
I Flowers for Torgeir holder Roberta Carreri både minnet om Torgeir Wethal og sin egen flamme i live.
Absurditetene, de manierte bevegelsene og verbale utbruddene veltes over oss som en kontinuerlig haglskur. Kakefabrikken er et desperat forsøk på å redde i land en tekst med begrenset relevans.
Gardzienice har vært i landet og vist fram et kunstnerskap som de er ganske aleine om i verden. Men det har kommet med en pris.
Eirik Willyson har vært i omløp i dette gamet lenge. Likevel kjennes det, med «Odalen», som om han kommer inn fra sidelinja med noe vi ikke har sett før.
Med «Tid for glede» har Arne Lygre, regissør Johannes Holmen Dahl og skuespillerne skapt det vi nå trenger aller mest etter to år i helvete.
Bortsett fra ønsket om en helaften med Fredrik Brattberg, er det vanskelig å se motivasjonen bak Vega Scenes sammenkjeding av to av tekstene hans.
«Den skinnende byen»: Kapittel to i Espen Kloumann Høiners utforskning av det nordamerikanske mytologiske landskapet er langt mer ambisiøst og preget av søken, på godt og vondt, enn kapittel én.
Etter 28 års smertekunst gravlegger Håvve Fjell sitt livsverk, med bravur. Men arven er heldigvis ivaretatt.
Harold Pinters «Kjøkkenheisen» fra 1957 blir aktuell helt av seg selv: Et fint møte mellom og med to unge skuespillere og en nyslått regissør.
Beatur er en fantastisk entertainer med en viktig og rørende historie å fortelle. Men det er musiker, ikke skuespiller han er.
Etter pandemi og streik er det sprekt gjort av Teater Innlandet å nærmest stunte noe de kaller «Politisk korrekt teaterfestival». Begrepet ble imidlertid hengende og dingle i løse lufta som et litt irriterende sesam sesam.
«Leve republikken!» er et modig forsøk på å lage barneteater frigjort fra den pedagogiske og forklarende tvangstrøya. Men de ulike kunstneriske elementene henger ikke helt i hop.
Som guttemamma tar Hildur Kristinsdottir mannens begredelige stilling i dagens samfunn personlig, noe hun spiller ut på frodig vis i My little Willy. Men prosjektet preges av mangel på evne til å «kill your babies».
I Grusomhetens Teaters tapning åpenbarer Jens Bjørneboes skuespill Røde Emma seg som et drama med en nesten dokumentarisk kvalitet og et teatralt potensial som forløses med bravur.