Kai Johnsen. Foto: Siren Høyland/Det Norske Teatret

Andre fortellinger om støtte til fri scenekunst

Hva skjer når scenekunstkonsulenten er borte? Og kan ikke kommunene ta større ansvar for finansieringen? Kai Johnsen fortsetter diskusjonen om finansiering av fri scenekunst i Norge.

Jeg syns det er prisverdig at redaktør Julie Rongved Amundsen prøver, i denne tiden så fylt av brautende og høyrevridd inkompetanse i ordskiftet omkring scenekunsten, å reise en grunnleggende diskusjon omkring støtteordningene for fri scenekunst i Norge, og om kunstnerskapsordningen i Norsk kulturråd. Jeg deler ikke nødvendigvis fullt ut hennes konklusjoner eller forslag, men det er ikke det viktigste her. Jeg vil snarere prøve å presentere noen flere innganger til problemstillingen.

Når nå for eksempel teaterkompaniet Susie Wang mister den solide støtten de har hatt i den siste perioden, tenker jeg at vi jammen har mange svært begavete scenekunstnere her i landet. For meg har de representert helt nye og viktige veier, både når det kommer til innhold og spillestil. Slik jeg ser det klarer de i sine forestillinger å opphøye grensene mellom høy-kunst og lav-kunst på en original, morsom og tankevekkende måte. Jeg kunne være fristet til å si: Når Susie Wang mister støtte – da MÅ det være noe galt med støtteordningen eller forvaltningen av den. Jeg kunne kommet med andre eksempler, men nevner ikke flere navn (ikke minst fordi mitt navn figurerer i noen av søknadene om kunstnerskapsstøtte).

Så tenker jeg at man i stedet for å flikke på en eksisterende støtteordning eller forholde seg til potensielt nye og velfinansierte ordninger (!), burde man diskutere også andre løsninger. Men først litt om noe av det jeg mener gradvis har svekket Kulturrådets troverdighet og integritet som faglig organ omkring scenekunststøtten.

Scenekunstkonsulenten
Vi står i dag overfor en omtrent lik situasjon som det vi gjorde for cirka 25 år siden. Da var det en relativt fjern og «ansiktsløs» komité som tildelte midler, omtrent innenfor de samme parametrene som vi har i dag, større og mer varig støtte til noen etablerte kompanier, og mindre og kortere støtte til andre i tillegg til prosjektstøtte til de som slapp gjennom. Av mange grunner ble ordningen med en scenekunstkonsulent kjempet frem. Noen med rett kompetanse må, i et transparent åremålsinstitutt, gjøre fortløpende vurderinger av de forestillingene som faktisk produseres. Dette krever tid og ressurser. Og denne konsulenten må i sin tur ha reelle fullmakter til å diskutere, ansikt til ansikt, med de ulike kunstnerne.

Noen må faktisk kunne ta tidsbestemt og synlig kvalifisert ansvar. Dette systemet har gradvis blitt bygget ned de siste 10-15 årene. Noen scenekunstkonsulent finnes ikke lenger, bare «saksbehandlere». Noe av det viktigste scenekunstkonsulenten gjorde var å reise rundt, se forestillinger, skrive vurderinger/referater fra visningene, ha møter rundt omkring i landet og argumentere overbevisende i møte med et scenekunstutvalg. Nå er dette, så vidt jeg vet, helt borte. Hva skal da utvalgene bygge sine vurderinger på? Det de selv har sett? Søknaden? Ja, slik blir det vel. Og er det slik det bør være?

