Brechts krigsdrama Mor Courage faller aldri helt på plass i Runar Hodnes cabaretversjon. Men Laila Goody skinner likevel.
Bildene er både foruroligende og vakre, men det framstår uklart hvilken tematikk Heksejakt vil formidle.
Hvem visste at amerikansk økonomihistorie kunne gjøre seg så godt som teater?
Tore Vagn Lid bevarer både burlesk lekenhet og underliggende alvor i denne særpregede og intelligente iscenesettelsen.
Når ytringsfrihetskommisjonens medlemmer, som i kraft av sitt mandat har fått et særskilt ansvar for forvaltning av ytringsfrihetsspørsmål i offentlig debatt, tar for lett på kunstneres ytringsvilkår, har vi et problem.
Når Claire de Wangen og SPRKBOX blåser liv i en rivningsklar bygning på Torshov, gjøres det på en underfundig og vakker måte. Men distansen til karakterene skaper også avstand til forestillingen.
I denne teksten svarer Mariken Lauvstad på kritikk fra Thomas Bye om teksten hennes “Jorden kaller BIT” der hun problematiserte progammeringen av Sløserikommisjonen.
Kan klikkdrevet kulturjournalistikk gjøre smale kunstuttrykk mer fremmede? Hvilket ansvar har kulturmediene for samfunnsdiskursen om kunst?
Fantastiske figurer til tross, cabarétforestillingen om det legendariske tyske satiremagasinet Simplicissimus er for sprikende og kaotisk.
Mariken Lauvstad svarer på innlegget fra BIT Teatergarasjen om samarbeidet om prosjektet Sløserikommisjonen av Morten Traavik.
De siste to årene har mangfold, inkludering og representativitet vært gjennomgangstema i scenekunstdebatten. Men fortsatt finnes det enkelte grupper som nesten konsekvent overses. For eksempel: Hvorfor snakker ikke det norske scenekunstfeltet om Teater Manu?
Vi lever i en tid hvor både vestlige demokratier og teaterinstitusjoner er under kraftig press. Hva betyr det for oss?
Med en tematikk som tar utgangspunkt i en politisk destabilisert verden, kunne Brechts klassiker Den kaukasiske krittringen truffet vår tid med både smerte og kraft. Det skjer dessverre ikke her.