Århundrets sløseri?

Jeg er lei av slapt hyperteater. Jeg har akademia hengende over meg og har ikke tid til å ligge langflat i kommentarfelt. Men jeg skylder også Scenekunst.no en tekst i regnskapet fra før jul da jeg var travel vikar. Og for å få produsert tekster man egentlig ikke har tid til å skrive, hjelper det å være litt lei.

I kommentaren Jorden kaller BIT her på Scenekunst.no, diskuterer Mariken Lauvstad BIT Teatergarasjens innlegg samme sted om hvorfor de har forestillingen Sløserikommisjonen av kompaniet Traavik Info på programmet. For skribenten og redaktøren i meg er det noe rart og umotivert ved teksten til BIT. Hvorfor skriver de dette innlegget akkurat nå? Og hvorfor må alle de smarte menneskene som jobber der, som til sammen har hundrevis av vekttall i teatervitenskap og filosofi, skrive så tannløst? Kanskje fordi de har gått med på å spille fluer. Mer om det lengre ned.

Lauvstad argumenterer godt for hvordan en debatt kan bli performativ, i betydningen at debatten forandrer noe i virkeligheten som er vanskelig eller umulig å reversere. I et prinsippløst univers er det dette debatter skal gjøre. De skal få noe til å skje. Men er det uvesentlig hva som skjer? Er det uvesentlig om vi kan gå et skritt tilbake hvis det som skjer, ikke var så smart likevel?

Negative narrativer
Lauvstad skriver om research hun har gjort i Belgia, der partiet VVD som en del av sin generelle politiske strategi bevisst jobbet for å gjøre språket om kunst og kunstnere i offentligheten mer negativt. Da myndighetene deretter bygget ned infrastruktur og offentlige tilskudd til scenekunst, opplevde scenekunstnere at narrativet var vanskelig å forandre. «Det hjalp ikke hva de sa eller hvilke tall de viste til, de klarte ikke reversere fortellingen som hadde festet seg […],» skriver Lauvstad.

En effekt med et slags motsatt fortegn ble synlig da folkemengden som stormet Kongressen i USA, plutselig ikke lenger kunne følge presidenten på Twitter eller snakke med hverandre på plattformen Parler. Uansett hva man måtte mene om selve nedstengningen: Det endret situasjonen. Det virket.

Den anonyme norske Facebooksiden som har inspirert forestillingen Sløserikommisjonen, virker på narrativet om kunst, kunstnere og ytringsfrihet i Norge både direkte og indirekte.

Siden har mer enn 50% flere følgere på Facebook enn Aftenposten Meninger. Det lages scenekunst om den, den omtales i riksmedier og har også selv fått debattere anonymt i tidsskrifter. Jeg prøvde for noen år siden å diskutere saklig i et kommentarfelt med den eller de som står bak siden. Jeg var nysgjerrig på om det var mulig. Vi diskuterte til vi ble enige om hva vi var uenige om. Det tok tid, men nettspøkelset var overraskende konsistent. Det ville begrense innsamling av skattepenger til helse og skole og mente at det meste av annen offentlig ressursbruk var sløseri. Postene på siden handler om alt fra kommunale sluttpakker til EØS-avtalen. Spøkelset er altså ikke bare sinna på kunst. Det vil bygge ned mange, mange flere fellesskapsløsninger. Lauvstads research i Belgia gir eksempler på at det første kan forstås som et verktøy for å oppnå det andre.

Åpenhet og opplysning
Enten i denne dialogen, eller senere i kommentarfelt på Scenekunst.no, spurte jeg nettspøkelset om ytringsfrihetsparagrafen. For meg er kulturpolitikk forankret i den. Vedkommende var, ikke uventet, uenig i Grunnlovens §100. Offentligheten skulle fikse seg selv.