Og hvem sitter nå i disse utvalgene? Og, ikke minst: Hvem velger medlemmene, og hvorfor? Jo, det er det øverste organet, kulturrådet, som står for det. Men i praksis er det i hovedsak administrasjonen i Kulturrådet som foreslår medlemmer til utvalgene, og i stor grad får de gjennomslag for sine forslag. Og hvem er de? Og hva slags kunstnerisk kompetanse har de? Er de på åremål? Nei, de er i all hovedsak fast ansatte med bedre lønn enn alle de kunstnerne de saksbehandler støtte til. De senere årene syns jeg, uten å ha noe veldig empirisk grunnlag å støtte meg på, å se konturene av nye retninger i disse valgene. Alle skal med. Distrikt, kjønn, kulturell diversitet og så videre skal være representert. Innenfor et utvalg på fem-seks medlemmer. Dette mangfoldet er jeg langt på vei for. Men spørsmålet blir like fullt: Er dette utvalget relevant kvalifisert til å gjøre funderte og underbygde faglige vurderinger av det store og komplekse scenekunstfeltet i Norge? Nja.

Jeg syns sågar, men da er jeg over i det enda mer spekulative, å se en tendens til at man kan «lese» tildelingene i lys av at scenekunstutvalgets medlemmer i noen grad oppfatter seg selv som representanter for den spesifikke delen/regionen/uttrykket av feltet de har skaffet seg mer eller mindre posisjon gjennom. Samtidig, til tross for alle mulige mindre og mindre troverdige politiske forsikringer om at armlengdes avstand praktiseres, kan man vel vanskelig unngå også å ane en stadig sterkere instrumentalisering av og i kulturpolitikken/Norsk Kulturråd? Og hvor ender man da? Jo, der at noe av det «systemet» som har bidratt til å heve norsk fri scenekunst opp på et ganske høyt internasjonalt nivå de siste tiårene erstattes av et i noen grad politisk korrekt (og det mener jeg ikke ironisk) system som skal tjene ulike «gode hensikter». Og der et sted – tar kunsten slutt.

Mye makt
En av de største utfordringene i hele det frie scenekunstfeltet er at Kulturrådet har så uhorvelig stor makt. De er i realiteten en ganske enerådende «hovedprodusent» i norsk fri scenekunst. Vi har for få, eller nærmest ingen, andre produsenter med muskler, integritet og gjennomføringskraft. Også noen av feltets viktigste visningsarenaer driver i realiteten og fremviser det Kulturrådet har gitt mulighet til å komme fram. De «programmerende» scenene prøver riktignok ofte å late som noe annet. Da utvikler det seg ulike former for monopoler (med det dette naturlig nok medfører: grader av nepotisme, maktarroganse, politisk medløperi).

Er man i noen grad enig i denne analysen, så blir spørsmålet: Hva kan gjøres? I all hovedsak mener jeg vi alle skal være glade for at vi har en stat som i ganske stor grad stiller seg bak og finansierer fri norsk scenekunst og kunst i det hele tatt. Men det er et problem at de er så alene. Jeg skal ikke her bruke plass på videre å reise de stadig mer berettigede ønskene om å få flere og sterke «alternative» finansieringskilder (som for eksempel Fritt Ord). Oppsplitting og en eventuell regionalisering av Kulturrådet har vært diskutert. Nja, jo, selv er jeg ikke helt og ubetinget imot tanken.

Vender vi oss ut i Europa, kan vi se at støtteordninger for fri scenekunst i mange tilfeller er annerledes skrudd sammen enn de er hos oss. Der finnes det i mye større grad også betydelige lokale (bydeler, byer, kommuner, regioner) finansieringskilder av denne formen for scenekunst. I Norge er holdningen ofte, på et mer lokalt nivå: «Fri kunst» – dét er Staten det! Dette har jeg selv kunnet konstatere mangfoldige ganger. Og hvorfor har det blitt slik? Grunnene er mange, og jeg skal heller ikke bruke stor plass på å prøve å analysere historien. Men jeg er rimelig sikker på at jeg har rett. Dette fører til monopolisering, ensrettethet og, dette er viktig: manglende forankring for denne typen kunst lokalt. I sin tur medfører dette mindre interesse, fokus og publikum. En ganske ulykkelig utvikling. Noe av det absolutt mest presise man kan si om scenekunst er at den faktisk er lokal.

