Når kulturrådet inviterer til årskonferanse om kunst og fellesskap, er den gode stemningen høyt prioritert.
Forestillingen AI-Partiet benytter seg av avansert teknologi og datagrafikk. Så hvorfor fremstår den så lite visuelt og teknologisk imponerende?
Min venn romvesenet er blitt en sjarmerende og morsom barnemusikal med et viktig undertema, men lodder ikke dypt nok.
360-gradersformatet ‘Kinokammer’ kaster publikum ned i et fascinerende visuelt og auditivt kaninhull, men de to verkene er så ulike at de ville stått sterkere separat.
Brechts krigsdrama Mor Courage faller aldri helt på plass i Runar Hodnes cabaretversjon. Men Laila Goody skinner likevel.
Bildene er både foruroligende og vakre, men det framstår uklart hvilken tematikk Heksejakt vil formidle.
Hvem visste at amerikansk økonomihistorie kunne gjøre seg så godt som teater?
Tore Vagn Lid bevarer både burlesk lekenhet og underliggende alvor i denne særpregede og intelligente iscenesettelsen.
Når ytringsfrihetskommisjonens medlemmer, som i kraft av sitt mandat har fått et særskilt ansvar for forvaltning av ytringsfrihetsspørsmål i offentlig debatt, tar for lett på kunstneres ytringsvilkår, har vi et problem.
Når Claire de Wangen og SPRKBOX blåser liv i en rivningsklar bygning på Torshov, gjøres det på en underfundig og vakker måte. Men distansen til karakterene skaper også avstand til forestillingen.
I denne teksten svarer Mariken Lauvstad på kritikk fra Thomas Bye om teksten hennes “Jorden kaller BIT” der hun problematiserte progammeringen av Sløserikommisjonen.
Kan klikkdrevet kulturjournalistikk gjøre smale kunstuttrykk mer fremmede? Hvilket ansvar har kulturmediene for samfunnsdiskursen om kunst?
Fantastiske figurer til tross, cabarétforestillingen om det legendariske tyske satiremagasinet Simplicissimus er for sprikende og kaotisk.
Mariken Lauvstad svarer på innlegget fra BIT Teatergarasjen om samarbeidet om prosjektet Sløserikommisjonen av Morten Traavik.