Til tross for gode visuelle grep har dette prosjektet falt fra hverandre et eller annet sted på veien mot premiere.
Stengd gitar på Det Vestnorske Teateret er en monoton opplevelse som først virkelig slår gnister når ord og musikk støter sammen.
Til tross for mange fine elementer blir Stillheten en i overkant ryddig og forutsigbar opplevelse.
Musikalen Come From Away byr på musikalsk intensitet og overskudd, men mangler særpreg.
“Havet tar det det ikke gir” formidler et sårt og viktig innblikk i flyktningers erfaringer, men teateret roter seg bort på veien fra tekst til scene.
Kjærlighetens Antarktis byr på solid skuespill, men kjører på med for mange virkemidler.
Årets Oktoberdans var preget av tydelige enkeltkunstnere og en dyrking av risiko i tråd med Sven Åge Birkelands ånd.
I Lene Therese Teigens forestilling Livias rom undersøker ensemblet historien om den romerske keiserinnen Livia med nysgjerrighet og kunstnerisk overskudd.
«Det blåser på månen» utfordrer ideen om hva barneteater kan være, men teksten er på kollisjonskurs med helheten.
Samspillet mellom tekst og bevegelse i “Morgon med lysande hestar” åpner et stort og vibrerende tolkningsrom.
I Den 25.timen står regi og scenografi i veien for ensemblets kommunikasjon med publikum.
Årets program ved teaterfestivalen i Fjaler utmerket seg ved å satse på barn og unge.