Jeg tror ikke offentligheten fikser seg selv. Grunnloven sier ikke bare at vi trenger en offentlighet, den pålegger staten å sørge for en åpen, opplyst samtale. Noen teorier om offentlighet legger til grunn at åpenhet automatisk produserer opplysning og samtale. Det er vanlig å si at nettroll og konspirasjonsteorier sprekker i sola. Sjefredaktøren i Vårt Land skrev nylig en kommentar om at det ikke alltid stemmer. Internett har bragt luft og demokrati inn i den offentlige samtalen, men et åpent internett får også nettroll og konspirasjonsteorier til å vokse og formere seg. Vårt Land styrker nå sin redigerte debatt, og både lesertall og debattkvalitet har økt.

Selvmotsigende
Jeg skjønner at ville konspirasjonsteorier er fristende for teaterfolk. Det er jo teater. Da Morten Traavik annonserte at han skulle lage forestillingen Sløserikommisjonen, tenkte jeg at det kunne bli interessant. Han sendte meg en melding med en lenke til det første facebookinnlegget om forestillingen. Jeg delte en skjermdump av det på Facebook (for å unngå direkte trafikk til spøkelset). Jeg tok altså et sekunds regi og et valg om å være nyttig idiot for dette ene innlegget – fordi jeg hadde tro på at Traavik kunne klare å konfrontere narrativet om kunst som sløseri.

Min tro på konfrontasjon bygget på Traaviks forestilling Århundrets rettssak, som jeg så i Kirkenes i 2017 og fulgte (her og her) for Scenekunst.no. Etter å ha fulgt Sløserikommisjonen litt til og fra, begynte jeg å spørre meg selv om hvorfor de to prosjektene umiddelbart virker så forskjellige.

For Sløserikommisjonen har ikke konfrontert nettspøkelset. Tvert imot har den gitt spøkelset mer taletid og hjelp til å nå ut til nye lesere og lyttere. Spøkelset har til og med fått snakke ned kunst og en navngitt scenekunstner i en podkast produsert av kommunikasjonsavdelingen i Kulturrådet. Spøkelset er allerede selv en talerstol med 67 000 følgere på sosiale medier. Å gi en sånn talerstol en offentlig finansiert mikrofon og forsterker, er himmelropende selvmotsigende. Traavik.info er tildelt 3 700 000 offentlige skattekroner per år fra 2019 til 2022. Hvorfor kaller ikke nettspøkelset det for århundrets sløseri? Hvorfor virker Sløserikommisjonen så servil? Hvorfor forsterker kommisjonen bare populistisk nedsnakking som allerede finnes? Hvorfor åpner den ikke opp for en bredere og skarpere samtale?

Hvem er på scenen?
Traaviks hyperteater foregår både innenfor og utenfor konvensjonelle teaterrom. All the world’s a stage. De som var på scenen i Århundrets rettssak, var der som seg selv. Det var advokater, stortingspolitikere, urfolk, fagforeningsledere, aktivister, festivalsjefer, den lokale ordføreren. De framførte appeller de hadde skrevet selv, der de diskuterte om det var lurt å åpne for oljeboring i Barentshavet. Grovt sett delte de seg i to posisjoner, som publikum til slutt valgte mellom ved å stemme. Men poenget var prosessen mer enn resultatet. Vi satt på en parkeringsplass ved Barentshavet, i et smeltende amfi av is. Aktørene var ikke enige, det var en reell debatt. Flere på scenen hadde skrevet og sagt lignende ting i riksmedia uavhengig av forestillingen. Samtidig var alt teater – en iscenesatt versjon av klimarettssaken som åpnet flere måneder senere. At forestillingen var ikke-teatral og superteatral samtidig, sa både noe om hva teater er, og at grensene mot andre samfunnsritualer, som rettssaker og medier, er flytende.

I Århundrets rettssak tok hyperteatret redaktøransvar for at forskjellige meninger om klimarettssaken ble konfrontert med hverandre. Sløserikommisjonen forsterker i stedet én marginal posisjon: et anonymt nettspøkelse som synes å mene at «there is no such thing as society». Resultatet blir en slags falsk ubalanse. Hyperteatret tar tilsynelatende ikke lenger redaktøransvar. Og andre aktører som har vært assosiert med Sløserikommisjonen, som Festspillene i Bergen, journalist Hans-Wilhelm Steinfeld, deler av produksjonsapparatet – har bokstavelig talt løpt vekk eller blitt kastet ut. BIT Teatergarasjen står igjen og skriver mumlende leserinnlegg.

Hvor ble det av diskusjonen fra Århundrets rettssak? Hvor er samtalen? Hvor er motstemmene, hvor er det andre laget? Hvor er de som skal forklare og forsvare hvorfor vi har redigerte medier og kultur- og offentlighetspolitikk?

Hva, hvor, for hvem?
Mye av styrken i Århundrets rettssak lå i at aktørene skrev sine egne manus. De fikk også lese appellene sine uten avbrytelser. Jeg har lurt på om planen for Sløserikommisjonen kunne være at det som skrives om forestillingen i aviser og sosiale medier, skal framføres fra en scene. Det kunne hatt noe for seg. Men det kan også bli en uhåndterlig teatertekst.

Århundrets rettssak foregikk i offentlig rom. Folk i Kirkenes kunne følge byggingen av amfiet og lyden av rettssaken utenfor amfiet, hvis de ikke ville kjøpe billett. Vi er flere som er nysgjerrige på om Sløserikommisjonen skal lukke seg inn i et scenerom, og hvordan rommet, aka BIT Teatergarasjen, har tenkt å forholde seg. Hvis en masse fjesboktråder til slutt skal leses for noen få som har billett til en sal på USF i Bergen, er vi tilbake til start.

Århundrets rettssak kommuniserte med en stor publikumsgruppe.  Selve visningen klarte å henvende seg både til lokalbefolkning i Kirkenes, nasjonale medier og et savvy scenekunstmiljø. Personlig lærte aktørene meg masse om jus, artsmangfold, ukjente virus (faktisk – som konsekvens av global oppvarming). Og om ting som betyr noe i Kirkenes, og som resten av Norge vet for lite om: Barents, Sápmi, Finnmarkseiendommen, kommunebudsjetter, utenrikspolitiske dilemmaer. Dette siste er hjemmebane for Traavik.info som har vært huskunstner i Forsvaret, spilt hyperteater med norsk utenrikstjeneste og laget internasjonalt kultursamarbeid med Nord-Korea.

Hyperteater I?
Rundt Sløserikommisjonen er det ganske stille. Innimellom popper det opp rare saker i Bergens Tidende eller som nå, et ullent leserinnlegg. Kanskje er det stille fordi scenekunstnere ikke orker å bli teatermanus eller er redde for å ha tenkt feil når Traavik alias Mike Tango en dag dukker fram fra memene sine. Men er Teatergarasjen også redde? Blir tilliten til en kunstner de har invitert, borte ved at de diskuterer med ham?

Når Teatergarasjen ikke diskuterer hyperteater, begynner jeg å lure på om de har gjort seg selv til hyperteaterinstrument. At det er Morten Traavik som har bestilt leserinnlegget, at alle ansatte har signert så ingen måtte spille klovn alene. Men hvor er i tilfelle hyperteatret i det leserinnlegget? Er språket litt vagt og selvmotsigende for å provosere Mariken Lauvstad og meg til å skrive manus og Kai Johnsen og Henriette Pedersen til å rope i kommentarfeltene? Man trenger ikke lese særlig mer enn overskriften for å tenke i de baner: «Flue og edderkopp i eget nett.»

Men hvis dette er hyperteater: Er det ikke veldig slapt? Jeg savner noe smartere. Noe som involverer flere enn fire-fem usual suspects og en enslig redaktør. Jeg har lyst til at Sløserikommisjonen skal lære et mye større publikum ting om scenekunst og kulturpolitikk som de ikke visste på forhånd, slik Århundrets rettssak lærte meg om Finnmark, jus, olje og utenrikspolitikk.

Politikk og offentlighet
For vi trenger en større samtale. Det skjer mye nå. Armlengdes avstand-prinsippet usynliggjøres. Når Kulturrådet omorganiserer, heter det en intern, administrativ prosess. Statssekretærer skriver at administrasjonen i Kulturrådet skal «gjere vurderingar av korleis tilskotsmotakarane driv, og den totale verksemda.» Jeg har vært med på statlige underveisevalueringer av teatre og orkestre. Da var både evalueringspanel og departement opptatt av at hvordan tilskuddsmottakerne driver, ikke kan isoleres fra det kunstneriske resultatet og hvem det når ut til. De tre må sees i sammenheng. Det er metodisk krevende. I ettertid tror jeg arbeidet kunne vært løst på andre måter enn evalueringene valgte, men det forandrer ikke grunnprinsippet: Prosess, kunstnerisk resultat og offentlig nedslagsfelt henger sammen.