Flere har klart å arbeide med andre og mer sammensatte forankrings- og finansieringsmodeller. Teaterfestivalen i Fjaler (nå også med produksjonsfasiliteter) og Grenland Friteater med flere kan stå som eksempler. Skal de stakkars «frie» kunstnerne også stadig måtte henge rundt på rådhuset nå da – for å få produksjonsmuligheter? Både ja og nei vil jeg si. Jeg kjenner ganske mange i det frie scenekunstfeltet som kunne ha godt av én tur i livet på et lokalt rådhus.

Ta Oslo for eksempel. Hvorfor er det slik at Oslo skal motta mangfoldige millioner fra staten gjennom kompanier og prosjekter som er lokalisert i byen – uten å yte mye til gjengjeld? Hvis De Utvalgte, som er bosatt og lokalisert på Nesodden (hvor de nå også investerer kraftig lokalt), mottar fire millioner kroner fra Staten/Kulturrådet i året – bør ikke kommunen/fylket også yte noe? Hvis De Utvalgte i fremtiden ikke får støtte til å virke på Nesodden – er det da bare Kulturrådets skyld? Hvis De Utvalgte skal motta, la oss si, tre tre millioner kroner i årlig støtte – så forutsetter dette lokal tilleggsfinansiering på en million kroner for eksempel. Klarte man i tillegg å skaffe De Utvalgte en million kroner fra andre kilder – så slapp Staten unna med to millioner som de kunne bruke på et annet kompani. Foreløpig oppsummert: Jeg mener at man både kulturpolitisk, i Kulturrådet, og andre toneangivende miljøer bør begynne å diskutere en slik mulig vending.

Publikumsmøter
En annen side av dette problemet er at det finnes veldig få mottakere av det som produseres innenfor fri scenekunst. Jo, vi har Den kulturelle skolesekken, flere regionale ordninger, festivaler, noen knutepunktsinstitusjoner, samproduksjoner ++. Men det finnes for få reelle mottakere. Det lages veldig mye god fri scenekunst i Norge som ikke får møte sitt publikum. Dette er pengesløseri, misbruk av menneskelige og kunstneriske ressurser, og det skaper dårligere grunnlag for at en offentlighet kan møte differensierte kunstneriske uttrykk og ytringer.

Jeg vet at dette er et langt lerret å bleke – men jeg mener at diskusjonen bør reises. Offentligheten har i dette landet brukt mange titalls milliarder kroner på å bygge nye kulturhus i hver en grend. Hva fylles de med? Strikkeklubber og kommersielle turnestandupkomediekjendisforestillinger. Og mye annet fint. Det jeg etterlyser er ulike incentivordninger for kvalifiserte formidlere og visningssteder – som SAMMEN kan bedrive relevant finansiert programmering av fri scenekunst. Jeg mener man også bør prøve å utstyre lokale produsenter og arenaer med dedikerte produksjonsmidler. Publikum trenger det, lokal- og storsamfunnene trenger det, demokratiet trenger det, og kunstnerne trenger det.

Hvis man klarte å få til endringer i både grunnfinansieringsordningene og produksjons- og distribusjonsleddene, kunne virkerommet for fri scenekunst bli utvidet, økonomien til de frie scenekunstnerne styrkes både på kompani- og individnivå, og vi kunne få ytterligere diversifisert og bedre scenekunst.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Ine Therese Berg :

    Her peker Kai Johnsen blant flere viktige prinsipielle diskusjoner på noe av det samme som rapporten Mobilisering for mobilitet, nemlig styrking av arrangørleddet og regionene. Helt enig i det ofte overses hvor lokal scenekunst er, det har vært mye mer fokus på internasjonalisering her i Norge, med både gode og mindre gode resultater. Rapporten er forøvrig skrevet av Telemarksforskning og meg selv og er tilgjengelig på Kulturrådets nettsider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER