Bak kulissene
Årets heddaprisnominasjoner er klare. Vi har spurt en av de nye medlemmene hvordan det er å sitte i juryen.
Karoline Skuseth fra Bergen, du er et av fem nye medlemmer i Heddajuryen fra neste sesong. Kommer du til å se på forestillingene med et annet blikk?
– Jeg gleder meg stort til å ta fatt på arbeidet, og er ydmyk over å få besitte denne viktige plassen det kommende året. Det er vanskelig å forutsi om blikket mitt vil endres, men jeg har noen retningslinjer jeg kommer til å være tro mot. Disse innbefatter blant annet et fokus på unge og nyskapende stemmer, og å sørge for bredest mulig dekning av regionteatrene, sier Skuseth til Scenekunst.no.
Karoline Skuseth er prosjektansvarlig og kurator for faglig program ved BIT Teatergarasjen. Hun har også skrevet scenekunstanmeldelser for Scenekunst.no.
Hvordan jobber dere i juryen?
– Vi er en forholdsvis liten jury, som må reise mye og se mer for å komme frem til nominerte i de ulike kategoriene. Utover det er vi 100% selvstendige i valgene av hva vi ser, og uavhengige av kommersielle hensyn. Heddaprisen er en solid faglig fundert pris, som går til «fremragende prestasjoner i norsk scenekunst».
Blir det noe tid til familie og venner når man er med i Heddajuryen, eller er du på farten og på forestillinger hver kveld?
– Dette er jeg nok bedre kvalifisert til å svare på om et års tid, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å få tid til begge deler!
Hvor er du nå?
– På kontoret til BIT Teatergarasjen, med regn utenfor vinduene og hvite portugisiske strender i tankene.
Hva var den siste forestillingen eller konserten du så?
– Vegard Vinge og Ida Müllers John Gabriel Borkman på Prater i Berlin. Det var en underlig opplevelse – enkelte i det tysktalende publikummet gikk så langt som til å avbryte forestillingen med indignerte rop og risting i kulissene, kun for å utsette etterlengtede sceneskift ytterligere. Jeg har også nettopp sett punkblueslegenden Andrè Williams sette skjeletter i vibrasjon på Mojo Workout i Bergen.
Hva er ditt aller første scenekunstminne?
– Det må være Rigaballettens Nøtteknekkeren på Bjergsted i Stavanger, 1989 – i armkroken til en proporsjonalt veldig stor mamma. I en litt eldre utgave ble jeg særlig fascinert av forestillinger som Cirka Teater og Gilles Bergers Split Second og Jo Strømgren Kompanis Gorri-Gorri.
Hvor på teatret/kulturhuset/spillestedet trives du best?
– Jeg har lengst erfaring som en fasett i et metaforisk publikumsøye, men finner også stor glede i å tilrettelegge for sceniske verk og tilhørende sidearrangementer. På BIT Teatergarasjen er jeg blant annet kurator for det faglige programmet; det være seg seminarer, kunstnersamtaler og workshops.
Hvem har hatt mest innflytelse på deg?
– Tilfeldighetene har latt meg studere under kloke og enormt inspirerende hoder som, for å nevne noen få, Olla Rypdal, Viggo Solum, Knut Ove Arntzen og hele kobbelet på Institut für Angewandte Theaterwissenschaft i Giessen. Ellers inspireres jeg ofte av absurdisme og frie tenkere, evnen til å søke seg mot en større sammenheng, det store bildet. Jeg ser på scenekunst som en helt selvskreven og nødvendig del av samfunnet. Vi trenger både abstraksjon og ritualer.
Hva er du redd for?
– I disse tider er det dessverre vanskelig å komme utenom tendensene i Europa, som grunnet den økonomiske krisen synes å legge ned viktige kulturinstitusjoner for fote. Situasjonen forTrafó i Budapest og Theater Instituut Nederland i Amsterdam er mildt sagt urovekkende, og om ingen av protestene bærer frukter er det få tegn til at situasjonen vil forbedre seg. Jeg er også bekymret for tilstanden til den norske kulturskolen. De siste ti årene er andelen av praktiske fag og kunst- og kulturrelaterte fag nærmest halvert på grunnskolenivå, og kompetansen forsvinner i takt med nedskjæringene. Jeg er selv et barn av kulturskolen, med et til tider utenomjordisk program hver dag etter skoletid. Dette ga meg tidlig redskaper til å kunne stake meg ut min egen vei – det hadde vært trist om disse ikke fikk gå i arv til neste pulje.
Hva ville du gjort om du var kulturminister for et år?
– Jeg hadde sannsynligvis gått litt amok, avhengig av hvor store ressurser jeg hadde hatt til rådighet. Nevnte kulturskole er en viktig post, men også tilgjengelige prøvescener for unge kompanier. Jeg ville lagt enormt stor vekt på å bygge opp et tettere samarbeid mellom akademia og praksisfelt – gruppene sitter på verdifull kunnskap som i mye større grad kunne kommet hverandre til gode. Jeg ville også gjort mitt beste for å forhindre 'hånd-til-munn'-økonomien som preger mange kompaniers hverdag. Det er paradoksalt at et land som Norge forbigås av langt fattigere land i sin kultursatsing.
Hvem ville du helst delt turnébuss med?
– Jeg var nettopp på turné i Kina med det ene bandet jeg spiller i, Scampi, Chips, Dip & Campari. Det gikk riktignok ikke så mye i buss som i skranglete drosjer og overfylte tog, men det var likevel en herlig opplevelse. Det finnes egentlig ikke så mange jeg ikke ville delt turnébuss med, men selvfølgelig – alt til sin tid. Om jeg fikk lov til å begynne i en ende ville første busslast bestå av Sigmund Freud, Anne-Kath. Vestly, Eugene Ionesco, Christoph Schlingensief, Tor Åge Bringsværd, Carmen Miranda og min morfar.
Hva er drømmeprosjektet ditt?
– På konserter blir jeg ofte stående å tenke at det hadde vært storslagent om konsertscenografi hadde vært en etablert profesjon, så om jeg skulle definere et drømmeprosjekt ville det nok gå i lignende baner – frie midler og tøyler til å lage audiovisuelle vidundermaskinerier i tråd med David Byrnes Playing the Building.
Hva kunne fått deg til å gå i demonstrasjonstog?
– Jeg skulle ønske at jeg kunne ta æren for å gå i demonstrasjonstog mot alt fra monstermaster til palmeolje, internasjonale studieavgifter og lokale strippeklubber, og skulle gjerne gjort det dersom jeg hadde kapasitet til det. Med det i mente: i min bok er protest et positivt ladet ord. Det handler først og fremst om vilje til forandring, og handling fremfor passiv misnøye.
Norge-Brasil på Det Norske Teatret er en av de nominerte i kategorien årets forestilling. Foto: Dag Jenssen