Hva slags kulturpolitikk er dette? Jeg utelukker ikke at det er en tanke bak, men den er vanskelig å se når ingen vil snakke om den. I det siste har det sett ut som Kulturdepartementet og Kulturrådet også er mot Grunnlovens §100. Endringer omtales som interne, å snakke om dem offentlig er brysomt. Kanskje politisk ledelse heller ikke liker offentlighetsparagrafen? Da må de si det høyt. Sånn overordnet betyr liberal ofte mindre politisk styring, men burde det ikke bety mer åpen samtale?

Melding fra festspilldirektøren
Noen timer etter at jeg hadde delt skjermdump om Sløserikommisjonen i 2019, plinget det inn en melding på Messenger fra direktøren for Festspillene i Bergen. Jeg deler vanligvis ikke direktemeldinger, men nå er det nødvendig for dramaturgien. Som gammel anmelder og gitt den posisjonen han har, satser jeg på at han tåler det. Uten noen forutgående dialog eller avtale vil han gjerne, klokka ni om kvelden, at jeg skal stille et spørsmål på Facebook:

«Du er en del af forestillingen. Om litt spør du på FB hvem der har bestilt forestillingen», lød instruksen.

I hyperteater kan altså offentligheten og media være scenen, og forestillingen blir til mens vi går. Men jeg håper ikke Traaviks hyperteater rekrutterer på denne måten. Jeg skriver det på kontoen for velment nybegynnerfeil fra en festival der publikumsinvolvering av denne typen sjelden forekommer. Jeg kjenner riktignok festspilldirektøren litt fra anmelderi for lenge siden, og Traavik litt fra å ha ledet noen paneldebatter. Men ingen hadde spurt meg formelt om å gjøre noe for Sløserikommisjonen. Jeg var frilans kunstner og skribent med lite penger og lang gjøreliste. Jeg besluttet fort at gratis rollespill for festivaler og regissører med millionbudsjett var nedprioritert. (Den teksten du leser nå, får jeg som nevnt betalt for). Jeg svarte kort at siden Festspillene allerede heiet i kommentarfeltet, var det vel unødvendig å spørre hvem som hadde bestilt, men at forestillingen blir interessant (som jeg da fortsatt håpet). Kanskje var direktøren bare ivrig. Han tok i alle fall tegninga – dialogen stoppet der.

Hyperteater II: En spekulasjon og en oppgave
Men jeg har altså på skrift fra festspilldirektøren at jeg er en del av Sløserikommisjonen. Det må jo gå an å bruke til noe, selv om Festspillene i mellomtiden har rømt skuta. Her kommer en oppgave og en hyperteatral spekulasjon.

Oppgaven først: Ta en titt på kommunikasjonsavdelingen i Kulturrådet. Forestill deg hvor mye de har å gjøre. Ikke alle sitter på samme sted i Norge. De skal betjene mange og store søknader til en kompensasjonsordning for en pandemi. Saksbehandlingen er mange måneder forsinket. I tillegg holder de på med en stor intern omorganisering med masse nyansettelser i tillegg til alt de vanligvis gjør. Fikk disse folkene ideen til å lage en podkast der Sløseriombudsmannen uimotsagt skulle snakke ned en navngitt scenekunstner, helt selv? Grei ut.
Det er helt mulig at de fant det på selv. Noen av dem har fartstid fra nettidsskriftet der spøkelset har fått skrive anonym kronikk. Men her kommer spekulasjonen:

Kan Kulturrådets podkast ha vært regissert av Traaviks hyperteater?

I så fall er jeg kanskje litt mindre lei av hyperteater. For den debatten som fulgte, klarte å brekke åpen en samtale om kulturpolitiske endringer som hittil har virket hermetisk lukket. Kulturrådet og departementet måtte også delta i den. I så fall har Sløserikommisjonen indirekte åpnet opp for noe som kan minne om samtalen i Århundrets rettssak. Men hvem har ansvar for å rydde opp når avisartikler og intervjuer i podkaster repeterer og forsterker gapestokken for kunstnere som nettspøkelset lager? I Sløserikommisjonen tar ikke hyperteatret lenger dette redaktøransvaret, men spiller det ut til virkelighetens redaktører og direktører. Det fungerer hvis ansvaret blir tatt, men det skjer ikke alltid. Andre måtte presse Kulturrådet til å rydde i podkasten sin, og aviser som BT har måttet rette et lignende tilfelle. Selv om korreksjonene skjer, går hyperteateret nettspøkelsets ærend i mellomtiden.

Hvor er det andre laget?
Traavik.info skriver om hyperteater at «Hypertheatre does not take sides. It insists on doubt, paradoxes, self-contradictions, inner tensions and polyphony of message(s)». OK. Men i Århundrets rettssak var det to lag, for og imot oljeboring. Hvor er det andre laget i Sløserikommisjonen? Hvis det er vi som er det andre laget, hvis Sløserikommisjonen vil provosere kunstnere, kritikere, scenekunstredaktører, Kulturrådet, til å stå opp for such things as society, er det på en måte fint. Men det er også risikosport, hvis Mariken Lauvstads belgiske informanter har rett.

For når slår det inn grunnleggende endringer som ikke kan reverseres? Hva skjer når kulturpolitikken endres uten høringer og forutgående debatt? Asymmetrien i hvem som holder debatten om kulturpolitikk i gang, slo meg for alvor da sosiolog Sigrid Røyseng og jurist Ánde Somby nylig tok opp tråden om armlengdes avstandpå vegne av Statens kunstnerstipend, der begge er oppnevnt av Kulturdepartementet til å vurdere søknader. Det betyr utrolig mye at oppegående folk som ikke primært jobber som kunstnere, forstår og kan forklare hvorfor Kulturfondet og lovverket er organisert som det er. Men at jeg kjenner meg takknemlig, sier noe om hvor sjelden det skjer, for tiden.

Flere institusjoner på banen
Derfor blir jeg litt muggen av halvhjertet kollektiv mumling fra BIT Teatergarasjen, enten det er halvhjertet på hyperteatral instruks eller ikke. Hyperteater overlever å bli diskutert, også av dem som programmerer det. Jeg hadde forventet at BIT diskuterte hyperteater åpent og bedre.

I en situasjon der kulturpolitiske strukturer er i spill, tjener hele scenekunstfeltet på at stemmer som BIT Teatergarasjens blir flere og snakker høyere og tydeligere. I noen tilfeller er det sikkert lurt at norske teatre og orkestre har organisert seg bak én mikrofon.  Men hvis deltakerne i den løpende debatten om kulturpolitikk kan telles på én hånd, og fire av dem er individuelle kunstnere eller kritikere, påvirker det ikke noen opinion i verden i den medievirkeligheten Vårt Land beskriver. Det hjelper ikke om det står femti teatre og orkestre bak én av fingrene på den hånda. Vi klarer ikke få høy nok frekvens til å bryte lydmuren. For få mennesker får trent debattmuskelen, og verken scenekunstpublikum eller offentligheten får ting med seg.

For å løse både kulturpolitikk og århundrets klimakrise trenger vi offentlighet. Den består av samtaler, ikke av anonyme talerstoler. For at samtalene skal ha noe punch, må hyperteater ha større ambisjoner enn å provosere Kai Johnsen og meg, og BIT Teatergarasjen må tørre å snakke høyt om hva kunstnerne de slipper inn i huset sitt, holder på med. Scenekunstfeltet må diskutere mer våkent med hyperteateret. Det er ironisk hvis teaterfolk er de siste som stiller spørsmål ved om de blir manipulert. Vi trenger flere samtaler som flere deltar i. Og det kan være vi må forte oss, før Sløseriombudsmannen plutselig får jobb i kommunikasjonsavdelingen i Kulturrådet.