Bergen elsker oktober

Tekst: Karoline Skuseth
Foto: Maarten Vanden Abeele/MaisonDahlBonnema

Som innbygger i denne byen tenker man det samme år etter år: selv
om sommeren egentlig ikke kom denne gangen heller, føles det
plutselig greit å ignorere infame regnbyger og heller la blikket
fråtse i festivalprogrammene denne måneden bringer.

For det finnes flere enn ett – det er ikke til å komme utenom
når man nevner teaterbiennalen Meteor å også nevne festivalens største konkurrent,
Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), som på mystisk vis
legges til nøyaktig samme uke hver høst. Denne lettere uheldige
posisjoneringen i tid og rom har konsekvenser: der Meteor
rapporterer om dels halvfulle saler og et publikum som preges av
tilreisende artister, kuratorer og teoretikere, hadde BIFF i år en
publikumsrekord så stor som en femtedel av byens
befolkning.

Festivaleksport

Dette betyr ikke at Meteor mister sin relevans. Selv om
festivalen kanskje synes å forbigås i stillhet i riksdekkende
presse, betyr dette på ingen måte at den ikke har internasjonal
nedslagskraft. Festivalen regnes sågar som en av landets største
eksportører av norsk scenekunst, og besøkes hvert år av
representanter for en rekke betydningsfulle institusjoner.

Tatt dette i betraktning er det bemerkelsesverdig at festivalen i
år hadde så mange norske kompanier i programmet. Hele åtte av
totalt femten kompanier har norsk tilknytning, med en spennvidde
fra veteranene i MaisonDahlBonnema (Needcompany) til nyutdannede Naja Lee
Jensen fra Akademi for Scenekunst. Hans Petter Dahl og Anna Sophia
Bonnema presenterte urpremieren av tredje del i sin samtidsopera;
Analysis – the Whole Song, mens Lee Jensen utfordret
vestlendingenes kjærlighet til fotball ved å transformere Brann
stadion til en auditiv krigssone i installasjonen The
Games We Play.

Fokus på flere

Nytt av året er et økende fokus på flere av bidragsyterene til
det kunstneriske sluttproduktet, deriblant scenografer og
kuratorer. Sistnevnte ble satt fokus på i kroatiske Tea Tupajic og
Petra Zankis The Curators Piece, som lot en rekke kuratorer
innta scenen med en dels improvisert gjensidig utfritting omkring
motivasjonen bak deres arbeid, og hvorvidt kunsten kan redde
verden. Fokuset i denne forestillingen lå – kanskje med rette – på
BIT Teatergarasjens kunstneriske leder, Sven Åge Birkeland:

«Med hvilken rett kan du påstå at BIT Teatergarasjen ikke er en
institusjon, når den snart har eksistert i 30 år?».

Spørsmålene ble stilt (med fornøyelig mine) av kuratorer med
internasjonal bakgrunn, deriblant Florian Malzacher fra Steirischer
Herbst og Burgtheater i Østerrike og Vallejo Gantner fra PS 122 i
USA. Scenografene fikk et etterlengtet rom for diskusjon i
seminaret Scenografi!, der det blant annet ble lagt vekt på
det fabelaktige videoarbeidet til Boya Bøckman i De Utvalgte, hvis
Kunsten å bli tam fremheves som et av de sceniske
høydepunktene på årets festival.

Skremmende scenekunst

En forestilling som også krever sin spalteplass er franske Vincent
Duponts Souffles. Scenen, som er omringet av hvite
madrasser, bringer tilskueren inn i et univers som preges av
klinisk sjamanisme – akkompagnert av en fordreid messende stemme og
primalpusting. En leviterende kvinne mister all makt til et lite
menneske ikledd en mongolsk folkedrakt, med en intensitet som får
en til å forestille seg en Kubricksk Regan lurende i kulissene. Det
er en underlig sensasjon å bli redd av scenekunst. Romeo
Castelluccis installasjon av Dionysos’ tjener Silenus hadde en
lignende effekt – selv om den ikke skapte like stor
publikumsrespons som hans
forrige forestilling på Theatre de la Ville i Paris.

Nyetablerte og erfarne

Det nyetablerte Bergensbaserte kompaniet Grith Ea Jensen &
Susanne Irene Fjørtøft fremviste en annen type frykt i sin
parafrasering over kvinnelige helgener i turning into saints; materialisert i en tilsynelatende
uklar innstilling til sitt formspråk og sin symbolbruk.
Forestillingens to første akter var så sprikende i dramaturgi,
scenografi og lyssetting at de dessverre ikke klarte å holde på
publikum, som talte betraktelig færre til siste akt på
forestillingens første spilledag.

NONCompany, som også har base i Bergen, stilte i en helt annen
klasse. KAZAK: Ekspedisjonen, første del av kompaniets
utflukt til skogbeltet som er kjent som ‘taigaen’, brakte publikum
inn i en meditativ tilstand av ny eksotisisme; reise, mørke og
lukten av skog, samt et håp om et snarlig gjensyn.

Ane Lan tok også tilskuerskaren med inn i mørket i A
Spiriti, inn i en lydløs livmor – bortsett fra forsiktig sang
og melodiytringer på blokkfløyter. Lan lot filosofisk teori av
tenkere som Edmund Husserl og Hannah Arendt sveve rundt i det
trygge, vennlige mørket og viste noen av festivalens mest
effektfulle bilder – som praktisk talt sved seg fast på
netthinnen.

Publikum etterlyst

Om man tar utgangspunkt i nevnte forestillinger kan man altså
vanskelig klandre årets Meteor for å være ensporet – hadde folk
bare sett det. I tillegg til ovennevnte bød programmet på
publikumsfavoritten Forced Entertainments Tomorrow’s Parties, a smiths sobre og postspektakulære
all that is solid melts into air (les Scenekunst.nos
anmeldelse av denne forestillingen her), Manah Depauws burleske, lekne og småfrekke
Eden Central og Alan Øyen/Winter Guests poetiske og
selvironiske Fugl i magisk regn med tårer.

Det er et tankekors at en festival med en så markant internasjonal
betydning får så liten respons fra lokalt og nasjonalt publikum.
Løsningen, utviklingen, pressen og suksessen ligger kanskje i at
akkurat du besøker festivalen neste år?