Det er raust hvordan kompaniet bak “Gåologi” inviterer publikum tett på prosessen ved å spille forestillinger hjemme hos folk, men deltakelsen føles påtvunget.
Musikalen Lazarus er et dårlig påskudd for å fremføre David Bowies hits på teaterscenen.
Kaja Schjerven Mollerins samtalebok med Cecilie Løveid kunne inneholdt mer friksjon og motstand, men er blitt en oppslukende samtalebok som får meg til å stille flere spørsmål.
Det går litt fort frem noen steder, men dokumentarteatret om tragedien i Telavåg er effektivt og treffende.
Med “The Living Monument” gir Carte Blanche publikum en sjelden mulighet til å fortape seg i fargesterke og detaljerte tablåer, men det mangler friksjon og motstand.
Solitaire er en bekmørk og absurd forestilling om hva som skjer når vonde drømmer blir virkelighet.
Frontlosjefestivalen lykkes med å skape en uformell setting når de løfter frem nyetablerte scenekunstnere, men de må gjerne rope høyere om bedre betingelser på det frie scenekunstfeltet i framtiden
Den Nationale Scenes oppsetning av Knut Hamsuns Sult mangler den eksplosive kraften som finnes i romanen.
Assassins er en meget sterkt gjennomført musikal, men jeg forstår ikke motivasjonen for å iscenesette den akkurat nå.
Til tross for noen umotiverte dramaturgiske overganger, lykkes “Dette er ikke oss” i å formidle intense øyeblikk
Alt skal brenne tar opp aktuelle temaer og snakker et språk ungdom kan kjenne seg igjen i, men romanens fortelling mangler drivkraft på teaterscenen.
Ellen Lamms regi formidler komikken i Tsjekhovs Kirsebærhaven, men scenografien og det visuelle uttrykket står i veien for teksten.
Meterofestivalen 2021 viser stort potensial, men kunne tatt større sjanser og skapt tydeligere sammenhenger.