Foto: Lars Opstad fra forestillingen "Tobias og dagen det smalt" av Rimfrost produksjoner. Forestillingen distribueres blant annet gjennom Scenekunstbrukets formidlingsnettverk.

Arrangørstøtte som fungerer

Scenekunstbruket og Norske kulturhus kommenterer rapporten “Mobilisering for mobilitet. Formidling av fri scenekunst” som de mener etterlyser noe som allerede finnes.

Vi har med stor interesse lest rapporten Mobilisering for mobilitet. Formidling av fri scenekunst (2022) og vært til stede på en presentasjon under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival 15. juni. Én av konklusjonene i rapporten er at det er behov for et formidlingsnettverk for fri scenekunst i Norge hvor arrangørene blir satt i stand til å få tilgang til en programmeringsøkonomi og programmeringskompetanse. Den beskriver blant annet potensialene i samarbeid mellom Dansenett Norge, Norske kulturhus, Scenekunstbruket og Riksteatret og skriver at erfaringene her “peker i retning av at en utvidet nasjonal turnéordning på tvers av kunstformene dans og teater kan være et interessant spor å utrede. Gitt et viktig premiss, selvsagt: at frie produksjoner og kunstnere får ta del i virksomheten” (Mobilisering for mobilitet 2022:70). Altså at det er et formidlingsnettverk som kobler den scenekunsten som er produsert med arrangører og kulturhus. Også departementet, som er i gang med å utrede nye støtteordninger for scenekunstfeltet, slår fast at man skal bruke de eksisterende ordningene.

Den distribuerte formidlingsmodellen
Konklusjonen i rapporten beskriver et ønske om en ordning som faktisk allerede eksisterer! Scenekunstbruket ble i 1994 etablert av Danse- og teatersentrum nettopp fordi det frie feltet i stor grad var utelatt fra Riksteatrets sentraliserte formidling. Det ble da utviklet en modell for formidling basert på en distribuert formidlingsmodell som kobler sammen scenekunstnere og arrangører i et likestilt nettverk. Den gang satt arrangørene rundt om i landet og fikk informasjon fra ulike scenekunstkompanier uten at det fulgte med en uavhengig vurdering av produksjonene og uten midler til å programmere forestillingene som ble tilbudt. Scenekunstbruket satte dette i system og hadde som mål å ha en totaloversikt over hvilke produksjoner som er tilgjengelig for turné. I dette systemet gjøres det arbeid med kvalitetsdiskusjoner, forestillingene legges i et repertoar som arrangøren kan velge fra, og det sikres riktig honorar og kontrakter med kompaniene. Arrangørene har kontrakter med Scenekunstbruket med en gjensidig forpliktelse i formidlings- og kompetansenettverket.

Kunstnerisk utvikling i system
Vi kan si at det overordnet finnes tre formidlingsmodeller for scenekunst i Norge: den sentraliserte, representert gjennom Riksteatret, den desentraliserte, representert gjennom de ulike regionteatrene og den distribuerte, representert ved Scenekunstbruket. Også Dansenett Norge fungerer som et distribuert nettverk. Da Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning i 2001 lå allerede formidlingssystemet på plass. Det ble skapt en stor etterspørsel etter scenekunst for barn og unge – og i de 20 årene som har gått har dette ført til at flere scenekunstnere har et genuint ønske om å nå det unge publikummet. Kvaliteten på det som produseres holder generelt et meget høyt nivå. Arrangørene velger selv hva de vil programmere for sitt publikum – og det følger da arrangørstøttemidler med det valget. Og ikke minst: Midlene som arrangørene får i refusjon er øremerket mer scenekunst på veien. Det er et insentiv til å velge kvalitet og til å fortsette å velge kvalitet. Vi må aldri ta en jevn flyt av kunstproduksjon på høyt nivå for gitt, men fortsette å styrke dette systemet som har vist seg å fungere veldig bra for den kunstneriske utviklingen og som gir flere kunstopplevelser for publikum.

I rapportens mandat skulle ikke formidlingen i DKS tas med, men formidlingsmodellen som DKS er tuftet på har en viktig overføringsverdi for å gjelde andre arrangører og alle publikumsgrupper. Den viser tydelig at hvis man bygger opp etterspørselen, har forpliktende nettverk og et system der insentivene følger forestillingen og gis til arrangøren, settes arrangørene i stand til å programmere mer scenekunst.

Kulturhusene trenger aktivitet
Kulturhusene er rammet av «post-pandemi», og både aktivitet og besøkstall synker dramatisk. Når aktiviteten synker, forsvinner også utrykksmangfoldet og tilbudet til alle publikumsgrupper.

Dette er status på kulturhusene nå: Publikumsbesøk (salg av billetter) har falt med 40 % sammenlignet med første halvdel av 2019. Antall arrangementer har en nedgang på omtrent 60 % sammenlignet med første halvår av 2019. Som interesseorganisasjon har Norske kulturhus ventet å se svake tall for publikumsbesøk, men at nedgangen i antall arrangementer er redusert med opp til 60 %, oppleves som svært overaskende. Vi er redd denne utviklingen vil gjøre det vanskelig å opprettholde bredde og variasjon i tilbudet over hele landet i lengden. Da trenger vi ordninger som aktivt kan motvirke dette, og vi kan ikke vente!

Maktspredning og styrking av lokale tilbud
I det distribuerte nettverket spres definisjonsmakten, og forvaltningsnivåene samarbeider. Nå er tiden overmoden for å utvide den til kulturhusene, da kan det enkelte kulturhus velge forestillinger fra Scenekunstbruket eller Dansenett Norge med visshet om at det følger arrangørstøtte uten å måtte søke støtte i forkant. Norske kulturhus er klare, og Scenekunstbruket har vært klare i 28 år. Staten bruker i dag 18 millioner kroner på Scenekunstbruket og den landsdekkende formidlingen av scenekunst. Med 7,5 millioner i insentivmidler til arrangørene i 2021 ble det utløst over 40 millioner i formidlingen av fri scenekunst – arrangørstøtten vokser altså på veien. Midlene stimulerer både til flere produksjoner, flere arbeidsplasser for kunstnere, økt kvalitet og bidrar til en omfattende formidling av scenekunst der arrangørene tør å ta større risiko.

Med rapporten Mobilisering for mobilitet. Formidling av fri scenekunst har vi fått en god beskrivelse av utfordringene. Nå må vi få mulighet til å vise at det allerede finnes et eksisterende virkemiddelapparat som får statlige midler – som er fiks ferdig til bruk direkte til kulturhusene og deres publikum i alle målgrupper.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER