Årets teaterprogram illustrerer at Festspillenes problemer er flere og større enn langtidsvirkningene av pandemien.
Dobbeltforestillingen Mellomland er full av et suggererende kunstnerisk overskudd, men sammenstillingen av to koreografier er overflødig.
Når den tyske regissøren Michael Thalheimer får bryne seg på Lille Eyolf ved Den Nationale Scene i Bergen drukner Henrik Ibsens tekst i store følelser.
Det er raust hvordan kompaniet bak “Gåologi” inviterer publikum tett på prosessen ved å spille forestillinger hjemme hos folk, men deltakelsen føles påtvunget.
Musikalen Lazarus er et dårlig påskudd for å fremføre David Bowies hits på teaterscenen.
Kaja Schjerven Mollerins samtalebok med Cecilie Løveid kunne inneholdt mer friksjon og motstand, men er blitt en oppslukende samtalebok som får meg til å stille flere spørsmål.
Det går litt fort frem noen steder, men dokumentarteatret om tragedien i Telavåg er effektivt og treffende.
Med “The Living Monument” gir Carte Blanche publikum en sjelden mulighet til å fortape seg i fargesterke og detaljerte tablåer, men det mangler friksjon og motstand.
Solitaire er en bekmørk og absurd forestilling om hva som skjer når vonde drømmer blir virkelighet.
Frontlosjefestivalen lykkes med å skape en uformell setting når de løfter frem nyetablerte scenekunstnere, men de må gjerne rope høyere om bedre betingelser på det frie scenekunstfeltet i framtiden
Den Nationale Scenes oppsetning av Knut Hamsuns Sult mangler den eksplosive kraften som finnes i romanen.
Assassins er en meget sterkt gjennomført musikal, men jeg forstår ikke motivasjonen for å iscenesette den akkurat nå.
Til tross for noen umotiverte dramaturgiske overganger, lykkes “Dette er ikke oss” i å formidle intense øyeblikk