Foto: Terje Visnes

Atter en Tosca

Fantastisk sang av Elisabeth Teige redder en ellers alt for statisk Tosca i Trondheim.

Hva er det som gjør Puccinis Tosca så populær hos norske operaselskaper? Onsdag hadde Trondheim Symfoniorkester premiere på en ny produksjon av operaen, bare noen uker etter at samme verk ble satt opp i Kristiansund. Høsten 2018 samarbeidet Kilden Opera i Kristiansand, Nordnorsk opera- og symfoniorkester (nå Arktisk Filharmoni) og Opera Rogaland om en produksjon, og i 2017 hadde Nasjonaloperaen premiere på sin nyeste Tosca, signert operaverdens enfant terrible, regissør Calixto Bieito.

Det er helt klart noe med Tosca som er forlokkende for kompanier i alle størrelser – mer om det senere. Men de to nyeste produksjonene viser også at operaen på ingen måte er et enkelt verk å hanskes med. Zuzana Gilhuus’ nye produksjon i Trondheim vektlegger visuelle kontraster og en minimalistisk scenografi, men til tross for flere sterke musikalske prestasjoner, forsvinner historien ut i det bekmørke scenerommet.

Overlesset minimalisme
Puccinis Tosca er et trekantdrama mellom Floria Tosca, Romas mest bejublede sangerinne, hennes kjæreste, maleren Mario Cavaradossi, og Scarpia, den korrupte politisjefen. Scarpia ser sitt snitt til å få kloa i Tosca når Cavaradossi bryter loven ved å skjule en rømt politisk fange, men gjennom skittent spill, tortur og tomme lovnader om en fingert henrettelse ender det med døden for alle tre.

Det kan synes som om regissør, scenograf og kostymedesigner Zuzana Gilhuus’ hovedmål med denne oppsetningen er å lage en visuelt slående forestilling. Scenografien er minimal, og det store, svarte scenerommet rager over sangerne til enhver tid. Seks gjennomsiktige lerreter senkes og heises med jevne mellomrom, og de fungerer både som fysiske vegger og som flater til å projisere bilder og video på. Projeksjonene er som oftest veldig bokstavelige: Tosca som lukter på blomster, en forslått og blodig Cavaradossi og en sleskt glisende Scarpia. Det fremgår tydelig både i musikk og libretto at det er disse figurene som synges om, så hvorfor det må understrekes enda mer, er uklart. En spesielt merkelig passasje kommer i tredje akt, hvor Cavaradossi synger om Toscas «vakre, milde hender», og skjermene lyser opp med nærbilder av tafsende hender. De periodiske lysbildeshowene blir en slags erstatning for annen scenisk handling, men det er sjelden de har noen funksjon utover å minne publikum på hvordan sangerne ser ut.

Det er også et gjennomgående problem at Gilhuus ikke synes å vite hva hun skal gjøre med sangerne. Stadig virker det som de ser forbi hverandre når de synger sammen, og det er ofte en tilsynelatende mangel på kjemi mellom aktørene. Når de synger er de gjerne plassert midt foran på scenen, og dette understreker bare kunstigheten i produksjonen. Det virker heller ikke som om Gilhuus vet hva hun vil med slutten av operaen. Etter at Cavaradossi har blitt skutt, står Scarpias menn klare til å ta Tosca også. I librettoen er Toscas løsning å kaste seg i døden fra taket av festningen der henrettelsen skjedde, med replikken «Scarpia, vi møtes foran Gud!». I denne helt nedstrippede versjonen er det ikke noe festning å hoppe fra, men i stedet for noe dramatisk spennende eller interessant, ender Tosca bare opp med å løpe frem og tilbake på scenen før lyset slukkes.

