Skribent
ARTIKLER av Chris Erichsen
Perverst underholdende
I “Mamma Masochist” beveger Ibrahim Fazlic seg farlig nær en grense det er vanskelig å definere, men han holder seg på elegant vis innafor hele tiden. Med ham har en ny figur og stemme gjort sitt inntog i norsk scenekunst.
Avklart, rituell enkelhet
I Flowers for Torgeir holder Roberta Carreri både minnet om Torgeir Wethal og sin egen flamme i live.
Kontinuerlig haglskur
Absurditetene, de manierte bevegelsene og verbale utbruddene veltes over oss som en kontinuerlig haglskur. Kakefabrikken er et desperat forsøk på å redde i land en tekst med begrenset relevans.
Det elitære øyeblikk
Gardzienice har vært i landet og vist fram et kunstnerskap som de er ganske aleine om i verden. Men det har kommet med en pris.
Samtidsmelankoli
Eirik Willyson har vært i omløp i dette gamet lenge. Likevel kjennes det, med «Odalen», som om han kommer inn fra sidelinja med noe vi ikke har sett før.
Alt SKAL bli bra!
Med «Tid for glede» har Arne Lygre, regissør Johannes Holmen Dahl og skuespillerne skapt det vi nå trenger aller mest etter to år i helvete.
Kunstig, utenfra påført
Bortsett fra ønsket om en helaften med Fredrik Brattberg, er det vanskelig å se motivasjonen bak Vega Scenes sammenkjeding av to av tekstene hans.
Ambisiøst, på godt og vondt
«Den skinnende byen»: Kapittel to i Espen Kloumann Høiners utforskning av det nordamerikanske mytologiske landskapet er langt mer ambisiøst og preget av søken, på godt og vondt, enn kapittel én.
Hvil i fred, Pain Solution
Etter 28 års smertekunst gravlegger Håvve Fjell sitt livsverk, med bravur. Men arven er heldigvis ivaretatt.
Aktuell, helt av seg selv
Harold Pinters «Kjøkkenheisen» fra 1957 blir aktuell helt av seg selv: Et fint møte mellom og med to unge skuespillere og en nyslått regissør.
Musiker, ikke skuespiller!
Beatur er en fantastisk entertainer med en viktig og rørende historie å fortelle. Men det er musiker, ikke skuespiller han er.
Politisk korrekt?
Etter pandemi og streik er det sprekt gjort av Teater Innlandet å nærmest stunte noe de kaller «Politisk korrekt teaterfestival». Begrepet ble imidlertid hengende og dingle i løse lufta som et litt irriterende sesam sesam.
Modig forsøk på barneteater
«Leve republikken!» er et modig forsøk på å lage barneteater frigjort fra den pedagogiske og forklarende tvangstrøya. Men de ulike kunstneriske elementene henger ikke helt i hop.
Moderlig desperasjon
Som guttemamma tar Hildur Kristinsdottir mannens begredelige stilling i dagens samfunn personlig, noe hun spiller ut på frodig vis i My little Willy. Men prosjektet preges av mangel på evne til å «kill your babies».
Kampens mål og midler
I Grusomhetens Teaters tapning åpenbarer Jens Bjørneboes skuespill Røde Emma seg som et drama med en nesten dokumentarisk kvalitet og et teatralt potensial som forløses med bravur.