Skribent
ARTIKLER av Judith Dybendal
Kunsten å feire seg selv
KONFERANSE: Hva er egentlig “kunst som tar barn på alvor”? På Kykeliky-konferansen i Bergen tidligere denne måneden var det større fokus på pedagogikk enn på kunst, skriver Judith Dybendal.
Heier frem ny scenekunst
– Kraften og potensialet i verkene ligger der de tør å ta sjanser og bevege seg vekk fra det flinke, trygge og kontrollerte. Judith Dybendal har sett fire produksjoner og et seminar på årets festivalnykommer Frontlosjefestivalen i Bergen.
Et overskuddsprosjekt av de sjeldne
– Vår ære/vår makt er best der den klarer å utnytte de kontrastfylte bildevirkningene som samspillet mellom de multimediale virkemidlene, teksten og skuespillerne åpner for, skriver Judith Dybendal.
En pendling mellom skapelse og destruksjon
KRITIKK: Hvordan kan ulike kunstuttrykk nærme seg hverandre slik at grensene mellom dem nærmest oppløses? Judith Dybendal gir et musikalsk blikk på Company B. Valientes forestilling The Artist's Space. – I enkelte øyeblikk skulle jeg ønske at de kunne tatt det enda litt lenger, skriver hun.
Teknoteater med dødfødt lykkekritikk
KRITIKK: På et tidspunkt fikk Lykkeparadigmet vår anmelder til å gråte av latter. – Men forestillingen reproduserer også diskurser som allerede finnes, uten å tilføre dem noe nytt av verdi, skriver Judith Dybendal.
Når teatret står i veien for teksten
KRITIKK: Ingenting av meg finner ikke balansen mellom distanse og nærhet, eller mellom alvor og humor, skriver Judith Dybendal: Et mer helhetlig valg i regien ville gjort den renere og råere.
Verdensrommet på alvor
KRITIKK: – Overgangen fra bok til forestilling lykkes ikke helt. Men scenene der skuespillerne får uttrykke følelser i scenerommet gjennom bevegelse og fysisk spill mellom ordene, er langt mer vellykkede. Judith Dybendal har sett Jon Fosses barnebok Kant bearbeidet for scenen.
Suggererende om endetiden
Med forestillingen "Rhythm conference feat. Inner splits" ønsker MaisonDahlBonnema å dreie retningen bort fra roller, karakterer og å sette mennesket i sentrum. Resultatet er et ganske annet univers enn det vi har møtt tidligere i operatrilogien deres om det mytiske kjærlighetsparet Ricky og Ronny, skriver Judith Dybendal.
Ung heltinne i tidsklemme
Når DNS virkeliggjør Michael Endes eventyrlige roman ”Momo, eller kampen om tiden” er det en scenisk nytelse, men ikke helt uten fallgruver, skriver Judith Dybendal.
Absurd og fysisk teater
KRITIKK: Piñeras skuespill slår meg ikke som det mest selvfølgelige valget for denne aldersgruppen, men det er friskt og annerledes, skriver Judith Dybendal. Hun har sett en forestilling som for tiden spilles på engelsk for ungdomsskoleelever i Hordaland.
I en leilighet i Loddefjord
INTERVJU: – Teaterstykket Sånne som oss er en fortsettelse på det jeg allerede har skrevet. Det handler om vanlige folk og det vanlige livet, sier forfatter, dramatiker- og årets festspilldikter, Frode Grytten i et intervju med Judith Dybendahl
Ved en grense
KRITIKK: Det er lite å sette fingeren på ved urframføringen av Hav under Festspillene i Bergen. Men det kjennes sant det Jon Fosse har sagt om at han har skrevet seg til en grense, mener Judith Dybendal.
Romaner på teater
Onsdag samlet Litteraturhuset i Bergen to forfarttere og en teatersjef for å diskutere hvordan stadig flere norske teaterforestillinger er basert på romaner. – Troen på teatrets evne til å transformere romanen virket ubetinget stor, skriver Judith Dybendal.
Når alt går igjen
KRITIKK: Kammeroperaen Påske har fremragende sangere og beviser at det er mulig å lage god samtidsopera. Men musikken forsterker det rituelle i Strindbergs tekst på grensen til det stillestående, skriver Judith Dybendal.
Eventyr foran politikk
KRITIKK: Eventyret trer sterkest fram og den politiske satiren forsvinner i bakgrunnen. Men operaen Gullhanen er en estetisk nytelse, skriver Judith Dybendal.