Godt orkester, variabel sang
Musikalsk er det mye godt å si om denne forestillingen. Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Han-Na Chang spiller gjennomgående strålende, med store, saftige orkesterklanger, som likevel ikke overdøver sangerne. Blåserne utmerker seg spesielt, med en fin fleksibilitet og sikker intonasjon i Puccinis komplekse, stadig omskiftende musikk. Changs tempoer er gjennomgående raske, men ikke hektiske. Det føles som det står noe på spill i hver takt, og det er masser av kraft når hun slipper orkesteret løs i instrumentalpassasjene.

Sammen med orkesteret er Elisabeth Teige som Tosca kveldens store stjerne. Teige har en lys, stor stemme som ubesværet skjærer gjennom orkesteret. Det er i toppen at stemmen virkelig blomstrer, men hun har nok av kraft gjennom alle registrene. Hun synger med så stort overskudd, både teknisk og fortolkningsmessig, at rollen høres lett ut. Selv om det er nok av sårbarhet i den store arien «Vissi d’arte», høres Teiges Tosca ut som hun uten vanskeligheter kunne spist Dario Solaris Scarpia til lunsj.  Solari ender opp med å mangle pondus, og den nasale barytonen hans er litt i minste laget for en av operalitteraturens største skurker. Nå og da tillater han seg et snerr eller to, men det blir fort veldig tamt. Det blir mye peking og store armbevegelser, uten at det bidrar til noe. Selv ikke i det store «Te Deum»-koret i slutten av første akt blir han truende nok, til tross for et stort driv i orkesteret og en massiv korklang.

Tenor Gwyn Hughes Jones bruker litt tid på å komme seg ordentlig i gang i rollen som Cavaradossi. Spesielt i første akt er klangen veldig nasal, og han har en tendens til å synge med sukk eller hulk i begynnelsen av tonene. Nesten hver eneste tone i «Recondita armonia», Cavaradossis arie i første akt, understrekes med et hulk, og det blir distraherende etter hvert. Etter hvert får han mer kjerne i klangen, og den store tårnarien, «E lucevan le stelle», er ikke så aller verst.

Flere av de mindre rollene er dog godt besatt. Baryton Ole Jørgen Kristiansen gjør en god og jovial figur som Kirketjeneren i første akt, og tenor Adam Frandsen synger med en oppsiktsvekkende lyrisk nerve i rollen som politiagenten Spoletta. Koret, satt sammen av Trondheim Vokalensemble, Trondheim Symfoniske Operakor og et barnekor, synger også strålende. De har en enorm, balansert klang og en god tilstedeværelse på scenen. Det er tydelig at det legges ned et stort arbeid i koret av kormester Urša Lah, for det er ikke gitt at et kor sammensatt av amatører og profesjonelle skal låte så bra.

En populær, men vanskelig opera
Jeg tror det er flere grunner til at Tosca er så populær blant operaselskapene i Norge. Den er forholdsvis kort, med en spennende handling og få rollefigurer. Den har også et flott korparti som hverken er veldig vanskelig eller veldig omfangsrik. Det gjør det mulig å gjennomføre denne operaen også uten et helprofesjonelt kor. Operaen har også et begrenset antall roller som ikke byr på veldig store casting-messige utfordringer. Men kanskje det viktigste med Tosca er at den allerede er så populær. Mange kjenner allerede musikken, og det er nærliggende å tenke at det gjør det lettere å få et publikum, og så har man en selvforsterkende spiral gående.

Det er ikke noe galt i å ville sette opp en allerede populær opera, men jeg tar meg i å lure på om populariteten gjør at operaen blir undervurdert. Det er mye i selve formatet som gjør Tosca velegnet for mange forskjellige typer operakompanier, fra små regionoperaer til store, nasjonale kompanier. Men dramatisk er den på ingen måte enkel. Både i Kristiansund og i Trondheim har det virket som om regissøren har gått inn med en tanke om at operaen regisserer seg selv. Begge disse produksjonene har vist at det gjør den ikke. Intensiteten i fortellingen og det fortettede, intime dramaet må få utløp på en ordentlig måte, og det kommer ikke av seg selv. Selv om det musikalske er på plass, krever også det dramatiske mye oppmerksomhet og arbeid.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER