbrudd av giftig misnøye, som er hundre ganger verre enn det som drev ham bort. Det er som om de har spart opp masse sinne hvor konflikter buldrer opp og kulminerer. Broren slår og roper at han vil drepe Louis. Samtidig leter Louis etter det rette øyeblikket for å fortelle at han skal dø, en åpenbaring av offerskap som vil snu forholdet. Muligens vil familien mislike han mer, men det er også en sterk fornemmelse av at det å bli i familien også er en form for død.

Jeg opplevde sceneteksten som et pessimistisk dypdykk ned i en familie som ikke fremstår som en støttende og nærende institusjon, men noe uutholdelig og klamrende. Jeg kommer aldri helt inn i motivasjonen til Dahl og scenograf og kostymedesigner Nia Damerells iscenesettelse og estetikk. Det hopper og spretter litt mellom komikk og melodrama, og forestillingen virker umotivert. Skuespillerne klarer tidvis å balansere dualiteten i både å lengte og ønske seg vekk fra hverandre. Når karakterene til slutt forlater scenen, er det som om de har sagt alt som ikke betydde noe. All frykt og angst har kollidert og flettet seg sammen, men i stedet for spørsmål kommer de med kjølige og hatefulle beskrivelser og påstander om hverandre som aldri fører til åpenbaringer eller faktiske erkjennelser.

Et større fortolkningsrom
AIDS har de siste 15 årene vært utgangspunktet for mye populærkultur, og selv om det er viktig ikke å glemme hvilken smerte homofile menn gikk igjennom og hvilket hat de var utsatte for, er det ut ifra denne oppsetning vanskelig å forstå hvorfor de vil iscenesette teksten i dag. Forestillingen borer verken inn i den potente smerten eller skaper et refleksjonsrom som Holmen Dahl tidligere har fått godt til i sine bearbeidelser for scene. Tiden er helt klar moden for flere skeive erfaringer på scenen, og jeg kan komme på flere tekster og dramatikere som kunne korrespondert bedre med samtiden enn denne. Kanskje savner jeg et større fortolkningsrom av hva en skeiv erfaring og estetikk på norske scener er, for det jeg har sett, handler kun om tematikk og får ikke noen ringvirkninger i estetikk, produksjon eller prosess. Kanskje hadde erfaringer i denne teksten virket mer potente i møte med noen som også er bærere av den. Det betyr ikke at jeg ikke tror på teatret som et sted man skal kunne sette seg inn i historier og perspektiver man ikke har, men når de norske institusjonene er dominert av hvite normative erfaringer bør sjefer og kanskje regissører være mer bevisst og lydhøre på hva de velger å iscenesette og hvem som gjør hva. Hvis ikke blir det bare sminking av lik og ikke en faktisk nysgjerrighet på andre erfaringer, estetiker og stiler.