Årets Oktoberdans var preget av tydelige enkeltkunstnere og en dyrking av risiko i tråd med Sven Åge Birkelands ånd.
I Lene Therese Teigens forestilling Livias rom undersøker ensemblet historien om den romerske keiserinnen Livia med nysgjerrighet og kunstnerisk overskudd.
«Det blåser på månen» utfordrer ideen om hva barneteater kan være, men teksten er på kollisjonskurs med helheten.
Samspillet mellom tekst og bevegelse i “Morgon med lysande hestar” åpner et stort og vibrerende tolkningsrom.
I Den 25.timen står regi og scenografi i veien for ensemblets kommunikasjon med publikum.
Årets program ved teaterfestivalen i Fjaler utmerket seg ved å satse på barn og unge.
Risikovilje og et ønske om et inkluderende dramatikkbegrep preget årets utgave av Bergen Dramatikkfestival
Årets teaterprogram illustrerer at Festspillenes problemer er flere og større enn langtidsvirkningene av pandemien.
Dobbeltforestillingen Mellomland er full av et suggererende kunstnerisk overskudd, men sammenstillingen av to koreografier er overflødig.
Når den tyske regissøren Michael Thalheimer får bryne seg på Lille Eyolf ved Den Nationale Scene i Bergen drukner Henrik Ibsens tekst i store følelser.
Det er raust hvordan kompaniet bak “Gåologi” inviterer publikum tett på prosessen ved å spille forestillinger hjemme hos folk, men deltakelsen føles påtvunget.
Musikalen Lazarus er et dårlig påskudd for å fremføre David Bowies hits på teaterscenen.
Kaja Schjerven Mollerins samtalebok med Cecilie Løveid kunne inneholdt mer friksjon og motstand, men er blitt en oppslukende samtalebok som får meg til å stille flere spørsmål.
Det går litt fort frem noen steder, men dokumentarteatret om tragedien i Telavåg er effektivt og treffende.