
ABDUL ≈ HKEEM: Realiseringen av den sceniske fortellingen om en ungdom av i dag er et vakkert produkt av et tett samarbeid mellom kunstnere av tre generasjoner.
Sporv og engel: Istedet for å forsøke seg på det halsbrekkende, umulige prosjektet det er å synge som Edith Piaf, tar Gjertrud Jynge den helt ut, som seg selv.
I «Samtaler med bror» vokser bror og søster sammen. Og derigjennom vokser historien utover sine egne grenser.
De siste 20 årene har 200 elever gått ut av teaterskolen Nordic Black Express. -Jeg tror den har hatt mye mer “impact” på norsk scenekunst enn det som blir sagt høyt, mener Mine Nilay Yalcin. Sammen med Nadir Guendouz og Hina Zaidi forteller hun historien om skolen.
I “Originally a plant” byr Maritea Dæhlin på en fascinerende kombinasjon av noe kjent og ukjent.
I “Mamma Masochist” beveger Ibrahim Fazlic seg farlig nær en grense det er vanskelig å definere, men han holder seg på elegant vis innafor hele tiden. Med ham har en ny figur og stemme gjort sitt inntog i norsk scenekunst.
I Flowers for Torgeir holder Roberta Carreri både minnet om Torgeir Wethal og sin egen flamme i live.
Absurditetene, de manierte bevegelsene og verbale utbruddene veltes over oss som en kontinuerlig haglskur. Kakefabrikken er et desperat forsøk på å redde i land en tekst med begrenset relevans.
Gardzienice har vært i landet og vist fram et kunstnerskap som de er ganske aleine om i verden. Men det har kommet med en pris.
Eirik Willyson har vært i omløp i dette gamet lenge. Likevel kjennes det, med «Odalen», som om han kommer inn fra sidelinja med noe vi ikke har sett før.
Med «Tid for glede» har Arne Lygre, regissør Johannes Holmen Dahl og skuespillerne skapt det vi nå trenger aller mest etter to år i helvete.
Bortsett fra ønsket om en helaften med Fredrik Brattberg, er det vanskelig å se motivasjonen bak Vega Scenes sammenkjeding av to av tekstene hans.
«Den skinnende byen»: Kapittel to i Espen Kloumann Høiners utforskning av det nordamerikanske mytologiske landskapet er langt mer ambisiøst og preget av søken, på godt og vondt, enn kapittel én.
Etter 28 års smertekunst gravlegger Håvve Fjell sitt livsverk, med bravur. Men arven er heldigvis ivaretatt.
Harold Pinters «Kjøkkenheisen» fra 1957 blir aktuell helt av seg selv: Et fint møte mellom og med to unge skuespillere og en nyslått regissør.