Skribent
ARTIKLER av Runa Borch Skolseg
Berre undergang
Berre verdas undergang er en umotivert og tidvis klisjefull forestilling hvor regi og skuespill ikke virker til å ha emosjonell kontakt med materialet
Kapitalismekritikkens maraton
Mia Habib productions «How to. A score» er et tankevekkende og noe ujevnt maraton av soloer.
En tom galakse
Galaksehopen er en reise ut i et intet hvor utøvere og materiale ser ut å lete like mye som meg etter en vei tilbake.
En poppete myr
Lisa Lies nye arbeid er et fantasifullt og rikt sted hvor myter, popkultur, og sagn smelter sammen og roter seg bort.
Kunstnerskapets stigespill og hierarkier
I sitt tredje og siste reisebrev fra Kunstenfestivaldesarts i Brüssel diskuterer Runa Borch Skolseg og Anette Therese Pettersen om blant annet forskjellsstrukturer i scenekunsten.
Fiksjonseksplosjon og språkets (u)mulighetsrom
Anette Therese Pettersen og Runa Borch Skolsegs andre reisebrev fra Kunstenfestivaldesarts i Brüssel handler om språk, politikk og ekstatiske scenekunstopplevelser.
Blikket vendt ut
Under Kunstenfestivaldesarts (KFDA) i Brüssel er det som om kunstnerne ligger noen steg foran i en destabilisert verden. Både kurateringen av festivalen og verkene i seg selv sier noe om den verdenen vi lever i.
Slapp-stick
I “Revenge of the Lawn” skal vi snuble inn gressplenens lunefulle univers, men den nostalgiske trippen tilbake til slapstickens gullalder er tolket alt for bokstavelig.
Romantisk danseverk
Dølge er en visuelt vakker forestilling som hadde tjent på et tydeligere ståsted.
Pestklubb
The Dancing Public vil ha oss til å danse etter to år med pandemi, men de to premissene som ligger til grunn for soloen spenner bein på hverandre.
Dysfunksjonelt minnespill
Glassmenasjeriet er en effektiv og visuelt godt gjennomført forestilling, men den verken berører eller sier noe om hvorfor den skal spilles i dag.
Theater ist Krise
Jordopphimlesang kondenserer samtiden ned til en buljongterning, men forteller oss ingen nye historier.
En overtydelig roadtrip
Marjas jord viser hvordan vi må leve med historiens avfall og spøkelser, men hadde tjent på å skru ned den enkle komikken og overtydeligheten.
Et tomt landskap
Ludvig Daaes Landscape er et glossy og åpent tolkningsrom som hadde tjent på å la de ulike erfaringene og tradisjonene som lå til grunn for arbeidet sildre gjennom og ta mer plass.
Det kollektive sorgarbeidet
Rekviem er et messende flerstemt verk som tidvis faller mellom to stoler.