Foto, scene, video og lysdesign: Stefano di Buduo

Avklart, rituell enkelhet

I Flowers for Torgeir holder Roberta Carreri både minnet om Torgeir Wethal og sin egen flamme i live.

27. juni 2010 sendte Eugenio Barba ut et stillferdig brev hvor han informerte om at Odin Teatrets skuespiller og medstifter Torgeir Wethal var død: «Vi ønsker at give denne information til dig, som ikke kendte ham. For dig, som kendte ham, er det et fragment af dit liv, som tager afsked med dig», skrev han.

Da hadde Wethal samvittighetsfullt selv sørget for at alle hans rollefigurer og rekvisitter var blitt nøye inkorporert i teatrets repertoar og han selv skrevet ut. Det fantasifulle, spektakulære platspose-selvmordsforsøket han hadde skapt til forestillingen som da var på gang, Det kroniske liv, ble overført til hans livspartner Roberta Carreri. Det utførte hun med overbevisning i rollen som «Sugar», en hyperaktiv amerikansk blondine, dinerservitrise med en dramatisk forhistorie, inspirert av Uma Thurmans rollefigur, Mia, i Tarantino-filmen Pulp Fiction.

Stambenken
Under et besøk hos Odin Teatret i Holstebro i 2012 ble jeg med Carreri på en liten vandring i byen, til teatrets familiegravsted hvor Torgeir som første mann nå ligger, og til steder der Torgeir vanket, ikke minst stambenken hans i parken som bærer en plakett til minne om ham.

På det tidspunktet befant hun seg midt i den lange sorgen. Den som, uavhengig av hvor sterkt den kommer til uttrykk, gjennomsyrer hele tilværelsen. Men så, en morgen i 2017 sju år etter hans død, våknet Roberta og visste at nå var tiden inne til å lage en minneforestilling om Torgeir. Gjennom pandemien måtte hun nøye seg med å spille den for de aller nærmeste, dermed er det først nå den for alvor kommer ut i verden.

I 34 år hadde de jobbet og levd tett sammen innenfor rammene til et teaterkompani med legendarisk status, og likevel er begrunnelsen for å lage forestillingen påfallende enkel: «Det sies at du dør to ganger, den andre er når du blir glemt. Jeg vil ikke at Torgeir skal bli glemt».

Roberta Carreri på Torgeir Wethals stambenk i parken i Holstebro, med minneplakett. Foto: Chris Erichsen

Potensielle fallgruver
Men så var det det å gjøre det da. Et sånt prosjekt er jo fullt av potensielle fallgruver, ikke minst med tanke på det visuelle grunnkonseptet, at Roberta praktisk talt agerer sammen med sin avdøde mann. I forkant kom jeg til å minnes Natalie Coles duett med sin avdøde far Nat King Cole, som for at det ikke skulle være løgn bar tittelen Unforgettable.

Men det var glemt straks Roberta entret scenen på Grusomhetens Teater. Iført en blomsterkrans og et rødt sørgeslør dukker hun opp mens hun følger etter bildet av Torgeir som svever over scenen der han trekker på en gyngehest. I det hele tatt er det dette som er det dramatiske skjæringspunktet og som gjentas i ulike varianter hele veien: Det flyktige ved sorgen og savnet, legemliggjort i den gjenværendes forsøk på å få kontakt med den døde. Hver gang hun nesten når ham forsvinner han og dukker opp et annet sted. Stefano Di Buduos video og animasjonsarbeid er presist og poetisk på en klassisk måte. Det avrundete, «omfavnende» tripolina-gardinet med sine mange tråder danner både projeksjonsflate og en slags magisk hinne som hun praktisk talt spiller på. Gardinet får derigjennom et liv som forplanter seg i stillbildene av Torgeir som alternerer med levende bilder fra arkivet av en skuespiller i intenst arbeid.

Men det er Roberta Carreris eget mimiske arbeid som gjør sterkest inntrykk. Gjennom et langt liv har hun uavlatelig jobbet med å utvikle sitt eget materiale, og det tar aldri slutt. Alt hun gjør er forankret i et arbeid som strekker seg fra øvelser i ren akrobatikk til de mest finstemte små bevegelser med fingre og øyne: Et intenst, detaljert forskningsarbeid i hvilke hemmeligheter som ligger latent i den rene teknikk. Noe i retning av: Hvis jeg løfter hånden på denne måten, bøyer disse tre fingrene, luter meg forsiktig i motsatt retning mens jeg retter ansiktet en annen vei og retter blikket til siden, får jeg denne effekten. I arbeidsdemonstrasjonen Traces in the Snow viser og forklarer hun mye av dette.

Blomster, mange av dem
Blomster, mange av dem, er sentrale i forestillingen. Dette, som også kunne endt opp i en litt påtrengende latinoklisjé, blir her en del av en altomfattende avklart, rituell enkelhet, resultatet av et langt livs erfaring og opparbeidet kunnskap.

 Flowers for Torgeir er ikke en Odin Teatret-forestilling, bare nesten. Da Roberta Carreri gikk til regissør Eugenio Barba og fortalte at hun ville lage en minneforestilling om Torgeir, svarte han «det kan jeg godt forstå, men jeg kan ikke hjelpe deg». Det var antakelig klokt svart av Barba. Da måtte hun vende seg til andre, yngre mennesker for å få hjelp, men kanskje først og fremst til seg selv. Og det er merkbart i nettopp denne enkelheten som springer ut av ett menneskes genuine vilje og ansvar for sitt eget prosjekt. Nå vil hun spille denne forestillingen så mye og så lenge som mulig slik at Torgeir ikke blir glemt. En fin tilleggsdimensjon ved det er at hun derigjennom sørger for å holde sin egen flamme i live.

Etterskrift
Jeg nevnte ti år gamle Det kroniske liv, en forestilling som med nesten skummel presisjon går inn i den tiden vi nå lever i og kommer til å leve i. Den finner sted i forskjellige land i Europa i 2031 i etterdønningene av «den tredje borgerkrig» og er tilegnet Anna Politkovskaja og Natalia Estemirova, begge myrdet av ukjente gjerningsmenn på grunn av deres motstand mot krigen i Tsjetsjenia. En samling arketypiske karakterer fra ulike steder møtes og spiller ut hele bredden og dybden av hva krigen har gjort med dem. Hvis dette leses som en oppfordring til å ta forestillingen opp igjen, så ja takk, Odin Teatret!

KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER